Eirik II Magnusson

Eirik II Konge av Norge
Født		1268 Norge
Død		15. juli 1299 Bergen
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Norges konge (1280–1299)
Ektefelle		1: Margaret av Skottland 2: Isobel Bruce
Far		Magnus Lagabøte
Mor		Ingeborg Eriksdatter
Søsken		Håkon V Magnusson
Barn		Margrete (1283-1290) Ingeborg Eiriksdatter ?
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Bergen domkirke
Annet navn		Eirik Magnusson
Regjeringstid		1280–1299
Våpenskjold
Eirik II Magnusson på Commons

Eirik II Magnusson (norrønt: Eiríkr Magnússon) (født 1268, død 15. juli 1299 i Bergen), også kalt Eirik Prestehater, var konge av Norge i perioden 1280–1299.

Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade.

Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre, som besto av rikets baroner og hans mor Ingeborg. Formynderstyret kom i en hard strid med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Den langvarige og bitre striden sluttet med at kirken måtte avstå en del av den makt som den var blitt sikret ved overenskomsten i Tønsberg i 1277. Eirik hadde selv ingen part i konflikten, men fikk likevel knyttet til seg det nedsettende tilnavnet «prestehater». Da han senere selv overtok regjeringen, viste han stor mildhet mot kirken.

Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander III av Skottland. De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel. Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen.

Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene.

Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat.

Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon.

Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.^[1]

• Narve Bjørgo: „Eirik 2 Magnusson“ i: Norsk biografisk leksikon, lest 1. mars 2011.
• Knut Helle: Under kirke og kongemagt 1130–1350. Aschehougs Norges historie Bd. 3. Oslo 1995.
• Gustav Storm (Hrg.): Islandske Annaler indtil 1578. Christiania 1888, opptrykk 1977. ISBN 82-7061-192-1