Denis Diderot

Denis Diderot
Født		5. okt. 1713[1][2][3][4] Langres[3][5][6]
Død		31. juli 1784[7][1][2][4] (70 år) Paris[8][6]
Beskjeftigelse		Filosof,[9] romanforfatter, essayist, Encyclopédistes, kunstkritiker, dramatiker, litteraturkritiker, korrespondent,[10] oversetter, historiker, statsviter, leksikograf, skribent,[9][11] kunstteoretiker, litteraturteoretiker
Utdannet ved		Lycée Louis-le-Grand Lycée Saint-Louis Universitetet i Paris, Sorbonne (–1732) (akademisk grad: Master of Arts)
Ektefelle		Anne-Antoinette Diderot (1743–1784) (avslutningsårsak: personens død)
Far		Didier Diderot
Barn		Angélique Diderot
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike
Gravlagt		St-Roch
Morsmål		Fransk
Språk		Fransk[12][13]
Medlem av		Det prøyssiske vitenskapsakademiet Det russiske vitenskapsakademi Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
Periode		Encyclopédistes, Materialisme
Viktige verk		Fatalisten Jacques og herren hans, Encyclopédie
Påvirket av		Aristoteles, Baruch de Spinoza, Voltaire
Nettsted		http://www.denis-diderot.com
IMDb		IMDb
Signatur
Denis Diderot på Commons

Denis Diderot (født 5. oktober 1713, død 31. juli 1784) var en fransk filosof, forfatter og redaktør av den første moderne encyklopedi. Han var en av opplysningstidens mest fremtredende personer, blant de mest radikale og frittalende, og ble for dette arrestert flere ganger. Diderot var overbevist om at dersom religiøse dogmer vek for fornuften, og fornuften fikk fullt spillerom, kunne menneskene løse alle sine problemer.^[14] Han fremsatte gjerne kontroversielle påstander, som at den frie vilje er en illusjon, at Gud ikke eksisterer og at universet ikke har en mening.^[14] Han stod for ateisme, individualisme og materialisme.

Første bind av Encyclopédie ble utgitt i 1751 i samarbeid med Jean le Rond d'Alembert, og inneholdt mange liberale og progressive ideer. Boktrykkeren og bokselgeren Andre Le Breton henvendte seg til Denis Diderot da en fransk oversettelse av Ephraim Chambers' Cyclopaedia, or Universal Dictionary of Arts and Sciences, skulle publiseres. Oversettelsen hadde først blitt gjort av engelskmannen John Mills og senere tyskeren Gottfried Sellius. Diderot tok i mot tilbudet og hans kreative tankesett og skarpsindige visjon transformerte verket. Ideene, kunnskapen og forfatterne blant filosofene i «Brevrepublikken» hadde liten innflytelse i samfunnet på grunn av store avstander mellom «samfunnsmedlemmene». Diderot overtalte Le Breton til å samle alle disse forfatterne, ideene og kunnskap i et nytt verk fremfor å gjenskape Cyclopaedia. Entusiasmen hans smittet over på utgiverne, som samlet inn tilstrekkelig kapital til en langt større forretning enn planlagt. Jean le Rond d’Alembert ble overtalt til å bli Diderots kollega; den nødvendige tillatelsen ble anskaffet fra regjeringen.

Prosjektet ble godt mottatt da det i 1750 ble presentert til offentligheten i en omfattende brosjyre. Første bind ble publisert i 1751. Ved å omfatte all kunnskap vil det «kunne endre menneskets måte å tenke på». Ideen var dyptgående og spennende da verket var et av de første verkene i opplysningstiden. Diderot ønsket å gi folket mulighet til å videreutvikle kunnskapen sin og, på sett og vis, gi tilgang til all kunnskap man kunne tenke seg. Verket samlet og forkortet all datidens kunnskap og gjorde den tilgjengelig for allmennheten. Det var ikke bare vitenskapsmenns og akademiers ekspertise som ble tatt i bruk, men også den vanlige manns dyktighet. Disse menneskene skulle gå sammen i en forening og gjennomføre et slikt prosjekt. De skulle kun jobbe for å stoppe samfunnsmessige ensrettinger og basere en stor mengde informasjon på forskjellige synspunkter, metoder eller filosofier.

Dette leksikonet hadde hatt en beskjeden begynnelse som en rent kommersiell oversettelse av Chambers Cyclopedia (1728) fra engelsk til fransk. Men prosjektet vokste til det mistet all forbindelse med de opprinnelige intensjonene. Diderot ble redaktør for verket, og det ble hans hovedbeskjeftigelse til 1772. Ettersom årene gikk, kom det ene bindet etter det andre ut under hans ledelse, til utgivelsen var fullstendig med bind 35.

Dette var den største forlagssatsingen til da. Det som gjorde den intellektuelt og historisk viktig, var at den tok opp i seg den nye holdningen til kunnskap som Voltaire hadde importert til Frankrike fra England. Dette var en vitenskapelig tilnærming som hadde Francis Bacon og Isaac Newton som sine store forbilder.

I encyklopedien ble dette idealet forenet med en filosofisk tilnærming som fremfor alt orienterte seg utfra John Locke. Som verkets redaktør vedgikk Diderot at hans mål var å «forandre den tradisjonelle måten å tenke på». Encyklopedistene var menn som i hovedsak var engasjert i rasjonalismens sak, den nye vitenskap, toleranse og sosiale reformer.

Den negative siden ved det uttalte målet om å endre de konvensjonelle tankemønstrene, var av avgjørende betydning og gjorde at encyklopedien fikk problemer med myndighetene. Hele dette store verket fornektet implisitt at den religiøse lære var en gyldig kilde til faktisk informasjon om verden.

Dermed fornektet den også bibelens og kirkens intellektuelle autoritet. Den avviste likeledes å anerkjenne politisk makt som en kilde til autoritet i intellektuelle eller kunstneriske spørsmål. Encyklopedien vendte seg mot nesten alt som fantes av sosial, politisk og religiøs ortodoksi i tiden. Encyklopedien var et storstilt prosjekt til fremme av et syn på kunnskap og lærdom, både i kunsten og vitenskapen, som ble et av de karakteristiske trekkene i moderniteten.

Mange fremtredende personer bidro til encyklopedien, for eksempel Georges-Louis Leclerc de Buffon, baron de Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau og Voltaire og mange andre. Svært mange av disse bidragsyterne var presentert ved navn, noe som var uvanlig den gang. Noen av artiklene deres har fått status som klassikere. Diderot skrev selv en rekke av dem.

Av den komplette førsteutgaven ble det solgt 4225 sett. Det var ikke noe som kunne sammenlignes med den i noe land, og dens innflytelse på det intellektuelle livet i Europa lar seg ikke måle. Man må ha in mente at Paris den gang var internasjonalt anerkjent som det intellektuelle, kunstneriske, politiske og sosiale sentrum i verden. Overalt kunne utdannede mennesker fransk. Det var også språket til det internasjonale diplomatiet, og det fantes også mange land der herskerne snakket fransk i stedet for sitt eget språk. Forståelig nok har det ikke vært lett for franskmenn å akseptere at deres språk har blitt forbigått av engelsk på disse områdene i løpet av det tyvende århundre.

Encyklopedien fikk stadig flere vanskeligheter med den offisielle sensuren ettersom de ulike bindene kom, og i 1759 ble den stoppet av et kongelig dekret. Men Diderot og medarbeiderne hans fortsatte å arbeide i hemmelighet med å forberede de resterende bindene, og til slutt ble også disse utgitt.

Ifølge en berømt historie om møte mellom Denis Diderot og den kjente matematikeren Leonhard Euler, ble Euler bedt om å legge fram et matematisk bevis for Guds eksistens for å fornærme den frittenkende og ateistiske Diderot. Under Diderots opphold ved det vitenskapelige akademiet i St. Petersburg, spredde Diderot ateistiske tanker i akademiet. Katarina den store ønsket å stoppe dette, og ba matematikeren Leonhard Euler om å debattere Diderot offentlig. Under en offentlig debatt i St. Petersburg kom Euler frem med argumentet: «Monsieur, ${\displaystyle a+b^{n}/n=x}$, donc Dieu existe, responsez»! Dette kan oversettes som: «Min Herre, ${\displaystyle a+b^{n}/n=x}$, derfor eksisterer Gud, vennligst svar!»^[15] Ifølge historien skulle Diderot ha blitt så flau over sine manglende matematikkunnskaper, og ba derfor om å få forlate St. Petersburg. Denne historien blir i dag sett på som svært tvilsom. Diderot skal nemlig ha vært en framragende matematiker. Historien er sannsynligvis oppdiktet av den engelske matematikeren De Morgan.^[16]

Mens alt dette pågikk, skrev Diderot også egne verker. Men han visste at heller ikke disse ville bli godtatt av den offisielle sensuren på grunn av den uttalte materialismen og ateismen. Han fortsatte ikke desto mindre å skrive, overbevist om at ettertiden ville anerkjenne kvaliteten av hans arbeider. Og det har den gjort. Diderot sitt tidligste arbeid omfatter en oversettelse av Temple Stanyans’ History of Greece (1743), en oversettelse av Robert James’ Medicinal Dictionary (1746–1748) skrevet sammen med kollegaene François-Vincent Toussaint og Marc-Antoine Eidous, en fri gjengiving av Shaftesburys Inquiry Concerning Virtue and Merit (1745), samt egenproduserte tekster. I 1746 skrev han sitt første originale verk, Pensées philosophiques,^[17] og supplerte dette med en kort essay om tilstrekkeligheten av naturreligion. Han satt senere sammen et bind av uanstendige fortellinger kalt Les bijoux indiscrets (1748).^[18] Det viste seg at han i ettertid angret på dette verket. I 1747 skrev han allegorien Promenade du sceptique,^[19] hvor han først trekker frem katolisismens overdådighet, deretter forgjengeligheten til verdens gleder som kirkens motstander, og til sist den desperate og uetterretterlige filosofien som påstår å være overordnet både kirken og verden.

Gjennom det berømte verket Lettre sur les aveugles à l'usage de ceux qui voient («Brev om de blinde til bruk for dem som ser») (1749)^[20][21] ble Diderot introdusert til verden som en mann med en meget original tankegang. Temaet er en diskusjon om forholdet mellom menneskets fornuft og den kunnskapen en får gjennom persepsjon (de fem sansene). Tittelen fremkalte ironisk tvil om hvem forfatteren egentlig siktet til med begrepet «de blinde». I essayet argumenterer en blind engelsk matematiker med navnet Saunderson at den eneste kunnskapen han og en person med synet i behold kan være enige om, er matematikk, fordi kunnskap kommer fra sansene og oppfatninger. Det fremsettes en tese om at de blinde kan lære seg å lese ved å bruke følsomheten i fingrene. Diderot publiserte senere et essay kalt Lettre sur les sourds et muets («Brev om de døve og stumme»). Det er den uttrykkelige, men uutviklede fremstillingen av teorien om variasjon og naturlig utvalg som gjør Lettre sur les aveugles så bemerkelsesverdig.^[22]

Filosofisk hadde Diderot en deterministisk og materialistisk verdensoppfatning. Han oppfattet ikke den menneskelige frie vilje som et absolutt, men forestilte seg at bevisstheten var et utslag av en lovmessighet i naturen. Bevisstheten er ifølge Diderot et potensial som alt i materien besitter på det atomare plan og som iblant gir seg utslag i mennesket. Den enhet som bevisstheten utgjør, var det imidlertid ikke mulig for Diderot å betrakte på det mikroskopiske plan. Han forestilte seg derfor en høyere lovmessighet som var diktert av nødvendigheten.

I sin samtid ble Diderot først og fremst oppfattet som redaktøren av encyklopedien, en encyklopedi som i dag er fullstendig passé vitenskapelig sett. De skriftene som Diderot nå er kjent for, kom imidlertid først ut etter hans død. De mest kjente av dem er kanskje de tre dialogene «Samtale mellom Diderot og d'Alembert», «d'Alemberts drøm» og «Fortsettelsen av den forrige samtale» (normalt kjent under samlebetegnelsen «Le Rêve de d'Alembert» eller «d'Alemberts drøm»).

I dialogene brytes Diderot med det moralske dilemma som en determinist står overfor. Dessuten fremlegges i dialogene Diderots visjon av verden og dens tilblivelse, av det menneskelige samfunn og av menneskets seksualitet og moral. Dialogene springer elegant fra det minste til det største, millioner av år frem og tilbake i tiden, alt sammen holdt i en klar og humoristisk stil.

I romanen Fatalisten Jacques og herren hans (1796) fremlegger Diderot et mer ironisk syn på determinismen. Blant annet lar han hovedpersonen Jacques bli hanrei, noe han som den determinist han er, bøyer seg for som en nødvendighet.

Som kunstkritiker skrev Diderot en rekke skrifter kjent som salongene og regnes for å være en av pionerene innen denne genre.

I 1746 utga han sine Filosofiske tanker, som ble brent av Parlamentet i Paris. Andre kjente verker er Om Senecas liv (1778), Nonnen (1790), Rameaus nevø (1821) og trilogien d'Alemberts drøm (1830).

Om Diderot (på norsk)

• Maurseth, Anne Beate (2005): Opplysningens sjonglør Denis Diderot 1713-1784, ISBN 9788292622018
• Morley, John: Diderot og encyklopedistene (Nisus Forlag, 2021).

Verker av Diderot

• 1746: Les pensées philosophiques
• 1747: La Promenade du sceptique
• 1749: Lettre sur les aveugles
• 1751: Lettre sur les sourds et muets
• 1753: Interprétation de la nature – filosofisk traktat
• 1757: Le fils Naturel ou les Epreuves de la vertu – skuespill
• 1757: Dorval et moi – essay om teateret
• 1758: Le Père de famille – skuespill
• 1758: Les Pères malheureux – skuespill
• 1758: Discours sur la poésie dramatique
• 1760: La religieuse (trykket 1796) – roman
• 1761: Éloge de Richardson
• 1762: Le Neveu de Rameau – dialog. Oversatt til norsk av Mikkel Tin: Rameaus nevø (Gyldendal, 1994) – ISBN 82-05-22284-3^[23]
• 1771: Jacques le Fataliste et son maître – fortelling. Oversatt til norsk av Henning Hagerup: Fatalisten Jacques og herren hans (1998) ISBN 82-7488-045-5^[24]
• 1769: Le rêve de d'Alembert (trykket 1830) – dialog
• 1770: Paradoxe sur le comédien. Oversatt til norsk av Solveig Schult Ulriksen: Paradoks om skuespilleren, Solum forlag (1976) – ISBN 82-560-0022-8^[25]
• 1751–1772: L'Encyclopédie
• 1772: Supplément au voyage de Bougainville – filosofisk roman
• 1773: Mémoires pour Catherine II – politisk essay
• 1778: Essai sur les règnes de Claude et de Néron
• 1790: La religieuse – fortelling

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Denis Diderot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Denis Diderot – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Denis Diderot på Internet Movie Database
• (sv) Denis Diderot i Svensk Filmdatabas
• (fr) Denis Diderot på Allociné
• (en) Denis Diderot på AllMovie
• (en) Denis Diderot hos The Movie Database
• (en) Denis Diderot på Apple Music
• (en) Denis Diderot på Discogs
• (en) Denis Diderot på MusicBrainz
• (fr) Bibliografi - Radio France
• (fr) Recherches sur Diderot et l’Encyclopédie
• (fr) Tekster av Diderot - ABU: la Bibliothèque Universelle
• (fr) (en) Trilogien Le Rêve de d'Alembert på fransk og engelsk Arkivert 6. oktober 2007 hos Wayback Machine.

(fr) Denis Diderot – originaltekster fra den franskspråklige Wikikilden