Dubbing

Dubbing (dub på engelsk, også kalt versjonering på norsk) er å spille inn en ny versjon av lydsporet til en film eller en TV-serie på et annet språk enn det originale.^[1] I Norge er dubbing mest brukt på tegne- og animasjonsfilmer, særlig ettersom de er rettet mot barn. I andre sammenhenger er undertekster blitt mest vanlig. I senere tid har de som legger til slik stemme ofte blitt omtalt som stemmeskuespillere.

Dubbing er avledet fra engelsk dub i betydningen «å legge til eller endre lyden på film», først dokumentert i 1929, og er en forkortelse av double; kalt slik ettersom det involverer å legge til en ekstra innspilling av stemmer og kombinere det med lydsporet.^[2]

Dubbing kan også bety et materiale fluebindere legger inn i kroppen på flua for å få denne mer livaktig eller for å flyte bedre.

Dub er også en moderne musikkstil (som kommer fra reggae fra 1974 der man tar prøver av et lydspor og forvrenger dette for å oppnå en effekt. Denne effekten kan være gjerne en spesielt dyp bassklang eller at vokalistens stemme gjengis én eller to oktaver lavere enn i virkeligheten. Bruk av trommer og bass er også fremtredende i denne musikkstilen.^[2]

Fordelen med dubbing er at seeren slipper å se ned på teksten, og dermed kan konsentrere seg om hva som skjer i bildet. Dette er kanskje viktigst for mindre barn, som leser sakte eller ikke kan lese i det hele tatt.

Ulempen er at det verbale som originalskuespillerne bidrar med, kan delvis gå tapt i oversettelsen. Forholdet til dette varierer imidlertid sterkt fra land til land. I land som Frankrike og Tyskland er innbyggerne vant til at utenlandske filmer er dubbet, og synes dette er helt naturlig. Her legges det ofte mye arbeid i dubbingen for at den skal bli så nær opp til originalen som mulig.

En kommersiell ulempe er at dubbing kan forsinke premieren på filmen med flere måneder i forhold til premieredatoen i opprinnelseslandet. Dette har gjort at en del filmer først dubbes når de kommer på tv, mens de vises i tekstet versjon på kino.

I flere europeiske land dubbes alle utenlandske filmer og TV-serier. Lydsporet spilles inn i helt ny versjon. Noen andre enn original-skuespillerne snakker for eksempel tysk, spansk eller italiensk – og forsøker som best de kan å snakke i takt som skuespillernes leppebevegelser. Ulempen er at de gir glipp av filmens egentlige lyd.

Bruk av dubbing er ofte brukt som en forklaringsfaktor på at engelskkunnskapene er lavere i Sentral-Europa, enn i for eksempel de skandinaviske landene der dubbing er mye mindre utbredt. Noen steder som i Nederland, Sverige og Danmark bekrefter over 80 prosent av innbyggerne at de kan føre en samtale på engelsk. I andre land er andelen klart lavere. En intereuropeisk forskningsgruppe har gått systematisk gjennom hvilke land som har dubbing eller teksting. Deretter sammenlignet de dette med hvor gode innbyggerne er i engelsk. Undersøkelsen viser at land med dubbede engelskspråklige filmer og TV-serier, skårer hele 23 prosentpoeng dårligere enn land uten. En EU-undersøkelse gjort i 2006 viste at flere enn 90 prosent i tekste-landene Norge, Sverige, Danmark og Nederland, vil ha tekstede filmer. De vil ikke ha dubbing.^[3]

• Abend-David, Dror (2014): Media and Translation: An Interdisciplinary Approach, Bloomsbury Publishing. ISBN 978-1-62356-101-7.
• Rose, Jay (2014): Producing Great Sound for Film and Video, Focal Press, 4. utg., Book info. ISBN 9780415722070

• ASINC Arkivert 20. august 2012 hos Wayback Machine., online magasin om kritikken av tradisjonen med dubbing