El Directorio Revolucionario

El Directorio Revolucionario (DR) / Det revolusjonære direktorat (1956–1962) var en cubansk, militant organisasjon som bekjempet diktatoren Fulgencio Batista etter hans militærkupp i 1952. Motstanden mot Batista falt i to grupper. Organisasjoner som kjempet med politiske midler og organisasjoner som i tillegg tok i bruk militante aksjoner som sabotasjer, bombeattentat, mord og væpnede angrep. Både DR og 26. juli-bevegelsen (M-26-7) hørte hjemme i sistnevnte gruppe.

DR ble dannet i all hemmelighet i 1953. Det er først i februar 1954 at DR blir allment kjent etter at organisasjonens navn blir knyttet til flere militante aksjoner. Organisasjonens mål var å styrte diktatoren Fulgencio Batista, gjeninnføre grunnloven av 1940 og holde frie valg. Grunnleggerne var studentlederen José Antonio Echeverría og studentene Fructuoso Rodriguez, Faure Chomón og Joe Westbrook som alle hadde mistet troen på at Batista kunne fjernes med lovlige midler. Echeverría var DRs første generalsekretær.

Opprinnelig var DR en ren studentorganisasjon med utgangspunkt i Universitetet i Havanna og dels ved Universitetet i Santa Clara. Senere ble også deler av fagbevegelsen i Havanna, avhoppere fra politiske partier samt folk fra det tidligere ABC (ABC Sociedad Revolucionaria) med i organisasjonen. Utenom Havanna og Santa Clara fikk DR også et visst fotfeste i andre større byer på Cuba, men fram til mars 1957 hadde organisasjonen sin største slagkraft i Havanna.

Sommeren 1956 reiser José Antonio Echeverría og Ricardo Corpion fra DR til Mexico. Der møter de Fidel Castro og andre fra 26. juli-bevegelsen (M-26-7) som er i eksil i Mexico. På møtet inngår DR og M-26-7 den såkalte Mexico-avtalen som innebærer at de skal holde hverandre gjensidig informert og koordinere sine aksjoner for å styrte Batista.

Den største forskjellen mellom DR og 26. juli-bevegelsen (M-26-7) var at DR mente at revolusjonen best kunne utføres ved å «slå til mot toppen» som Faure Chomón skal ha uttrykt det. Det vil si å drepe Batista og hans nærmeste medspillere, og innsette nye politikere i henhold til grunnloven av 1940. I motsetning til dette stod 26. juli-bevegelsen for en linje der revolusjonen måtte vokse fram gjennom bred folkelig motstand, ikke minst fordi historien på Cuba hadde vist at politikere – uansett politisk avskyggning – ikke var til å stole på. Denne populistiske holdningen synes å ha vært framtredende i 26. juli-bevegelsen i årene 1954–1956, men blir senere sterkt påvirket av Che Guevaras sosialistiske visjon. Den innebar at samfunnet måtte styres av politikere, men av politikere med høy moralsk integritet og som forpliktet seg til å ivareta interessene til flertallet i befolkningen. Politikere som arbeidet for særinteressene til små (og allerede økonomisk sterke) grupper i samfunnet, tilhørte ikke den gruppen av politikere som skulle styre Cuba i framtiden.

Etter revolusjonen i 1959 tyder mye på at Che Guevaras sosialistiske visjon ble fusjonert med Fidel Castros form for direkte demokrati (lederne skal samtale med folket) som i sin tur var sterkt påvirket av Celia Sánchez.

I samme grad som Fidel Castros 26. juli-bevegelse primært stod bak gerilja-aksjoner og motstand mot Batista ute i provinsene, stod DR primært bak aksjoner og angrep i byene. [1] [2] [3] [4]. Angrepene som DR stod bak ble på samme måte som 26. juli-bevegelsens angrep, beskrevet av Batista som «kommunistisk terror» [5].

Batistas påstand var misvisende av flere grunner. For det første var ikke DR grunnlagt på kommunistisk ideologi. Målet var kun å fjerne Batista, gjeninnføre grunnloven av 1940 og få et nytt styre gjennom frie valg.

For det andre var DR i enda større grad enn Fidel Castros 26. juli-bevegelse, svært skeptisk til det cubanske kommunistpartiet – PSP – (Partido Sosialista Popular) og ved et par anledninger skal også DR-aksjonister ha tatt livet av agitatorer fra PSP. DRs motstand mot PSP kan dels tilskrives PSPs passivitet under deler av Gerardo Machados brutale styre på 20- og 30-tallet, og dels at PSP tidligere hadde samarbeidet med Batista. Blant annet deltok PSP med noen ministere (uten portefølje) i Batistas lovlig valgte regjering fra 1940 til 1944.

Et tredje forhold som svekker Batistas påstand, er at PSP som parti ikke gikk inn for væpnet oppstand mot Batista før i september 1958 etter forhandlinger med Che Guevara i provinsen Las Villas. Når Batista derfor må sies å ha snakket mot bedre vitende om kommunistisk terror, bør det heller forstås som et politisk utspill som kunne gi han mer støtte i USA der senator Joseph McCarthy hadde skapt en bølge av kommunist-frykt.

Denne politiske strategien tok Batista i bruk både i beskrivelsen av DRs ledere, Fidel Castro [6] og 26. juli-bevegelsen, og samme strategi er senere blitt brukt flittig av samtlige diktatorer i Latin-Amerika, fra slutten av 2. verdenskrig i 1945 og fram til Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet. Å stemple motstandere som kommunister, utløste ofte såvel politisk som militær støtte fra USA og var derfor en fruktbar strategi for mange diktatorer.

Selv om DR stod sterkt i byer som Havanna og Santa Clara, var ikke 26. juli-bevegelsen uten representasjon i byene. I mange byer i provinsen Oriente og i særdeleshet i Santiago de Cuba, stod bevegelsen sterkt. Den stod også relativt sterkt i Havanna med blant annet Armando Hart Dávalos som en sentral skikkelse.

Den 13. mars 1957 foretar DR et væpnet angrep på presidentpalasset i Havanna. Hensikten er å drepe Fulgencio Batista. Samtidig stormer en annen DR-enhet radiostasjonen Radio Reloj med José Echeverría i spissen. Hensikten er å spre nyheten om Batistas død og proklamere Cuba som frigjort republikk i tråd med konstitusjonen av 1940. Batista unnslipper imidlertid gjennom en skjult heis fra kontoret i andre etasje og opp til tredje etasje i presidentpalasset. Opprøret blir deretter slått ned av Batistas politi og tilstrømmende enheter av hæren, og minst 40 studenter blir skutt og drept både i presidentpalasset og på gata utenfor [7] [8]. Echeverría skytes ned av politiet utenfor radiostasjonen.

Senere finner politiet våpenlagre og liket av en tidligere leder i Ortodoxo-partiet (Partido Ortodoxo de Cuba), Pelayo Cuervo. Batistas politi påstår at opprørerne har drept han, noe som virker mindre troverdig ettersom Ortodoxo-partiet var klart i opposisjon til Batista [9]. I dagene som følger søker andre ledere fra Ortodoxo-partiet asyl i blant annet USA [10].

Etter Echeverrías død blir DR omdøpt til Det Revolusjonære Direktorat av 13. mars. Tapet av Echeverría og en rekke andre framtredende lederskikkelser samt arrestasjoner som følger i kjølvannet av den mislykkede aksjonen, gjør at det tar over et år før DR er på fote igjen. I planleggingen av angrepet på presidentpalasset, var ikke DR i kontakt med Fidel Castro eller 26. juli-bevegelsen. Det kan virke som om RD ikke fant det nødvendig eller at de ikke ønsket å involvere Castros revolusjonære bevegelse i disse planene. Kanskje vurderte de det slik at straks de hadde tatt livet av Batista, ville et interimsstyre bli dannet som ville gjennomføre et valg i henhold til grunnloven av 1940.

Fidel Castro skal ha reagert svært negativt da han i etterkant fikk opplysningene om angrepet på presidentpalasset (Foss 2004). En grunn kan være at DR hadde brutt Mexico-avtalen ved ikke å informere 26. juli-bevegelsen om angrepet. En annen grunn kan ha vært at dersom DR hadde lyktes å drepe Batista og innsette en midlertidig regjering i pakt med grunnloven, kunne mye av oppslutningen om 26. juli-bevegelsen ha gått tapt.

Den 8. februar 1958 møtes DR-representanter utenfor byen Nuevitas (se kart [11]), og beslutter å etablere en gerilja i Escambray-fjellene i provinsen Las Villas, sørøst for Havanna og nord for byen Trinidad (se kart [12]). En del av møtedeltakerne kommer fra landflyktighet i USA. I spissen for denne geriljaen settes Faure Chomón Mediavilla som er blitt valgt til DRs nye generalsekretær. Det er også Chomón som møter Che Guevara til forhandlinger i Las Villas, og som 1. desember 1958 inngår en ny allianse mellom DR og 26. juli-bevegelsen.

Etter revolusjonens seier 1. januar 1959 går DR i 1961 inn i fellesorganisasjonen «ORI» (Organizaciones Revolucionarias Integradas / Integrerte Revolusjonære Organisasjoner) sammen med 26. juli-bevegelsen og det cubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular).

Den 26. mars 1962 omdannes «ORI» til «PURSC» (Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba / Det forende parti for Cubas sosialistiske Revolusjon). Den 3. oktober 1965 ble «PURSC» omdannet til «PCC» (Partido Comunista de Cuba / Cubas kommunistiske parti).

• New York Times-journalist R. Hart Phillips om terroraksjonene i cubanske byer (engelsk)
• R. Hart Phillips om angrepet på presidentpalasset 13. mars 1957 (engelsk)
• Sinclair, Andrew (2002) Che Guevara, Damms biografiserie, ISBN 82-496-0165-3
• Foss, Clive (2004) Fidel Castro, Damms biografiserie, ISBN 82-496-0531-4

• Kart på www.cubamapa.com
• Angrepet på presidentpalasset på www.cartadecuba.org (spansk)
• Om Det Revolusjonære Direktorat på www.lademajagua.co.cu^{[død lenke]} (spansk)
• Bilder fra aksjoner som mest sannsynlig ble utført av DR - www.latinamericanstudies.org (engelsk)