Tysklands flagg

Tysklands flagg er en vannrett delt trikolor i fargene svart over rødt over gult. Den gule fargen omtales ofte på tysk som «gull» (i heraldisk forstand er gul og gull samme farge) og skal være en mørk gul-gyllen fargetone. Flagget ble tatt i bruk som nasjonalflagg i Tyskland i 1919^[1] og igjen i 1949.^[2] Det er i størrelsesforholdet 3:5.

Statsflagget har Tysklands riksvåpen, en svart ørn med rødt nebb og røde klør mot gult felt, på et skjold i duken. Flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Statsflagget ble innført 7. juni 1950 ved en forordning som også fastsatte presidentflagget og postflagget.^[3] Det tilsvarer statsflagget som ble benyttet som statsflagg på land i mellomkrigstiden, fra 1921 til 1933.^[4]

Tysklands statsflagg følger et kontinentalt mønster der nasjonalflagget benyttes som utgangspunkt, med tillegg av riksvåpenet. Østerrike og Ungarn følger samme mønster. De tyske delstatene Baden-Württemberg, Hessen, Nordrhein-Westfalen, Sachsen, Sachsen-Anhalt, Schleswig-Holstein og Thüringen har statsflagg etter samme mønster. Det samme gjelder forbundslandene i Østerrike. Denne måten skiller seg fra andre måter å lage statsflagg på, slik som i de nordiske land, der statsflaggene er splittflagg, eller den britiske modellen, der blåfargen på flaggduken indikerer statusen som statsflagg (Blue Ensign).

Orlogsflagget er basert på statsflagget, og har i tillegg splitt. Også dette flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Tysklands orlogsflagg ble innført i 25. mai 1956.^[5] Orlogsflagget benyttes også som orlogsgjøs, da i mindre format. I offisiell sammenheng omtales det tyske orlogsflagget som «tjenesteflagg for sjøstridskreftene».

Det tyske orlogsflaggets splitt føyer seg inn i rekken av flagg for sjøforsvaret i stater rundt Østersjøen. Det er der vanlig at orlogsflaggene har splitt, som i Danmarks og Polens orlogsflagg, eller både splitt og tunge, som i Sveriges, Finlands og Estlands orlogsflagg.

Nasjonalfargene svart, rødt og gult legges også til grunn for fanene som benyttes av Tysklands forsvarsstyrker. Fanene er utformet med stripete duk som har riksvåpenet i midten. Duken er kvadratisk (1 x 1 m), besatt med frynser og er festet til stang. Fanespydet inneholder et Jernkors i en laurbærkrans. Alle regimentsfaner er av samme modell, men avdelingenes navn påføres et bånd som festes til stangen like under fanspydet.^[6]

Fanene ble innført i 1965 og ble første gang gitt til Vaktbataljonen, en avdeling som sorterer under Forsvarsdepartementet og som utfører seremonielle oppdrag og har til oppgave å beskytte sentrale personer og bygninger knyttet til Forbundsregjeringen. Senere, under forbundspresident Heinrich Lübke, fikk alle avdelinger tildelt faner.

Forbundsrepublikkens president fører et kvadratisk flagg basert på Tysklands riksvåpen: Den svarte ørnen med rødt nebb og røde klør på en gul duk omgitt av røde kanter. Presidentflagget ble innført i 1950.^[7] Bortsett fra detaljer i tegningen av ørnen tilsvarer Tysklands presidentflagg av i dag det som ble benyttet i Weimar-republikken fra 1921 til 1933.

Presidentflagget benyttes på presidentens residens Schloss Bellevue i Berlin og ellers for å indikere forbundspresidentens nærvær, på kjøretøyer eller i ombord i sjøforsvaret. Dets anvendelse og funksjon tilsvarer kongeflagget i monarkier.

Tysklands flagg skriver seg fra tiden omkring frihetskrigen mot Frankrike under Napoleon. Flere muligheter angis som opphav til flaggets farger.^[8] En teori viser til at fargene i flagget er de samme som gjennom århundrene har vært benyttet i våpenet for Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, på gull felt en svart ørn med rødt nebb og røde klør. Dette er våpenfarger som også ble benyttet av Habsburgerne, da svart og gult. En annen teori viser til uniformsfargene til Lützower Jäger, et frikorps som ble stiftet i 1813 til kamp mot Napoleon. En tredje teori viser til at studentforeningen i Jena i 1816 fikk ny fane i fargene rødt over svart over rødt og med en gul eikekvist i midten. En nasjonal sammenslutning av studentforeninger tok den 19. oktober 1818 fargene svart, rødt og gult som sine farger.

Fargekombinasjonen svart, rødt og gult ble benyttet av den liberale og radikale bevegelsen på 1800-tallet og fargene ble forbundet med kamp for demokrati og nasjonal enhet mot den konservative orden som var etablert i Europa etter Wienerkongressen.

Fargene svart, rødt og gult ble også benyttet av mindre tyske stater. Fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont førte fargene i vannrette striper som sitt flagg fra 1814 til 1918, deretter ble samme flagg ført av Fristaten Waldeck-Pyrmont fra 1918 til 1929. Fram til 1918 førte også de to linjene av Fyrstedømmet Reuss flagg i fargene svart, rødt og gult, den eldre linje i vannrette striper, den yngre linje i vertikale. Fargene er i disse tilfellene avledet av hovedfargene i de respektive fyrstehusenes våpen.

Flagget i svart, rødt og gult ble antatt som Det tyske forbunds flagg 9. mars 1848 og ble benyttet fram til 1867. Fra 1848 og fram til 1852 ble flagget, med tillegg av en gul kanton med svart dobbeltørn, benyttet som orlogsflagg for den felles-tyske marinen. Et eget handelsflagg i fargene svart, rødt og gult, men uten kantonen med riksvåpenet, ble innført ved lov av 12. november 1848.^[9]

Fordi flagget ble benyttet av den liberale og radikale bevegelsen på 1800-tallet ble det avvist av det konservative Preussen og da Det nordtyske forbund ble stiftet i 1867 fikk dette fargene svart, hvitt og rødt i flagget. Dette ble i 1871 også keiserrikets flagg. Det ble dermed etablert to konkurrerende fargetradisjoner i Tyskland, der fargekombinasjonen var knyttet til ulike politiske programmer. Svart, hvitt og rødt ble knyttet til monarki og konservatisme, mens svart, rødt og gult ble forbundet med liberale og republikanske programmer.

Det nordtyske forbund under ledelse av Preussen valgte i 1867 fargene svart, hvitt og rødt (Schwarz-Weiß-Rot) for sitt flagg. Flagget var nedfelt i artikkel 55 i grunnloven for Det nordtyske forbund.^[10] Handelsflagget ble regulert ved lov av 25. oktober 1867, der størrelsesforholdet ble fastsatt til 2:3.^[11]

Det er to oppfatninger av opphavet til fargekombinasjonen svart, hvitt og rødt. Den vanligste oppfatning forklarer dem som kombinasjonen av Preussens svart-hvite flagg og hansastadenes tradisjonelle røde og hvite flagg. Forbundets ledende skikkelse Bismarck forklarte imidlertid flaggfargene som en kombinasjon av Preussens svart og hvitt og Brandenburgs rødt og hvitt.

Det nordtyske forbund førte et eget orlogsflagg som hadde hvit flaggduk med et svart og hvitkantet svart skandinavisk kors og en kanton i nasjonalfargene svart, hvitt og rødt besatt med et svart og hvitkantet kors med utbøyde armer. I korsmidten av hovedkorset befant det seg en svartkantet hvit skive der den svarte prøyssiske ørnen var plassert. Både hovedkorset og korset i kantonen er basert på Jernkorset, den militære utmerkelsen som ble etablert i Preussen i 1813 for å hedre innsats i den tyske frihetskrigen mot Frankrike. Korsmerket har siden i ulike epoker gått igjen i mange tyske flagg. Orlogsflagget ble innført 4. juli 1867.^[12] Det er kjent som Reichskriegsflagge, en betegnelse som egentlig også beskriver orlogsflagg med andre utseender.

Samtidig med fastsettelsen av orlogsflagget ble det også innført en serie flagg for statstjenesten, nærmere bestemt tollflagg, postflagg, losflagg og flagg for regjeringsskip tilhørende handelsdepartementet og flåtens støtteskip. Disse var alle basert på orlogsflagget og hadde et særlig tegn for den enkelte statstjeneste i det nedre feltet ved stangen. Som gjøs førte fartøyene tilhørende de ulike etatene de respektive merkene i midten av handelsflagget.^[13]

Da det nordtyske forbund etter Preussens seier i den fransk-prøyssiske krig ble avløst av Det tyske keiserrike fortsatte dette bruken av svart, hvitt og rødt i sine flagg inntil 1918. Orlogsflagget ble også beholdt under keiserriket, da i noe modifisert utgave med endringer i 1892 og 1903. I 1892 fikk riksvåpenet endret utseende, mens endringen i 1903 gjorde det svarte korset betydelig bredere for å unngå forveksling med det britiske orlogsflagget.^[14]

Keiserflagget ble innført av keiser Vilhelm I 15. oktober 1871.^[15] Det besto av en kvadratisk gul duk bestrødd med ørner og keiserkroner og besatt med et Jernkors der riksvåpenet, kronet med Tysklands keiserkrone og omgitt av ordenskjeden for Den svarte ørns orden, var plassert over korset i midten av duken. På korsets armer var det prøyssiske kongehusets valgspråk «Gott mit uns» og årstallet «1870» påskrevet. Lignende flagg fantes for keiserinnen og kronprinsen. Keiserflagget var modellert etter Preussens kongeflagg, der duken var rødlig (purpur). Den gule fargen i keiserflagget går tilbake til fargen i skjoldet i riksvåpenet, og knytter derved an til den historiske tyske keiserfargen. Ved keiser Fredrik IIIs død og Vilhelm IIs tronbestigelse, ble utførelsen av Tysklands riksvåpen endret 6. desember 1888. Dette fikk også konsekvenser for keiserflagget, der den nye tegningen av riksvåpenet ble innlemmet.^[16]

En serie statsflagg for ulike etater ble innført i 1882. Disse var basert på handelsflagget og hadde egne merker for hver etat i midten av den hvite stripen. Tilsvarende statsflagg, men med forbundsstatenes heraldiske merke i kantonen, ble innført for sjøfartsmyndighetene i Preussen, Mecklenburg, Oldenburg og i Hansabyene Bremen, Hamburg og Lübeck.^[17]

I 1896 ble det innført et særlig handelsflagg for skip som ble ført av reserveoffiserer eller tidligere offiserer i den keiserlige marine. Dette var handelsflagget med Jernkorset ved stangsiden.^[18][19]

Tyskland skaffet seg fra midten av 1880-tallet kolonier i Afrika, Stillehavet og Kina. Myndighetene i koloniene benyttet orlogsflagget. Guvernørene i Tysk Østafrika og Kiautschou hadde egne flagg med riksvåpenet i midten av det tyske nasjonalflagget. Tidlig i 1914 ble det utarbeidet planer om å innføre egne flagg for seks av koloniene. Flaggene var basert på nasjonalflagget i svart, hvitt og rødt og skulle ha den enkelte kolonis våpen i midten av den hvite stripen. Planene ble avbrutt av den første verdenskrig og ble aldri offisielt vedtatt.^[20]

Etter keiserrikets fall ble flagget i svart, hvitt og rødt, men også orlogsflagget, brukt av konservative og monarkister, blant andre av Frikorpsene, i den politiske kampen i Tyskland i 1920-årene.

Etter keiserens abdikasjon ble flagget i svart, rødt og gult gjeninnført som nasjonalflagg i 1919. Flagget ble i grunnloven av 1919 omtalt under betegnelsen «riksfarger».^[21] Selv om fargene svart, rødt og gult var Tysklands nasjonalflagg i Weimar-tiden, ble de aldri enerådende da andre offisielle flagg hadde keisertidens farger.

Etter keiserrikets fall og etablering av et republikansk tysk rike i 1919 maktet en ikke å etablere et entydig flaggsystem. I Weimar-republikkens forfatning av 11. august 1919 ble de liberale og radikale fargene svart, rødt og gult valgt for nasjonalflagget, mens svart, hvitt og rødt ble gjeldende for handelsflagget, dog slik at nasjonalflagget i miniatyr ble satt inn øverst ved stangen.

I september 1919 ble det vedtatt en serie flagg for president og forsvarsminister, orlogsflagg, orlogsgjøs og postflagg.^[22] Presidentflagget ble bestemt til å være svart, rødt og gult med et firkantet riksvåpen i midten. Forsvarsministeren fikk et flagg i de samme farger og med Jernkorset i midten. Orlogsgjøsen skulle være svart, hvitt og rødt med riksfargene i kantonen og Jernkorset i midten. Postflagget hadde et hvitt posthorn i midten av riksfargene svart, rødt og gult. Orlogsflagget ble skapt etter modell av keisertidens orlogsflagg, hvitt med svart og hvit-kantet svart kors og med nasjonalflaggets svart, rødt, gult i kantonen belagt med et Jernkors. Selv om dette flagget ble vedtatt, kom det aldri i bruk.

Situasjonen medførte vedvarende strid om nasjonalsymbolene. Det keiserlige flagget var populært blant monarkister og konservative. Det ble også benyttet av Frikorpsene og av veteranorganisasjoner som Reichskriegsflagge. Konservative krefter fikk igjennom at dette flagget skulle kunnes brukes ved siden av det andre i den tyske utenrikstjenesten. Blant liberale og radikale sto fargene svart, rødt og gult sterkt, noe som blant annet fant uttrykk i dannelsen av sammenslutningen Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold. Striden om flaggets utforming og bruk var meget bitter i Tyskland på hele 1920-tallet og ledet til flere regjeringskriser.

I 1921 kom en fram til et kompromiss der nasjonalflagget ble uforandret, mens statsflagget var basert på nasjonalflagget med riksvåpenet i midten.^[4] Flaggene til bruk til sjøs ble endret og ble basert på svart, hvitt og rødt. Statsflagget til sjøs fikk riksvåpenet i midten av et flagg i fargene svart, hvitt og rødt, mens orlogsflagget hadde samme form, med tillegg av et Jernkorset i midten og nasjonalflagget i kantonen. Statsflagget på land ble svart, rødt og gult med riksvåpenet i midten. Forsvarsministerens flagg ble beholdt, men med et noe større Jernkors i midten. Posthornet i midten av postflagget skiftet farge til gult. Handelsflagget ble uforandret. Det ble samtidig innført et kvadratisk presidentflagg basert på riksvåpenet, det vil si en svart ørn på gult felt, det hele omgitt av røde kanter.

Flaggene fra 1921 ble imidlertid ikke stående uforandret. I 1926 ble statsflagget til sjøs endret til fargekombinasjonen svart, hvitt og rødt, med riksfargene svart, rødt, gult i lite format i kantonen og med riksvåpenet i midten av flaggduken.^[23]

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble fargene svart over rødt over gult fortrengt. Nasjonalsosialistene foretrakk fargene svart, hvitt og rødt, da i eget arrangement med partimerket hakekorset i svart på hvit skive i rød flaggduk. Siden 1920 hadde dette vært partiflagg for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti.^[24] Hitler hadde selv valgt hakekorset, et merke han oppfattet som særegent for den ariske rase, som symbol for partiet. Fargene ble utlagt som rødt for den nasjonalsosialistiske bevegelsen, hvitt for bevegelsens ideologi og for den ariske rases renhet, mens svart skulle stå for kampen for den ariske rase.

Weimar-republikkens flagg i svart, rødt og gult ble avskaffet 12. mars 1933 og i første omgang erstattet med trikoloren i svart, hvitt og rødt som nasjonalflagg.^[25] Samtidig ble partiflagget med svastikaen innført som offisielt flagg, i første omgang til bruk parallelt med nasjonalflagget. Øvrige flagg ble i mars-april samme år endret i samme fargeoppsett.^[26] Orlogsflagget ble svart, hvitt og rødt med Jernkorset i midten. Statsflagget fikk riksørnen i midten av den hvite stripen. Orlogsgjøsen ble en kvadratisk utgave av orlogsflagget med svarte og hvite kanter. Presidentflagget ble endret slik at kantene fikk fargene svart, hvitt og rødt.

Nasjonal- og orlogsflagget av 1933, som hadde keiserrikets flaggfarger som forbilde, fikk kort levetid. Hakekorsflagget ble gjort til eneste nasjonalflagg 15. september 1935 ved hjelp av en egen flagglov.^[27] Trikoloren i svart, hvitt og rødt ble da erklært som reaksjonær og forbudt. Flagg avledet av den svart-hvit-røde trikoloren ble i oktober 1935 erstattet med flagg basert på hakekorset.^[28] Hakekorsflagget ble gjort til handelsflagg til sjøs. Det ble innført et eget statsflagg med hakekorset i en annen variant enn den som er kjent fra nasjonalflagget. Dette hadde også i kantonen Tysklands nye riksvåpen, en ørn med utstrakte vinger som holder en krans med hakekorset i. Det nye orlogsflagget var rødt og hadde hakekorset i midten av et svart kors med hvite og svarte kanter. Jernkorset satt i kantonen av orlogsflagget.

Hakekorsflagget er i dag forbudt i Tyskland og det er forbundet med straff å benytte det i annet enn undervisnings- og opplysningssammenheng. Det samme gjelder andre nasjonalsosialistiske symboler.^[29]

Etter Det tredje rikes fall forbød den allierte militærregjeringen alle flagg og symboler forbundet med nasjonalsosialistene. Dette skjedde formelt ved forordning nummer 1 innført av de allierte etter den betingelsesløse kapitulasjonen 7. mai 1945, der besittelse eller framvisning av nasjonalsosialistiske symboler ble gjort straffbart. Formelt ble dette fulgt opp av det allierte kontrollrådets lov nummer 1, datert 20. september 1945, som opphevde lovene om nasjonalsymbolene fra 1933 og 1935.^[30]

I en situasjon der alle flagg var avskaffet var tysk skipsfart flaggløst. Selv om det var begrenset tonnasje igjen, oppsto det behov for å identifisere tyske fartøyer. 12. november 1946 innførte derfor det allierte kontrollrådet gjennom lov nummer 39 et identifikasjonsflagg for tysk skipsfart.^[31] Dette besto av det internasjonale maritime signalflagget for bokstav C (for capitulation) med splitt i flaggets frie ende. Flagget var i praksis Tysklands handelsflagg i årene 1946–1950, men skulle ikke forbindes med seremoniell eller æresbevisninger av noe slag.

Utdypende artikkel: Den tyske demokratiske republikks flagg

Weimarrepublikkens flagg, med de liberale og demokratiske fargene svart, rødt og gult, ble tatt i bruk igjen da Tyskland i 1949 de facto ble organisert i to separate stater. Gjeninnføringen av svart, rødt og gult skjedde først i de nyorganiserte delstatene. Disse ble etablert og fikk sine forfatninger før de to tyske statene. Delstaten Rheinland-Pfalz antok et flagg med fargene svart, rødt og gult 10. mai 1948. Delstaten Württemberg-Baden, forløperen for dagens Baden-Württemberg, nedfelte flagget i svart, rødt og gult i forfatningen vedtatt 28. november 1946.^[32] Niedersachsens flagg og Saarlands flagg gjør også bruk av de tyske fargene.

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble fargene svart, rødt og gult vedtatt 19. mars 1949 og nedfelt i grunnloven for Den tyske demokratiske republikk av 7. oktober samme år.^[33]

Grunnlovsforsamingen i Vest-Tyskland kom raskt til enighet om at svart, rødt og gult skulle være Forbundsrepublikkens farger, men det fantes ulike oppfatninger om utformingen av flagget. Fra partiet CDU ble det framsatt forslag om et korsflagg etter skandinavisk mønster, da med gulkantet svart kors på rød duk.^[34] Flere andre forslag ble også forelagt forsamlingen, som likevel sluttet seg til tradisjonene fra 1848 og 1919 og dermed valgte å nedfelle trikoloren i svart over rødt over gult i grunnlovens paragraf 22.^[35] Da grunnloven ble undertegnet 23. mai 1949 skjedde det under en særlig utformet «Forbundsstandart» i de tyske fargene.

De to tyske statene hadde da i praksis samme nasjonalflagg. Denne situasjonen vedvarte inntil 1. oktober 1959 da DDR satte sitt riksvåpen i midten av flagget.^[36] Vest-Tysklands flagg forble uforandret.

Til tross for splittelsen ble det under OL i Roma i 1960 og OL i Tokyo i 1964 benyttet et felles flagg for den samlede tyske kontingenten av utøvere.^[37] Dette hadde de olympiske ringene i hvitt i den midtre stripen.

I DDRs siste dager kunne man i demonstrasjoner mot kommunistregimet se landets flagg med riksvåpenet utskåret, slik at det etterlot et hull, en symbolsk parallell til oppstanden i Ungarn i 1956 og til Ceauşescus fall i Romania i julen 1989.^[38]

Med gjeninnlemmelsen av territoriet til det tidligere DDR i det demokratiske Tyskland i 1990 ble flagget i svart, rødt og gult uten emblemer igjen nasjonalflagg også for områdene i øst.

DDR-flagget med emblemet skåret ut ble tatt i bruk etter gjenforeningen, blant annet som symbol for den føderale Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur.

Som følge av nasjonalsosialistenes omfattende bruk av flagg og symboler i sin agitasjon og propaganda, og Øst-Tysklands tilsvarende praksis i etterkrigstiden, har flaggbruk vært sett på med en viss skepsis i Forbundsrepublikken. I etterkrigstiden har flagg derfor vært benyttet i begrenset grad i Tyskland, og da først og fremst vært i offisiell sammenheng. Dette endret seg i forbindelse med VM i fotball 2006 da tyskere i Forbundsrepublikken for første gang tok i bruk flagget i et omfang og på en måte som tilsvarer det som er kjent fra de skandinaviske land.^[39]

Flagg og flaggbruk i dagens Tyskland reguleres gjennom en forordning av 1996, sist endret i 2005.^[40] Offentlige myndigheters anvendelse av flagget er regulert gjennom Forbundsregjeringens dekret av 22. mars 2005.^[41] Her fastsettes følgende offentlige flaggdager:

• 27. januar: Minnedag for nasjonalsosialismens ofre, halv stang
• 1. mai: Arbeidets dag
• 9. mai: Europadagen
• 23. mai: Årsdagen for kunngjøring av Grunnloven
• 17. juni: Årsdagen for 17. juni 1953
• 20. juli: Årsdagen for 20. juli 1944
• 3. oktober: Dagen for tysk enhet, Tysklands nasjonaldag
• To søndager før Advent: Nasjonal sørgedag («Volkstrauertag»), halv stang
• Valgdager ved Forbundsdagsvalg (ikke i alle av forbundslandene)
• Valgdager ved valg til Europaparlamentet (ikke i alle av forbundslandene)

Fra bygninger tilhørende statstjenesten i Berlin og Bonn flagges det daglig.

I tillegg til vanlige rektangulære er det i Tyskland, særlig i innlandet og i sørlige deler av landet, vanlig å benytte hengende bannerflagg festet til en stang i øvre kant. Dette gjelder flagg for delstater, byer og kommuner, såvel som for nasjonalflagget. Når nasjonalflagget utformes som hengende banner, gis stripene loddrett orientering, med den svarte stripen til venstre.

Slike varianter av flagget kan benyttes også i offisiell sammenheng. Også statsflagget med riksvåpenet kan utformes som hengende banner. Dette har vært offisielt godkjent og regulert siden november 1996. Når statsflagget utformes som hengende banner snus også riksvåpenet, slik at det framstår som opprett. Riksvåpenet skal i hengende bannere plasseres i øvre del av duken.

Størrelsesforholdet for hengende bannerflagg kan variere, blant annet avhengig av flaggstangens lengde, men 5:2 er vanlig.

Hakekorsflagget og andre nasjonalsosialistiske symboler er forbudt i Tyskland. Dette har medført at høyreekstremister og nynazister i stedet har benyttet flagg fra keiserrikets tid. I noen delstater anses derfor også bruken av keisertidens rikskrigsflagg som forstyrrelse av den offentlige ro og orden.

DDRs flagg var forbudt i Vest-Tyskland frem til 1969. Flagget ble ansett både som forfatningsstridig og som forstyrrelse av offentlig ro og orden, og offentlig bruk av flagget ble forhindret av politiet. Bruk av DDRs flagg utenfor Tyskland ble møtt med offisielle protester fra den vesttyske regjeringen, som ønsket å forhindre internasjonal anerkjennelse av DDR og dets flagg. DDRs flagg er i dag ikke forbudt i Tyskland.

• Berndt Guben: Schwarz, Rot und Gold: Biographie einer Fahne, 1991
• Hans Hattenhauer, Deutsche Nationalsymbole: Geschichte und Bedeutung, 4. utgave, 2006
• Jörg-M. Hormann og Dominik Plaschke: Deutsche Flaggen. Geschichte – Tradition – Verwendung, 2006
• Jörg M. Karaschewski: Flaggen im deutschen Kaiserreich, 2008
• Ekkehard Kuhn: Einigkeit und Recht und Freiheit. Die nationalen Symbole der Deutschen, 1991
• Peter Reichel: Kleine Geschichte Deutscher Nationalsymbole nach 1945, 2005
• Petra Rösgen (red.): Flagge zeigen?: Die Deutschen und ihre Nationalsymbole, 2008
• Harry D. Schurdel: Flaggen und Wappen Deutschland, 1995
• D. Vorsteher (red.): Parteiauftrag: Ein neues Deutschland, 1997