Ekspropriasjon

Ekspropriasjon, også kalt oreigning^[1][2], er å fjerne et stykke privat eiendom fra kontroll av eieren. Begrepet brukes både om handlinger utført av offentlige myndigheter og en gruppe mennesker.

Det refererer ofte til offentlige myndigheters borttaking av eiendom fra en eier – for eksempel, ekspropriert fra eiendomseierne som bodde i traséen til den nye motorveien.

Noen ganger brukes det i betydningen redistribuering – for eksempel, ta rikdom fra de rike for å gi mat til de fattige.

Ekspropriasjon er en av de politiske risikoer som gjør seg gjeldende i forbindelse med direkte utenlandsinvesteringer. Det kjennetegnes ved konfiskasjon av utenlandsk aktivum og en billighetserstatning. Denne betalingen er generelt en formalitet og ikke en akseptabel kompensasjon. Andre politiske risikoer inkluderer konfiskasjon (uten betaling), blokkering av midler, kontraktsbrudd, fastfrysing av aktiva, operasjonelle restriksjoner og/eller tung beskatning samt hyppig skattetilsyn.

I juridisk terminologi er ekspropriasjon en form for grunnerverv som er hjemlet i oreigningsloven, eller i offentlige planer, for eksempel en reguleringsplan. Ekspropriasjon benyttes der man må erverve grunn eller rettigheter for gjennomføring av tiltak som er direkte hjemlet i loven, eller vist i planene, uten grunneiers samtykke. Skjønnsretten tar stilling til hvor høy erstatning grunneieren skal få for det tapte arealet (eller rettigheter i det aktuelle arealet), i henhold til regler gitt i oreigningsloven og ekspropriasjonserstatningsloven. Man kan unngå ekspropriasjon dersom grunneier samtykker til å inngå en minnelig avtale.

• Norges Grunnlov § 105
• Redistribuering
• Konfiskasjon
• Inkasso

• Lovdata: Lov om oreigning av fast eigedom
• Justis- og politidepartementet NOU 2003:29 Arealplaner og ekspropriasjonserstatning
• Juridisk ABC: Introduksjon til reglene om ekspropriasjon (podcast)