Edward Burne-Jones

Edward Burne-Jones
Født28. aug. 1833[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Birmingham[5][6]
Død17. juni 1898[1][2][4][7]Rediger på Wikidata (64 år)
London[6][8]
BeskjeftigelseKunstmaler, tegner, designer, illustratør, bygningstegner, billedkunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedExeter College
King Edward's School
Heatherley School of Fine Art
EktefelleGeorgiana Burne-Jones (1860–ukjent)[9][10]
Partner(e)Maria Zambaco[11][12]
FarEdward Richard Jones[9]
MorElizabeth Coley[9]
SøskenEdith Jones[9]
BarnMargaret Burne-Jones[9][13]
Philip Burne-Jones[9][13]
Christopher Burne-Jones[9][13]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Medlem avRoyal Academy (assosiert medlem)
Edward Burne-Jones på Commons
Kjærlighet i ruinene.
Davids krav til Salomon (1882), glassmaleri av Edward Burne-Jones og William Morris, i Trinity Church, Boston, Massachusetts, USA.

Edward Coley Burne-Jones (født 28. august 1833, død 17. juni 1898) var en engelsk maler og formgiver som var tett forbundet med Det pre-rafaelittiske broderskap, og i stor grad forgangsmann for å gjøre den engelske kunstverden oppmerksomme på pre-rafaelittene, mens han på samme tid utførte noe av det mest utsøkte og vakre kunstarbeider i sin tid.

Fra enkle kår

[rediger | rediger kilde]
Minneplakett ved Bennetts Hill, Birmingham.

Burne-Jones ble født i Birmingham som en sønn av en rammemaker ved Bennetts Hill. På dette stedet står det i dag en blå minneplakat som feirer hans fødsel. Hans mor døde seks dager etter fødselen og han ble oppdratt av sin far og en usympatisk hushjelp. Burne-Jones tilbrakte sine første 20 år i Birmingham som da var en stygg industriby. Han gikk på videregående skole i Birmingham og i henhold til skolens arkiver var han ofte fremst i klassen og vant flere priser, spesielt i matematikk. Han viste også et talent i tegning, også i å karikaturtegning hvor lærerne fikk unngjelde.

Kunstmaler

[rediger | rediger kilde]

Deretter studerte han teologi ved Exeter College i Oxford. Her ble han venn med William Morris grunnet en felles interesse for poesi, og ble også påvirket av John Ruskin. På denne tiden oppdaget han Thomas Malorys Le Morte d'Arthur (Arthurs død) som også hadde en stor innvirkning på ham.

På denne tiden var det både William Morris' og Burne-Jones' planer å bli geistlige, men etter en lengre reise i nordlige Frankrike i 1855 besluttet Burne-Jones å bli kunstmaler og Morris til å utdanne seg til arkitekt. Begge hadde sannsynlig betydelig påvirkning på hverandres gjensidige valg. Begge forlot Oxford uten å eksamen og fra november 1856 delte de rom i London som tidligere hadde tilhørt Dante Gabriel Rossetti og Walter Deverell. Opp til nå hadde han kun vært kjent som Jones, men han adopterte navnet Burne-Jones på denne tiden.

Han studerte under Dante Gabriel Rossettis rettledning i en kort tid som han møtte i 1856, men var hovedsakelig selvlært og utviklet sin egen stil påvirket av sine reiser i Italia sammen med Ruskin og andre i årene 1859 og 1862. I Italia ble han spesielt grepet av ble han sterkt influert av Botticelli og Mantega. Hans første verker besto av penn og blekk og vannfarger, alle av romantiske eller litterære motiver.

Gift med Georgiana MacDonald

[rediger | rediger kilde]

I 1856 ble Burne-Jones forlovet med Georgiana MacDonald (1840–1920), en av MacDonald-søstrene. Hun hadde studert maleri og var søster av en av Burne-Jones’ gamle skolekamerater. Paret ble gift i 1860, etter hvor hun gjorde sine egne arbeider i tresnitt og ble en nær venn av George Eliot.[14]

I 1867 bosatte ekteparet seg i Fulham i London. Ekteparet var ofte gjester hos William og Jane Morris i Red House som Burne-Jones hjalp til å dekorere. Han designet glassmalerier for flere fabrikker før han ble designleder i Morris’ firma, spesielt etter omorganisering i 1875.

I løpet av 1870-tallet stilte Burne-Jones ikke ut etter en rekke fiendtlige angrep i pressen, og etter et lidenskapelig, men håpløst forhold til sin gresk modell Maria Zambaco (født Casavetti) som endte med at hun forsøkte å begå selvmord i all offentlighet. Zambaco, som selv var skulptør, sto modell for Burne-Jones i årene 1868 til 1871 og poserte blant annet for hans store maleri «The Beguiling of Merlin».

Anerkjennelse

[rediger | rediger kilde]
Detalj fra Edward Burne-Jones og William Morris' Gjeternes hyllest, 1882, vindu Trinity Church, Boston.

Burne-Jones sto under beskyttelse av John Ruskin som hadde fulgt ham og Georgiana på deres andre reise til Italia i 1862. Burne-Jones begynte å utvikle en personlig stil hvor elementer fra pre-rafaelittene, spesielt Rossetti, ble fusjonert med innflytelsen fra klassisk kunst. Tegningen, basert på modeller, sto sentralt i hans verker.

I 1877 ble han overtalt til å vise frem åtte oljemalerier i Grosvenor Gallery (et rivaliserende galleri til Royal Academy). Blant de bildene som ble stilt ut var «The Beguiling of Merlin». Tidspunktet var riktig, og han fikk et enestående populært gjennombrudd. Hans navn ble en stigende stjerne for den nye estetiske kunstbevegelsen i England. Gjennombruddet fikk sitt ekko i Frankrike året etter med en stor utstilling i Exposition Universelle.

Foruten maleri arbeidet han i en rekke andre teknikker, blant annet å formgi keramikkfliser, smykker, tapet, bokillustrasjoner og teaterkostymer.

I 1881 mottok Burne-Jones en æresgrad fra Oxford og ble gjort til æresstripendiat i 1883. I 1885 ble han president for kunstnerne i Birmingham. I 1894 ble han adlet.

Død

[rediger | rediger kilde]

Nedslått av vennen Morris’ død i 1896 begynte Burne-Jones’ helse å forverre seg inntil hans egen død 17. juni 1898. Seks dager senere, på intervensjon fra prinsen av Wales, ble det holdt en minnegudstjeneste ved Westminster Abbey. Det var første gangen at en kunstner ble således æret. Burne-Jones ble gravlagt på kirkegården i Rottingdean i nærheten av Brighton som han kjente godt fra 1880 da han kjøpte en feriebolig der.

Hans urolige sønn Philip Burne-Jones (1861–1926) ble etter hvert en suksessfull portrettmaler. Hans elskede datter Margaret Burne-Jones (1866–1953) giftet seg med John William Mackail (1850–1945); venn, forfatter og professor i poesi ved Oxford fra 1911 til 1916, og som skrev biografien til William Morris.

Burne-Jones' assistant, Charles Fairfax Murray, fortsatte videre i det som ble en heldig kunstkarriere som maler på egen hånd. Han ble senere også en viktig kunstsamler og en respektert kunsthandler. Mellom 1903 og 1907 solgte han langt under markedsverdi mange verker av Burne-Jones og pre-rafaelittene til Birmingham Museum and Art Gallery. Dette galleriet har nå den største samlingen i verden av Burne-Jones' verker, inkluderte det massive vannfargemaleriet «Betlehems stjerne» som galleriet bestilte i 1897. Maleriene hadde en sterk påvirkning på den unge J.R.R. Tolkien som vokste opp i Birmingham. Han hadde også en betydelig påvirkning på en rekke lokale kunstnere, den såklate Birmingham-gruppen, fra 1890-tallet og framover.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

I samtiden var Burne-Jones’ navn stort og skinnende og hadde en betydelig innflytelse på britisk maleri, og hadde også en betydelig innflytelse på franske symbolistmalere fra 1889. Burne-Jones arbeidet i en neddempet fargeskala og i et lineært maner som bidro til å gi impulser til art nouveau. Også de glassmalerier som han gjorde for sin venn William Morris utøvet en stor innflytelse. Hans arbeid inspirerte også poesien til Algernon Swinburne, og dennes diktsamling fra 1886, Poems & Ballads, var dedikert til Burne-Jones.

Hos Burne-Jones savnes dog den kraftfullhet og de samfunnsideal som utmerket pre-rafaelittene. Hans mystiske romantiske og uhistoriske malerier med litterære motiv, først og fremst fra den greske mytologien, Chaucer og Malory, representerte en drømmeverden fra 1800-tallets industrialisme.

Med modernismen og den abstrakte ekspresjonismen ble Burne-Jones’ kunst tilsidesatt og bortimot glemt før han fra midten av 1970-tallet igjen kom på mote, noe som spesielt var framtredende i den store utstillingen i 1989 i galleriet Barbican Art Gallery i London.[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Edward Coley Burne Jones 1st Baronet, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sir-Edward-Coley-Burne-Jones-1st-Baronet, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Edward Coley Burne-Jones», Benezit-ID B00029176[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RKDartists, «Edward Coley (Sir) Burne-Jones», RKD kunstner-ID 14292[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 58722, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b RKDartists, RKD kunstner-ID 14292[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 10276[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500001381, utgitt 11. mai 2018, besøkt 25. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Peerage person ID p17391.htm#i173903, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The Victorian Web, nedlastingslenke www.victorianweb.org, victorianweb.org, «Works / Theme and subject / Art, Autobiography, and Eros / According to Bill Waters, [...] However, the femme fatale, which was only hinted at in the early work, dominates the content of his painting from the time of his affair with Maria [Zambaco.] Throughout the 1870s [...] [10-11] / Water further argues that the "disasterous climax" of the painter's affair with Zambaco, when she tried to commit suicide in public, [...] (12). / Bibliography / Waters, Bill. Burne-Jones -- A Quest for Love. [Works by Sir Edward Burne-Jones Bt and Related Works by Contemporary Artists]. London: Peter Nahum, 1993.»[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sir-Edward-Coley-Burne-Jones-1st-Baronet, «External Websites / The Victorian Web - Biography of Sir Edward Burne-Jones / https://www.victorianweb.org/painting/bj»[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ En annen av macDonald-søstrene giftet seg med kunstneren Edward Poynter, en annen søster giftet seg med jernfremstilleren Alfred Baldwin og ble mor til statsministeren Stanley Baldwin, og enda en søster ble mor til Rudyard Kipling. Således er både Kipling og Baldwin var Burne-Jones’ nevøer.
  15. ^ Christian, John: The Last Romantics, (1989)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edward_Burne-Jones&oldid=23791422»