Avfallsforbrenning

Avfallsforbrenning innebærer å brenne avfall i forbrenningsanlegg for å gjenvinne varme. Den produserte varmen benyttes som regel i et fjernvarmenett for å varme opp bygg.

Forbrenning av avfall startet på slutten av 1800-tallet i Europa, først og fremst som et helsetiltak for å drepe bakterier som ellers florerte på søppelfyllingene.^[1] Energigjenvinning fra avfall skriver seg tilbake til 1910 da et av de første moderne søppelforbrenningsanlegget åpnet i København. Anlegget produserte elektrisitet og leverte varme til et nærliggende sykehus, riktignok med god hjelp fra kull på grunn av lav brennverdi i avfallet.

Større utbredelse av avfallsforbrenning førte til høye utslipp av partikler og tungmetaller, og folkelig motstand gjorde at avfallsforbrenning fikk en svak utbredelse. Økende avfallsmengder og bedre rensemetoder førte til økende avfallsforbrenning fra 1960-tallet. I dag er utslippene fra avfallsforbrenning veldig lave sammenlignet med annen industri som en følge av gode rensemetoder.

I takt med økende avfallsmengder øker også risikoen for miljøproblemer knyttet til avfallet. I norsk avfallspolitikk og EUs rammedirektiv for avfall brukes begrepet, avfallshierarkiet. Avfallshierarkiet består av følgende nivåer:

1. Minimering
2. Gjenbruk
3. Resirkulering
4. Energigjenvinning
5. Deponering

Avfallshierarkiet anbefaler at avfall som ikke kan brukes om igjen, bør resirkuleres. Hvis dette ikke er mulig, er energigjenvinning det neste alternativet, mens deponering bare bør forekomme for restprodukter fra energigjenvinning, eventuelt det som ikke egner seg til resirkulering eller energigjenvinning. Selv om resirkulering av materialer ofte er bedre enn energigjenvinning fra et energimessig synspunkt, er ikke dette alltid tilfellet. En svensk livssyklusstudie konkluderte blant annet med at man sparer dobbelt så mye energi ved å resirkulere fremfor å energigjenvinne papir og plast, mens det motsatte var tilfelle for papp og våtorganisk avfall.^[2] Ved gjentatt resirkulering degraderes dessuten materialet, og det vil til slutt egne seg best til energiutnyttelse. En god del avfall egner seg ikke til resirkulering, og det vil i tillegg være dyrt å resirkulere alt avfallet.

En stor andel av dagens avfall blir deponert på søppelfyllinger, selv i industrialiserte og rike land. Deponering på fyllinger kan medføre avrenning av miljøgifter til jord og grunnvann, metanutslipp, plassproblemer og deponering en ressurs som kan brukes til energiutnyttelse. Studier viser at avfallsforbrenning er mange ganger bedre enn deponering ut i fra et klimaperspektiv, selv om en samler inn halvparten av alt metanutslipp fra deponiene^[3]

Teknologiene for forbrenning, eller energigjenvinning, fra avfall benytter seg i hovedsak av de samme teknologiene som for biomasse. Men ettersom avfallet er et mer komplekst og heterogent brensel enn biomasse, fører dette til utfordringer og visse modifikasjoner av utstyr og teknologi. De vanligste teknologiene er; ristforbrenning, fluidisert sjikt-forbrenning, gassifisering og pyrolyse, hvor ristforbrenning står for 90 prosent av all avfallsforbrenning i Europa.^[4] Gassifisering og pyrolyse er i liten grad kommersielt utnyttet.

For avfall med høyt fuktinnhold, som våtorganisk avfall, er det mulig å produsere biogass ved anaerob utråtning. Biogass består hovedsakelig av metan og karbondioksid, og kan benyttes til strømproduksjon i en gassmotor eller oppgraderes og benyttes som drivstoff.

Liste over forbrenningsanlegg i Norge (2004)^[5]

• WtERT Germany