Dualisme
.jpg)
Dualisme (latin dualis = «todelt, av to slag»)[1] betegner teorier eller verdenssyn som går ut fra to uforenlige grunnbegreper eller prinsipper; for eksempel kropp og sjel, det gode og det onde. Det motsatte verdenssynet, at alt er ett, kalles monisme.
Begrepet dualisme brukes i mange ulike sammenhenger, flere av dem i filosofien. Fra 1755 ble det benyttet som et begrep i filosofi, «en måte å tenke på som forklarer fenomener ved antagelsen om to uavhengige og absolutte elementer»;[2] dual (antallet som gjelder to) + -isme.[3] Teologisk betydning av «læren om to uavhengige guddommelige vesener eller evige prinsipper» er attestert innen 1847.[2] Generelt er ideen om dualisme at det for et bestemt domene er to grunnleggende typer eller kategorier av ting eller prinsipper.[4] Andre sammenhenger er omtalt nedenfor.
Sinnsfilosofisk dualisme
[rediger | rediger kilde]I sinnsfilosofien betegner dualisme en type svar på kropp–sinn-problemet. Felles for de dualistiske synspunktene er at kroppen og sjelen betraktes som to fundamentalt forskjellige substanser (eller prosesser) som eksisterer hver for seg. De dualistiske posisjonene kan videre inndeles i:
- parallellisme (kropp og sinn kan ikke påvirke hverandre),
- epifenomenalisme (bare kroppen kan påvirke sinnet, men ikke motsatt) og
- interaksjonisme (kropp og sinn kan gjensidig påvirke hverandre).
Den klassiske formuleringen av dualismen går tilbake til Descartes, som antok et skarpt skille mellom sjelen (res cogitans) og tingen (res extensa). Han mente at materien har en romlig utstrekning, mens sjelen består av en ikke-romlig, åndelig substans.
Ontologisk dualisme
[rediger | rediger kilde]En annen filosofisk dualisme er det ontologiske skillet mellom typer og ting (allmennbegrep og individ, jf. universaliestriden).
Religiøs dualisme
[rediger | rediger kilde]I teologien er dualisme en lære som tenker seg at verden er skapt og styres av to motstridende krefter. Det kan handle om en konflikt på liv og død, som i oldtidens persiske (iranske) religioner, eller konflikt mellom det gode og onde.
I Østens filosofi er taoismen et eksempel på en dualisme, som fortrinnsvis er av verdimessig (aksiologisk) og ikke værensmessig (ontologisk) art. I taoismen er verden oppdelt i likeverdige momenter, som henholdsvis kan kategoriseres som yin og yang. Oppdelingen er imidlertid ikke reell, men skyldes kun vår utilstrekkelige erkjennelsesevne: Yin og yang er i virkeligheten uadskillelige deler ev en helhet, som i seg selv ligger utenfor språkets grenser.
Innen kristendommen brukes dualisme om dem som mener at verden styres i et samvirke mellom en god gud og en ond satan.Alfsvåg, Knut (2020): Det guddommelige nærvær – en innføring i kristen teologi (PDF), VID/MHS, Stavanger, ISBN: 978-82-303-4564-1</ref>[5]
Juridisk dualisme
[rediger | rediger kilde]Juridisk er dualisme det synspunktet at folkerettslige regler som staten er forpliktet til å følge, må tas opp i nasjonal lovgivning før det blir gjort til del av gjeldende rett. Den rådende oppfatningen i norsk rett er at folkerett må gjennomføres for å bli en bindende del av norsk rett («dualisme»).[6]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «dualisme», NAOB
- ^ a b dualism (n.), Online Etymology Dictionary
- ^ «dual (adj.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «Dualism» (2003, 2020), Stanford Encyclopedia of Philosophy
- ^ Garcia, Aylin (april 2021): «Good and Evil: The Eternal Dualism», Humanities Collaborative
- ^ Helmersen, Sondre Torp 26. oktober 2015): «Dualismen i norsk rett som konstitusjonell norm», Kritisk juss 41(3), DOI:10.18261/ISSN2387-4546-2015-03-03
