Dumitru Stăniloae

Dumitru Stăniloae
Født		29. nov. 1903[1] Vlădeni
Død		5. okt. 1993[1][2] (89 år) București
Beskjeftigelse		Prest, teolog og professor
Embete		Protoiereus
Akademisk grad		Teologisk doktorgrad
Utdannet ved		Universitetet i București Universitetet i Tsjernivtsi
Barn		Lidia Stăniloae
Nasjonalitet		Romania
Gravlagt		Cernica-klosteret
Utmerkelser		Dr. Leopold Lucas-prisen (1980)[3] Honorary doctor of the University of Belgrade Æresdoktor ved Institut Saint-Serge
Dumitru Stăniloae på Commons

Dumitru Stăniloae (født 29. november 1903, død 5. oktober 1993) var en rumensk-ortodoks, prest, teolog og professor. Stăniloae er den mest fremtredende rumenske teolog i det tyvende århundre og tilhører sammen med blant andre John Meyendorff og Vladimir Lossky den såkalte «nypatristiske» skolen.^[4]Hans hovedverk er Teologia dogmatică ortodoxă som utkom i 1978, det ble senere oversatt og utgitt på engelsk i seks bind med tittelen Orthodox Dogmatic Theology, The Experience of God, noe som gjorde ham mer kjent i Vesten.^[5]

Stăniloae ble født i en liten landsby i Romania, Vlădeni, i nærheten av Brașov. Hans dypt religiøse bondeforeldre satte sitt preg på ham, og han begynte på presteseminar i 1922. I løpet av studiene leste han de greske kirkefedrene, og han lære seg også russisk for å kunne lese den russiske forfatteren Bulgakov.^[6] Han tilbrakte noen år utenlands, i Athen, München, Berlin og Paris. Under utenlandsoppholdet ble han kjent med Karl Barth og den dialektiske teologi i tillegg til at han tilegnet seg grundige kunnskaper i tysk og gresk. I mellomkrigstiden begynte han å undervise i teologi ved det teologiske akademi i Sibiu; han ble også redaktør for en stor rumensk avis, Telegraful Romăn, noe som senere førte til problemer med myndighetene. Han giftet seg i 1930. Han ble presteviet i 1932. I 1947 fortsatte hans akademiske karriere i București. I 1958 ble han arrestert og tilbrakte de følgende fem år i fengsel. Så ble han igjen å finne ved det teologiske institutt i hovedstaden til han gikk av i 1973, men hans litterære produksjon fortsatte tett opp til han ble stedt til hvile i oktober 1993. Stăniloae betraktet seg som en brobygger som la vekt på personlige forhold, fellesskap og åpen dialog mellom kirkesamfunnene samtidig som han var dypt lojal til sin egen rumensk-ortodokse tradisjon. Under kommunismen var kirken presset under regimet med fare for å bli blind for folkets behov og forsvar for menneskerettigheter. Under disse omstendigheter fastholder Stăniloae at kirken ikke kan fremheve noe eksisterende sosialt system.^[7]

I yngre år fordypet Stăniloae seg i palamittisk teologi (Gregor Palamas, 1296–1359), og hans første større studie, som kom i 1938, omhandlet Palamas, og hadde (på engelsk) tittelen The life and Teaching of St. Gregory Palamas. Ved siden av Palamas er også Maksimos Bekjenneren viktig for ham, foruten de kappadokiske fedre, Basilios den store, Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa, som han siterer hyppig. Andre er Dionysios Areopagitten (500-tallet) og Palamas´samtidige, Nicholas Cabasilas. Palamas er mest kjent for at han skiller mellom Guds vesen og Guds energier. Denne distinksjonen er viktig også hos dagens ortodokse teologer, for eksempel hos Lossky, Meyendorff og Dumitru Staniloae. Dette er grunnen til at ortodoks teologi i dag refereres til som nypalamittisk.^[8]

En tekstsamling som har hatt stor innflytelse på ortodoks spiritualitet, er Filokalia, hvis eldste tekster stammer fra det tredje århundre og kirkefedre som Maksimos bekjenneren og Johannes av Damaskus. I den sammenheng må nevnes Mont Athos, et klosterfellesskap i Hellas, som skapte samlinger av spirituell litteratur og inkorporerte dem i Filokalia i løpet av det tolvte og trettende århundre. Denne skriftsamlingen ble redigert og utgitt samlet første gang i 1782 av Nikodemus Hagoritten og Makarius av Korint. Den russiske versjonen ble publisert i 1857.^[9]

En av de første som oversatte og utgav Filokalia på et moderne språk, var Stăniloae, og det er regnet som «en monumental hendelse i Romanias kulturelle liv»^[10]. Det første bindet på rumensk kom i 1946, etter at to av hans studenter kom tilbake fra et besøk på Athos medbringende den greske Filokalia. Under vanskelige omstendigheter, særlig på femtitallet, på grunn av kommunistenes maktovertakelse, kom det ut åtte bind med jevne mellomrom fram til 1979. Hans versjon av Filokalia ble imidlertid større enn den greske, da han inkluderte andre klassiske kristne forfattere. Totalt utkom tolv bind på rumensk, ofte på om lag 400 sider hver, det siste i 1991, to år før han døde.

Fellesskap, forhold, kommunikasjon og kjærlighet er sentrale ord i Stăniloaes teologi. Kjærligheten forutsetter to «jeg» som har et gjensidig forhold til hverandre; uten at de blandes sammen kan det være den største enhet mellom dem. Slik bruker han forholdet mellom mennesker for å forklare treenighetslæren. Samtidig er det slik at kjærligheten har sitt opphav i at vi er skapt i den hellige treenighets bilde. Vi er treenighetens ikoner. Slik blir det at vi alle må være et «jeg» i forhold til et «du» for å være virkelige mennesker. Treenighetslæren er dermed viktig for hans menneskesyn, og blir da noe mer enn formell lære; hans bruk av sosiale termer sier noe om forholdet mellom mennesket og Gud, og forholdet mellom menneskene. Mangel på kommunikasjon produserer ondskap og likegyldighet, sier han.^[11]

Stăniloae er påvirket av den jødiske filosofen Martin Buber, som har beskrevet «Jeg-du-forholdet». Hos Buber er ånden ikke i «jeg», men mellom «jeg» og «du», som luften du puster i. Buber snakker her generelt om begrepet ånd. Ånd er menneskets svar til sitt «du».^[12]

Det viktige for Stăniloae er at treenighetslæren uttrykker et forhold mellom Faderen og Sønnen, forent i Helligånden. Gud er i sitt vesen uttrykk for et kjærlighetsfellesskap. Gud kan ikke være bare én person, for da ville han mangle kjærlighetsfellesskapet. Han kan heller ikke være en mengde personer. De tre personer i guddommen står i relasjon til hverandre. Blant mennesker er alle, eller kan være, samtidig både far og sønn, ingen er forbundet med andre eksklusivt som far eller sønn slik det fremkommer i treenigheten. I Gud er det bare én som er far. Samtidig er et umulig å si «far» uten å tenke på sønnen, fremholder Stăniloae.^[13]

Motiv og mål for skapelsen er å gjøre det skapte deltakere i Guds intertrinitariske kjærlighet. Det er en spesiell forbindelse mellom treenigheten og guddommeliggjørelsen, eller theosis, som er et sentralt begrep i ortodoks teologi, også hos Stanlioae. Det treenige fellesskap er kilden til alle relasjoner. Den guddommelige essens er bare guddommelig i tre hypostaser, fordi disse tre har en verdi og et forhold seg imellom som er i stand til absolutt kjærlighet.^[14]

For Stăniloae er det fellesskap og den guddommeliggjøring noen mener de mottar fra Gud, aldri abstrakt. For ham er Guds grunnleggende kjærlighet alltid av personlig karakter. Bare treenigheten, ikke en unipersonal Gud, bærer den evige kjærlighet eller det fellesskap som vi alltid lengter etter å bli ledet inn i.^[15]

En unipersonal Gud forblir eksklusivt transcendent; på den annen side er en eksklusivt immanent Gud, identifisert med verden, ikke lenger en personlig Gud, eller hvis han er det, da er ikke menneskene lenger virkelig personer, men bare tilsynekomster som manifesterer en enkelt væren, nemlig deres vesen, mener han.^[16]