Dornier Do 11
| Dornier Do 11 | |||
|---|---|---|---|
 Et Dornier DO-11 med bulgarsk insignia | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Bombefly | ||
| Produsent | Dornier | ||
| Første flyvning | 7. mai 1932 | ||
| Introdusert | 1932 | ||
| Utfaset | 1940 | ||
| Brukt av | Luftwaffe | ||
| Utviklet fra | Dornier Y | ||
| Videreutviklet til | Dornier 13 og Dornier 23 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 18,64 m | ||
| Høyde | 5,4 m | ||
| Vingespenn | 28,0 m | ||
| Vingeareal | 111,0 m² | ||
| Vekt (lastet) | 8 215 kg | ||
| Motorer | 2 × Siemens Sh. 22B-2 Bristol Jupiter 650 kW (872 hk) | ||
| Topphastighet | 260 km/t | ||
| Marsjfart | 125 km/t | ||
| 4 000 m | |||
| Rekkevidde | 1 200 km | ||
| Klatrefart | 138 m/min | ||
Dornier Do 11 var et tysk bombefly av middels størrelse som ble utviklet i hemmelighet tidlig i 1930-årene. Flyet ble opprinnelig kalt Dornier Do F før det ble omdøpt av Reichsluftfahrtministerium (RLM) i 1933. På den tiden ble det regnet som et tungt bombefly. Do 11 kom i tjeneste i 1932 og var en videreføring av en serie med bombeflydesign som gikk tilbake til P-varianten fra 1930 og Y-varianten fra 1931. Denne serien ville senere fortsette med modellene Do 13 og Do 23. Do 11 kom i to varianter; Do 11C og Do 11D. Flyet var utstyrt med tre 7,92 mm MG 15 maskingevær og kunne bære 1 000 kg bombelast. Do 11 ble brukt som et tungt bombefly i begynnelsen av andre verdenskrig.
Et av særtrekkene ved Do 11 som ble testet var at det hadde et opptrekkbart landingsstell, men på grunn av problemer med akkurat denne delen av flyet ble det ofte holdt lukket igjen. Flyet gikk i tjeneste for lastetransport, og ble brukt i forbindelse med den tyske jernbanen i samarbeid med Deutsche Lufthansa, slik at det kunne bli vist offentlig. Hva det faktisk ble brukt som var treningsfly for det fortsatt hemmelige Luftwaffe. Flyet hadde en rekke problemer som førte til en del ulykker, og var generelt dårlig likt blant piloter. Spesielt problematisk var vingevibrasjoner som resulterte i ulike forholdsregler og modifikasjoner. Forsøk ble gjort for å utbedre feilene, og dette førte videre til den såkalte Do 11D-varianten. Dette var den siste modellen med navnet Do 11. Do 13 var en enklere utgave av Do 11 og kom senere, men denne flymodellen hadde så mange nye problemer at den ikke gikk full aktiv tjeneste. Mange av modellens første fly krasjet. Den senere modellen Do 23 hadde mange av feilene knyttet til flyets design utbedret, men det var fortsatt ikke et fullkomment fly og ble tatt ut av tjeneste så tidlig som i 1936. Denne modellen ble erstattet av nye flymodeller med langt bedre flyegenskaper. Do 11 er bemerkelsesverdig for å ha gjort tjenestegjort i hemmelighet og for å ha vært det viktigste tunge bombeflyet i et stille utviklende Luftwaffe, selv om det kun var for en kort periode. Det var også det første flyet som hadde to store motorer i motsetning til sine forgjengere Y og P, som hadde henholdsvis tre og fire motorer. Flyet hadde en besetning på fire.
Spesifikasjoner (Do 11D)
[rediger | rediger kilde]Data fra Aircraft of the Third Reich.[1]
Generelle egenskaper
- Mannskap: 4
- Lengde: 18,8 m
- Vingespenn: 26,3 m
- Høyde: 5,49 m
- Vingeareal: 107,8 m²
- Vekt (uten last): 5 978 kg
- Maksimal startvekt: 8 200 kg
- Motor: 2 × Siemens-Halske Sh.22B-2 9-sylindrede luftkjølte stjernemotorer, 650 hk (485 kW) hver
- Propeller: 4-bladete trepropeller med fast stigning
- Drivstoffkapasitet: 1 545 l
Ytelse
- Topphastighet: 260 km/t (140 knop)
- Marsjhastighet: 225 km/t (121 knop) ved 1 000 m
- Rekkevidde: 960 km (518 nm) med 1 545 l drivstoff
- Største operasjonshøyde: 4 100 m (13 451 ft)
- Stigetid:
- til 1 000 m (3 281 ft): 7 minutter
- til 3 000 meter (9 843 ft): 36 minutter
Bevæpning
- Kanoner: 3 x 7,92 mm MG 15 maskingeværer med manuell sikting – et gevær plassert i det åpne nesepartiet samt et dorsalt og et ventralt
- Bomber: opptil 1 000 kg bombelast
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Green, William (2010). Aircraft of the Third Reich (1st utg.). London: Aerospace Publishing Limited. s. 198–200. ISBN 978-1-900732-06-2.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Dornier Stiftung für Luft- und Raumfahrt (Hrsg.): Dornier : Werksgeschichte und Flugzeugtypen. Delius Klasing, Bielefeld 2009, ISBN 978-3768826105, s. 99.