Diagnose

Diagnose^[a] angir en metode ved problemløsning. Innenfor medisinen kan en diagnose hevdes å være synonymt med navnet på en lidelse (ofte en sykdom), og diagnosen treffes med bakgrunn i pasientens forklaringer av sine typiske symptomer og kliniske undersøkelser. Selve handlingen kalles diagnostisering.

Å diagnostisere er å bestemme og klassifisere en årsakssammenheng (for eksempel hva som forårsaker en pasients lidelser). Resultatet kalles en diagnose.

Det typiske hendelsesforløpet er at en person med en eller flere uvanlige symptomer oppsøker en lege og forteller om sine plager. Legen undersøker gjerne personen klinisk og fremstiller så en hypotese, som kan omhandle én eller flere lignende diagnoser. Listen over sannsynlige diagnoser kalles differensialdiagnoser og er basert på den tilgjengelige informasjonen legen har i øyeblikket. Legen vil videre derfor teste pasienten for å få bekreftet eller avkreftet ulike differensialdiagnoser, inntil hen kan konkluderer med én bestemt diagnose. Testene kan inkludere ulike prøver (for eksempel blodprøver, elektroniske og fysiske tester) og uttesting av medikamenter. Den såkalte indotesten er en sånn medikamentell test, som tester for respons av legemidlet indometacin mot trigeminal-autonome hodepiner. Det kan derfor ta tid å stille riktig diagnose. I kompliserte tilfeller kan det ta flere år å få rett diagnose. I sånne tilfeller behandler gjerne legen pasienten bredt. Når legen har konkludert er diagnosen satt og konkret behandlingen av lidelsen kan ta til.

For mange pasienter er det viktig å få en diagnose så raskt som mulig, både av behandlingsmessige og økonomiske årsaker. Mange diagnoser er utløsende med hensyn til økonomiske støtteordninger og uførhet.

En diagnose trenger ikke å være identisk med lidelse. Diagnosen er en språklig størrelse, noe som illustreres godt om vi tenker på at homofili for ikke så mange årene siden var en egen psykiatrisk diagnose. Selv om diagnosen nå er borte, er mennesker fortsatt homofile. Diagnosene er heller ikke avgrensede entiteter – det er de kun i navnet. Se artikkelen «Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis» i psykologitidsskriftet Impuls 1/2003^[1] som forteller at det er 256 måter å «være borderline» på.

I Norge og internasjonalt benyttes International Classification of Diseases (ICD) som kodeverktøy for å klassifisere sykdom. Gjeldende versjon er ICD-10, som begynner å bli utdatert. Neste versjon er ICD-11, der arbeidene har pågått i flere år. Lanseringen av neste versjon har blitt utsatt flere ganger, men regnes å være nært forestående.

Helsepersonelloven sier ikke noe direkte om hvem som kan stille diagnoser. Dette må utledes av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 første og annet ledd. Det generelle forsvarlighetskravet innebærer en plikt for helsepersonellet til å holde seg innenfor sitt fagområde og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner. Det er således en forutsetning at helsepersonellet har de nødvendige faglige kvalifikasjoner for å sette den aktuelle diagnosen. Det er for eksempel kun profesjonsstudiet i medisin og psykologi som kvalifiserer for diagnosesetting innenfor psykisk helse.^[2]

Diagnoser kan ikke ankes, men det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3 at «Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten». Fornyet vurdering er av mange bedre kjent som second opinion. Retten til en fornyet vurdering gjelder imidlertid bare én gang for samme tilstand.^[2]

• Sykepleiediagnose

• ICD 10 – Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer Arkivert 20. februar 2016 hos Wayback Machine.
• International Classification of Diseases (engelsk utgave) (Verdens helseorganisasjon)
• «Diagnosegaloppen», ytring av professor Bjørn Hofmann, NRK 21. januar 2023