Dialektisk materialisme

Dialektisk materialisme er betegnelse på marxismens kunnskapsteori og filosofi om utviklingen i naturen, menneskesamfunnet og den menneskelige tenkningen.^[1] Den dialektiske materialismen ble i første rekke formulert og utviklet av Friedrich Engels og Karl Marx,^[2] og senere videreutviklet og popularisert av en rekke marxistiske teoretikere.

Den er primært inspirert av Friedrich Hegels idealistiske dialektikk som sa at ideer og idestrømninger utvikles ved et syklisk forløp der en tese utløser en antitese som den står i motsetningsforhold til, og at spenningen utløses ved at det oppstår en syntese mellom de to. Denne syntesen blir så den neste tese, og slik fortsetter utviklingen. Hegels dialektikk ble siden videreutviklet av marxistiske teoretikere i to retninger: Videre til den historiske materialisme som forklaringsmodell på samfunnsutviklingen som ble ansett å gå uavvendelig mot det ekte kommunistiske samfunn, og den dialektiske materialisme, som anvendte de samme prinsippene på naturvitenskapens områder.

Engels' versjon av den dialektiske materialisme, uttrykt i verket «Naturens dialektikk» (1875/76), ble videreutviklet i Sovjetunionen, og det kortfattede verk som ble utgitt med Josef Stalin anført som forfatter, «Om den historiske og den dialektiske materialisme» (1938), ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen. Begrepet har også blitt kritisert fra marxistisk hold, blant annet av Antonio Gramsci og Louis Althusser.