Engelsk

Engelsk
English
Brukt i		Amerikansk Samoa,[1] Anguilla,[2] Antigua og Barbuda,[3] Aruba,[4] Australia,[5] Bahamas,[6] Bahrain,[7] Barbados,[8] Belize,[9] Bermuda,[10] Bhutan,[11] Botswana,[12] Det britiske territoriet i Indiahavet,[13] De britiske Jomfruøyer,[14] Brunei,[15] Kambodsja,[16] Kamerun,[17] Canada,[18] Caymanøyene,[19] Cookøyene,[20] Dominica,[21] Eritrea,[22] Etiopia,[23] Falklandsøyene,[24] Fiji,[25] Gambia,[26] Ghana,[27] Gibraltar,[28] Grenada,[29] USA,[30] Guernsey,[31] Guyana,[32] India,[33] Irland,[34] Man,[35] Israel,[36] Jamaica,[37] Jersey,[38] Kenya,[39] Kiribati,[40] Libanon,[41] Lesotho,[42] Liberia,[43] Madagaskar,[44] Malawi,[45] Malaysia,[46] Maldivene,[47] Malta,[48] Marshalløyene,[49] Mauritius,[50] Mikronesiaføderasjonen,[51] Montserrat,[52] Namibia,[53] Nauru,[54] New Zealand,[55] Nigeria,[56] Niue,[57] Oman,[58] Pakistan,[59] Palau,[60] Papua Ny-Guinea,[61] Filippinene,[62] Pitcairnøyene,[63] Rwanda,[64] Saint Helena, Ascension og Tristan da Cunha, Saint Kitts og Nevis,[65] Saint Lucia,[66] Saint-Martin,[67] Saint Vincent og Grenadinene,[68] Samoa,[69] Seychellene,[70] Sierra Leone,[71] Singapore,[72] Sint Maarten,[73] Salomonøyene,[74] Sør-Afrika,[75] Sør-Sudan,[76] Sri Lanka,[77] Sudan,[78] Eswatini,[79] Tanzania,[80] Tokelau,[81] Tonga,[82] Trinidad og Tobago,[83] Turks- og Caicosøyene,[84] Tuvalu,[85] De amerikanske Jomfruøyer,[86] Uganda,[87] De forente arabiske emirater,[88] Storbritannia,[89] Vanuatu,[90] Zambia,[91] Zimbabwe,[92] Indonesia[93]
Antall brukere		379 007 140 (2019)[94]
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Germansk Vestgermansk Engelsk
Skriftsystem		det latinske alfabetet, engelsk skriftsystem
Offisiell status
Offisielt i		FN, AU, EU, UNASUR, India, Pakistan New Zealand mm.
Normert av		ingen
Språkkoder
ISO 639-1		en
ISO 639-2		eng
ISO 639-3		eng
Glottolog		stan1293
Wikipedia på engelsk Engelsk på Wiktionary

Engelsk tilhører den vestgermanske språkgruppen, og er det største germanske språket i dag, foran tysk, nederlandsk og nordiske språk. England ble i det 5. århundret erobret av anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, som brakte med seg germanske språk. Blant de språklige slektningene på kontinentet står frisisk og nedertysk nærmest. Dette utviklet seg til gammelengelsk, som igjen utviklet seg til dagens engelske språk. Det er det tredje mest talte førstespråk (morsmål), med ca. 402 millioner brukere i 2002, hovedsakelig på De britiske øyer, i Nord-Amerika og i Oseania. Engelsk fungerer i tillegg som hjelpespråk i store deler av verden, først og fremst i de tidligere britiske og amerikanske koloniene i Afrika og Asia. Endelig er engelsk det viktigste fremmedspråket i verden, og brukes i store deler av verden som et lingua franca.

Engelsk språks historie går tilbake til 400-tallet. Det gjennomgikk en radikal endring med den normanniske erobringen i det 11. århundre. Da England begynte å etablere oversjøiske kolonier rundt år 1600, ble det engelske språket utbredt både i Amerika og Asia, seinere også i Afrika og Australia. Med USAs inntreden som en stormakt i det 20. århundre ble engelsk kanskje verdens viktigste språk for mellomfolkelig kommunikasjon.

Engelsk er i dag et verdensledende språk, og har sin opprinnelse i det språket som ble snakket av de germanske innvandrerne til det nåværende England, anglerne, sakserne og jydene. Ifølge den angelsaksiske krønike fra ca. 449 e.Kr., ba Vortigern, som var konge over De britiske øyer, de såkalte «Angle kin» (anglere som ble styrt av Hengest og Horsa) om hjelp mot pikterne. Til gjengjeld skulle anglerne få områdene i sørøst. Mer hjelp ble etterspurt, og derfor kom det menn fra «Ald Seaxum», «Anglum» og «Iotum» (saksere, anglere og jyder). Krøniken dokumenter den etterfølgende innvandring av «nybyggere» som etter hvert dannet sju kongedømmer: Northumbria, Mercia, East Anglia, Kent, Essex, Sussex, og Wessex. Om germanerne opprinnelig ble invitert over, utviklet det seg svært krigerske motsetninger mellom kelterne og germanerne. Ut på 500-tallet hadde imidlertid anglerne, sakserne og jydene stort sett fått kontroll over det som i dag er England. Derimot holdt keltisk språk seg i Wales, Cornwall, Irland og Skottland. Ordet England er avledet av folkenavnet anglerne, fordi disse var den mest tallrike gruppe. Deres navn kommer igjen fra Angeln i Tyskland, regionen som de hadde utvandret fra.

Fra 500-tallet av ble også de første angelsakserne kristnet, og etterhvert utviklet det seg en litteratur på angelsaksisk, også kalt gammelengelsk. Dermed kjenner vi dette språket, som kjennetegnes av et ordforråd som stort sett var germansk, men med enkelte keltiske og latinske lånord. Gammelengelsk hadde også en komplisert grammatikk med kasusbøyning av substantiv omtrent som vi i dag kjenner fra islandsk og tysk. Uttalen kan vi imidlertid bare gjette på, men den må ha vært ganske ulik den som finnes i engelsk i dag. Språket er overlevert oss i form av en omfattende litteratur, og det viktigste verket er Beowulf.

Fra rundt 800 ble England utsatt for en ny invasjon, denne gangen av danske og norske vikinger. Store områder i Yorkshire og Northumberland fikk dansk bosetting, mens Cumbria i nordvest fikk norsk bosetting. Denne massive innvandringen påvirket også språket; mange mennesker strevde med å lære seg den kompliserte grammatikken, og siden mange nok gjorde store språkfeil, ble grammatikken forenklet. I tillegg fikk engelsk en lang rekke lånord fra norrønt, slik som «law» (lov), «take» (ta) og pronomen som «they» og «them». Norrøne stedsnavn finnes i stort antall i nord, mange av dem ender på -dale (dal), -thorpe (torp) eller -keld (kilde). Fjellene i Lake District heter -fell, mens sjøene heter -water. Gatene i York ender på -gate. Også bynavnet York har nordisk innflytelse. Stedsnavnet, som opprinnelig var Eoforwic, ble forenklet til Jorvik av vikingene, dette ble etter hvert til dagens York.

I tillegg førte trykket fra vikingene til at de saksiske dialektene i sør ble grunnlaget for skriftspråket, ikke angler-dialektene i de erobrede områdene i nord.

I 1066 kom det en ny invasjon, denne gang sørfra. Normannernes invasjon av England under Vilhelm Erobreren i førte til at normannisk fransk ble språket for kongemakta og adelen. Bare alminnelige engelskmenn fortsatte å snakke engelsk. Ennå i dag forkynner lederen i det britiske overhuset «le roy le veult» (kongen vil det) når noe er vedtatt (merk at stavemåten avviker fra moderne fransk, le roi le veut). Kongehusets våpen er ennå forsynt med valgspråket «Dieu et mon droit», Gud og min rett. Noen spesielle misforståelser oppsto også på denne tida; de kjente beefeaters (oksekjøttspiserne) i Tower of London hette opprinnelig buffetiers, altså de som passet på buffeten. Rotten Row (den råtne veien) i London kommer egentlig av route du roi, kongens vei. Først rundt år 1400 snakket alle engelsk igjen, men dette var en sterkt endret form for engelsk. Grammatikken var nå svært forenklet, og ordforrådet var blitt supplert eller avløst av franske ord. De hverdagslige ordene var gjerne de samme gamle engelske, mens de noe mer høytidelige var av fransk opprinnelse. Derfor ser man pigs, sheep og oxen på engelske bondegårder, mens de samme dyrene har blitt til pork, mutton og beef (hhv porc, mouton og boeuf på fransk) når de dukker opp på middagsbordet. Verbet å begynne kan være det engelske begin eller det mer høytidelig franske commence (av fransk commencer). Språket i seinmiddelalderens England kalles middelengelsk, og det mest kjente litterære verket fra perioden er Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene.

Vi regner moderne engelsk fra 1500-tallet av. I denne perioden inntrådte det store vokalskiftet i engelsk, som gjorde at vokalendelsene ble slukt, omtrent som i trøndersk, og vokalene inni ordene ble omformet. Skriftspråket holdt imidlertid ikke følge med disse endringene i uttalen, og dette er forklaringene på den store inkonsekvensen som preger engelsk skriftspråk i forhold til uttale. Denne perioden er også preget av en omfattende litteratur, med William Shakespeare som det største navnet.^[95]

Grunnlaget for engelsk som verdensspråk ble også lagt i denne perioden, med grunnleggelsen av de engelske koloniene i Amerika fra 1607 av. Noe seinere etablerte engelskmennene også handel i India og Afrika. Kontakten med nye språk og kulturer påvirket også ordforrådet. Eksempler fra India er shampoo og pyjamas. Dermed ble etter hvert engelsk et viktig kommunikasjonsspråk i Nord-Amerika, deler av Afrika, Sør-Asia og Australia. Derimot var ikke engelsk et særlig utbredt kommunikasjonsspråk på det europeiske kontinentet før 1. verdenskrig; fransk og tysk var de to dominerende kommunikasjonsspråkene. At nordmenn i dag bruker engelsk når de snakker med nederlendere, tyskere, italienere, russere og portugisere, er et fenomen av nyere dato. For 60-70 år siden hadde man nok foretrukket tysk, eventuelt fransk.

Noen lærde setter et skille rundt 1800 mellom moderne engelsk og seinmoderne engelsk. Tidspunktet samsvarer med britiske erobringer rundt omkring i verden, ettersom de lokale språkene påvirket engelsk i betydelig grad.

Engelsk hører til den vestlige greina av de germanske språkene, som igjen er ei grein av den indoeuropeiske språkfamilien. De nærmeste slektningene av engelsk er skotsk og frisisk. Det skotske språket regnes av noen som en dialekt av engelsk, men på grunn av at dette språket har et skriftspråk med en lang historie, regnes det ofte som et eget språk. Frisisk er et språk som snakkes av ca. en halv million mennesker i den nederlandske regionen Friesland (Fryslân), i områder nær Tyskland og på noen øyer i Nordsjøen.

Etter skotsk og frisisk er de nærmeste slektningene det moderne nedertyske språket i østre Nederland og nordlige Tyskland. Noe fjernere beslektede levende språk er nederlandsk, afrikaans, tysk og de nordgermanske, skandinaviske språkene norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk. Også mange franske ord er forståelige for en engelskspråklig ettersom engelsk tok opp i seg en betydelig mengde ord fra fransk språk etter den normanniske erobring, og importen av franske lånord fortsatte i århundrene som fulgte. Resultatet er at en betydelig andel av det engelske ordforrådet er ganske nær fransk, bare med noen mindre ortografiske forskjeller (ordendinger, bruk av gammelfransk skrivemåte m.m.), samt enkelte betydningsforskjeller. I tillegg har engelsk tatt opp en mengde lånord direkte fra latin og gresk.

Det engelske språket er både morsmål for rundt 400 millioner mennesker og et viktig kommunikasjonsspråk for mennesker som har andre morsmål. Grovt sett kan den geografiske fordelingen av engelsk deles i tre:

• Kjerneområdet for engelsk: Dette omfatter De britiske øyer, nordlig del av Nord-Amerika, noen av øyene i Karibia, og Australia og New Zealand. Her er engelsk dagligspråket for de aller fleste.
• Engelsk som hjelpespråk: I mange land i Afrika og Oseania, samt i India og en del andre land i Sør- og Sørøst-Asia, snakker nesten alle et lokalt språk hjemme. Imidlertid brukes engelsk i handel, administrasjon og undervisning.
• Engelsk som viktigste fremmedspråk: I mange land er kjennskapen til engelsk svært utbredt i befolkningen, selv om all intern kommunikasjon foregår på det nasjonale språket.

På De britiske øyer, i den nordlige delen av Nord-Amerika, på en del av øyene i Karibia og i Australia og på New Zealand snakker og skriver de aller fleste bare engelsk.

Engelsk er eneste offisielle språk og hjemmespråket for det store flertallet i Antigua, Australia, Bahamas, Barbados, Bermuda, Grenada, Guyana, Jamaica (Jamaica-engelsk),Saint Kitts og Nevis, St. Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Storbritannia (britisk engelsk) og Trinidad og Tobago.

Engelsk er ett av flere offisielle språk i Canada (kanadisk engelsk), Hongkong, Irland, New Zealand, (newzealandsk engelsk), Singapore, Filippinene (filippinsk engelsk) og Sør-Afrika (sørafrikansk engelsk). I Canada, Irland og New Zealand er engelsk det suverent mest brukte språket, mens det i Singapore og Hongkong nesten utelukkende brukes i forretninger og utdanning; hjemme brukes andre språk. Likevel bruker de fleste innbyggere her engelsk daglig. I Sør-Afrika er det kun en mindre del som snakker engelsk hjemme, men språket nyter høy status som kommunikasjonsspråk mellom de ulike språkgruppene i landet.

Engelsk er offisielt språk i Gibraltar, men de fleste snakker spansk hjemme. På Dominica er også engelsk eneste offisielle språk, men de fleste snakker fransk hjemme. I Belize er engelsk det eneste offisielle språket, men nyere innvandring fra Mellom-Amerika har ført til at spansk i dag er et mer talt språk. I USA er amerikansk engelsk det dominerende språket, men landet har ikke noe offisielt språk. 29 delstater har vedtatt at engelsk skal være delstatens offisielle språk.^[96] Tre delstater har også andre språk som offisielle: Hawaiisk på Hawaii, fransk i Louisiana og spansk i New Mexico. Etter hvert som motstand mot innvandring fra latinamerikanske land øker, har det blitt fremsatt krav om at engelsk skal gjøres til offisielt språk, og at det ikke skal være mulig å få seg jobb dersom man ikke snakker engelsk, slik at det skal bli vanskeligere for innvandrere å «stjele» amerikanske jobber.^[97]

I India og Malaysia er ikke engelsk et offisielt språk, men har likevel en stor utbredelse i undervisning, rettssystem, administrasjon og kommunikasjon mellom folkegrupper med ulikt språk. En rekke andre tidligere britiske og amerikanske kolonier har engelsk som offisielt språk, slik som Fiji, Filippinene, Gambia, Ghana, Lesotho, Liberia, Kamerun, Kenya, Kiribati, Mikronesias føderale stater, Malta, Marshalløyene, Namibia, Nigeria, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Samoa, Sierra Leone, Salomonøyene, Swaziland, Tanzania, Zambia og Zimbabwe. I mange av disse landene brukes et stort antall språk, og engelsk er dermed et hjelpespråk i kommunikasjonen mellom folkegruppene. I varierende grad brukes også engelsk i rettsvesen, administrasjon og høyere utdanning. Dermed bruker svært mange mennesker engelsk svært ofte, men få eller ingen bruker det som hjemmespråk.

Det finnes også et par tilfeller av at engelsk snakkes av en minoritet i et større språksamfunn. Grupper av afrikanskættede engelsktalende bor i land som Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Panama og Colombia. Her brukes engelsk i lokal undervisning, men har ellers ingen status. Samfunn av britiske utvandrere finnes også i Argentina.

Engelsk er det mest brukte første fremmedspråk i verden, og noen språkeksperter hevder at det ikke lenger er det eksklusive kulturelle emblem for dem som har engelsk som morsmål, men snarere et språk som tar opp i seg kulturelle elementer fra hele verden etter hvert som bruken øker. Andre spekulerer på om det er en grense for hvor lenge engelsk vil kunne være en felles kommunikasjonsplattform. Engelsk er det mest vanlige underviste fremmedspråket i Europa (32,6 %) og i Japan, fulgt av fransk, tysk og spansk. Engelskkunnskapene i befolkningen er svært utbredt i Israel, de nordiske land, Nederland, Kypros og flere land, og til og med i land som Frankrike, Tyskland og Spania, som hver for seg representerer språklige konkurrenter, er nå engelskkunnskapene raskt stigende.

En grunn til at engelsk har oppnådd statusen som verdens mest brukte fremmedspråk er at mange teknologiske nyvinninger de seineste tiårene har funnet sted i USA. Engelsk ble dermed instruksjonsspråket for både fjernsynsapparater, datamaskiner og i flytrafikken. Også USAs framtredende posisjon i forretningslivet har vært en viktig faktor i etableringa av engelsk som et internasjonalt samarbeidsspråk. Ettersom språket blir brukt som et lingua franca i stadig større grad i hele verden, øker også viktigheten av å lære seg det.^[98]

Et språk med en slik utbredelse som engelsk er ikke ensartet i hele språkområdet. Uttale, grammatikk og ordforråd er svært ulike i Det skotske høylandet, i de amerikanske sørstatene, på Jamaica og på bygdene i Queensland. Også skriftspråket kan variere noe.

Briters og amerikaneres kolonialisme og utferdstrang har spredd engelsk utover verden. Derigjennom har det skapt en mengde engelsk-baserte dialekter, inklusive kreolsk og pidgin-engelsk.

Siden former av engelsk har vært snakket i over 1500 år i England, finnes det et utall dialekter der, det samme gjelder i Skottland og Wales. Standardisert britisk engelsk er basert på uttalen i den sørøstre delen av England, rundt London. Denne uttale kalles RP, eller Received Pronounciation, ofte også kalt The Queen's English.

De mest karakteristiske dialektene finnes i Nord-England og Skottland. Liverpool-dialekten kalles scouse, mens Newcastle-dialekten kalles geordie. Dialekten i Det skotske lavlandet kalles scots, eller lavskotsk, og har tradisjon som eget skriftspråk. Noen regner derfor denne dialekten som et eget språk, siden den skiller seg ut i uttale, ordforråd og grammatikk, og fordi den har en lang historie som skriftspråk.

Dialekten i London, cockney, har tradisjonelt vært brukt av arbeiderklassen i byen. Blant de mange kjennetegnene på cockney er halvemål. Man sier h der det ikke skal være i standardisert engelsk, som i hankle for ankle (ankel), men tar den ikke med der det skal være h, som i 'and for hand (hånd).

I dag har det utviklet seg en nyere dialekt, «Estuary English» (Elvemunningsengelsk, siden London ligger nær munningen av Themsen), som er en mellomting mellom den ekte cockney-en og standardisert uttale. Både i cockney og Estuary English finnes det karakteristiske gulpet man hører i «better», hvor dobbelkonsontanten er erstattet av en såkalt glottal stopp, en sammentrekning i strupen. Dette osmålet er på frammarsj i sørøst og kan høres både fra politikere, hos noen kongelige og i mange fjernsynsprogrammer.

Dialektene kan også ha ulik status. I intellektuelle kretser i London er interessen svært stor for sære lyder og ord fra det skotske høylandet, mens en spørreundersøkelse nylig^[når?] avslørte at de færreste briter ville ha kjøpt en bruktbil av en bilselger som snakker scouse (Liverpool-dialekt).

Det opprinnelige språket i Irland er irsk gælisk. Engelsk språk etablerte seg først i Irland med det normanniske nærværet i Dublin på slutten av 1100-tallet, men dette språklige bruhodet hadde i århundrer bare begrenset betydning. En massiv kolonisering i Nord-Irland fant sted på 1600-tallet, men først etter sultkatastrofen som følge av potetpesten på 1840-tallet ble engelsk språket for det store flertallet. Dublin-dialekten er preget av en større britisk påvirkning, mens Cork-dialekten sies å ha en spesielt syngende intonasjon. I vest, hvor gælisk ennå er levende, høres ofte en påvirkning fra dette språket.

Irsk engelsk har en distinkt uttale som ofte beskrives som en mellomting mellom amerikansk og britisk engelsk. -r uttales på slutten av ordene som hos de fleste amerikanere. Forskjellen mellom w og wh, som i wine (vin) og whine (hvine) er bevart. Noen steder uttales th-lyden som t. Ordstillingen reflekterer av og til en gælisk påvirkning, slik he has the car fixed i stedet for he has fixed the car (han har reparert bilen).

Amerikansk standard skiller seg litt fra britisk standard. Stavemåten i amerikansk er av og til noe mer lydrett, slik som endelsen -er i center og theater (britisk centre, theatre) og forenklingen av endelsen -our til -or (britisk honour, amerikansk honor). Det finnes også eldre former som har overlevd i amerikansk, slik som «I've gotten» (britisk: I've got). Standardisert amerikansk uttale, som særpreges av blant annet at -r i slutten av ord uttales, blir i dag utbredt fra California, hvor film- og underholdningsindustrien har stadig større påvirkning.

I USA er den språklige variasjonen mye mindre enn i Storbritannia. Dette skyldes kortere historie og større mobilitet i befolkningen. Størst variasjon finnes i de eldste bosettingsområdene, slik som New England. Her uttales ikke -r i slutten av ord, omtrent som i britisk engelsk. New York-dialekten, med innslag fra så ulike språk som italiensk og jiddisch, kjennes fra film og TV, og snakkes i dag helst i forstadsbeltet rundt storbyen.

Engelsken som brukes i sørstatene i USA har en særpreget uttale som kalles southern drawl. Denne dialekten har også store variasjoner, fra Virginia over fjellene i Tennessee til «the deep south» rundt nedre Mississippi og til Texas. En spesialitet er «Ebonics»-dialekten som brukes i noen afroamerikanske kretser.

Kanadisk engelsk danner en overgang mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk. Kanadierne holder seg til britisk stavemåte, slik som theatre, favour, tyre osv. Ordforrådet er også ofte britisk preget, slik som lieutenant, mischievous, prestigeous, supply teacher, icing sugar, riding og flere. Dette skyldes både de politiske båndene mellom Storbritannia og Canada og den omfattende utvandringen fra De britiske øyer. Uttalen er imidlertid for et utrenet øre i mange tilfeller ikke til å skille fra uttalen i USA.

Mest særpreget er dialekten i provinsen Newfoundland og Labrador, som har sterke irske innslag, og en lang historie i isolasjon har ført til en rekke spesielle uttrykk. Også i de Atlantiske provinsene Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edward Island skiller uttalen seg markert fra det øvrige Canada. Langs elva Ottawa (fr. Outaouais) som danner grensen mellom fransk og engelsk språk, er de engelske dialektene påvirket av skotsk-engelsk, irsk-engelsk og kanadisk fransk. Uttalen i den folkerike provinsen Ontario og i provinsene lenger vest er mer lik amerikansk engelsk.

På grunn av Canadas to offisielle språk (engelsk og fransk) er språk-situasjonen i Canada unik.

Siden både Australia og New Zealand har en kort historie som engelskspråklige, skiller ikke engelsken seg så sterkt fra britisk engelsk som for eksempel amerikansk engelsk gjør. Det er også relativt små regionale forskjeller. Vokalene og diftongene har likevel en annen farge, og når australierne hilser med «G'day, mate», uttales diftongene mer som østnorsk «hæi» enn nordnorsk «hei», som er normaluttalen i Storbritannia og USA. En kort, betont e, som i «yesterday», uttales omtrent som en norsk i, «yisterdæi».

Det er også forskjeller mellom Australia og New Zealand, idet New Zealand ofte har «flatere» vokaler som for utenforstående kan være vanskelige å skille fra hverandre.

Engelsk brukes på mange av de karibiske øyene, slik som Jamaica, Trinidad og Tobago og mange av de små øyene i det østre Karibia, samt i Belize og i små samfunn langs kystene av Honduras, Nicaragua, Costa Rica og Colombia. Den karibiske engelsken skiller seg kraftig ut, og har sterke innslag av afrikansk uttale og en svært forenklet grammatikk.

På grunn av at engelsk brukes i så stor utstrekning som et andrespråk, kan engelsktalende ha mange ulike «aksenter», noe som «avslører» talerens morsmål.

I verdens nest mest folkerike land, India, brukes engelsk i rettsvesen, i mye av undervisningen og i kommunikasjon mellom de ulike språkgruppene i landet. Hindi-talende nordindere må nesten alltid bruke engelsk ved besøk i f.eks. Tamil Nadu, siden tamilene bare i unntaksfall behersker nasjonalspråket. Denne engelsken er imidlertid preget av hindi, tamil og de andre språkene på subkontinentet. Ordforrådet kan også ha sine særegenheter, slik som tiffin, som betyr et lett måltid. Dette ordet er svært dagligdags i India, men ses sjelden i Storbritannia, og aldri i USA. Engelsken i India har et visst arkaisk (gammeldags) preg over seg, og t-skjortekledde turister fra Europa kan bli spurt «How are you, good Sir?». I stedet for Opening Hours på skilt står det ofte Timing.

Selv om nesten ingen snakker engelsk hjemme på Filippinene, er bruken av engelsk en del av hverdagen for de fleste, siden det brukes i for eksempel media og undervisning. I skolene læres amerikansk engelsk, men påvirkningen fra de ulike filippinske språkene er til stede. Gjennom film og fjernsyn, som ikke tekstes på filippinske språk, er imidlertid befolkningen vant til standardisert, amerikansk engelsk.

Singlish er en variant av engelsk man ofte hører i Singapore, spesielt i kommunikasjonen mellom de ulike folkegruppene. Singlish er engelsk med en mengde ord fra ulike kinesiske dialekter, først og fremst Min Nan-språket fra Fujian-provinsen. I tillegg er det mindre innlån fra malay, tamil og andre språk. Både uttale, grammatikk og ordstilling er forenklet i forhold til standardisert engelsk. Myndighetene i Singapore fraråder imidlertid bruken av singlish, siden de mener at standardisert engelsk gjør det lille landet mer konkurransedyktig.

Varianten i nabolandet Malaysia, manglish, er tilnærmet lik, men har noen flere ord fra malay.

Hongkong-engelsk er standardisert engelsk i bruk i Hongkong. Siden de fleste hongkongkineserne bruker kantonesisk til hverdags, har Hongkong-engelsken mer karakter av engelsk med kanonesisk aksent. Det samme gjelder chinglish i Folkerepublikken Kina og på Taiwan.

I det sørvestre USA, hvor folk fra Mexico og Mellom-Amerika utgjør en stor del av befolkningen, har det utviklet seg et blandingsspråk som kalles spanglish. Dette språket oppviser en notorisk blanding av spansk og engelsk i samme setning. (Dame betyr gi meg på spansk, cell phone betyr mobiltelefon på amerikansk engelsk).

I mange land rundt om i verden er engelske ord og uttrykk innarbeidet i hverdagsspråket og resulterer i slangbetegnelser som røper dets tospråklige opphav. Dette er på linje med det engelske språkets egen innlemmelse av fremmede ord, spesielt fransk (som beskrevet tidligere). Eksempler på slike ad-hoc-konstruksjoner, som skiller seg fra pidgin- og kreol-varianter av engelsk, er Engrish, Franglais og Spanglish. Europanto kombinerer mange språk, basert på en engelsk kjerne.

• Liberia-engelsk
• Sørafrikansk engelsk

Basic English er forenklet for internasjonal bruk. Det brukes av noen flyfabrikanter og andre internasjonale selskaperfor å skrive bruksveiledninger og for kommunikasjon. Noen engelskspråklige skoler i Det fjerne østen underviser i Basic English som en introduksjon til engelsk.

Special English er en forenklet versjon av engelsk brukt av Voice of America. Det har et ordforråd på 1500 ord.

Seaspeak og de beslektete Airspeak og Policespeak, alle basert på begrensete ordforråd, ble utformet av Edward Johnson på åttitallet for å fremme internasjonalt samarbeid og kommunikasjon på visse områder.

I motsetning til konkurrerende verdensspråk som tysk, fransk og spansk har engelsk ingen standardiserende institusjon, intet motstykke til Norsk språkråd eller Académie française. Dette har vidtrekkende konsekvenser for engelsk språk, både positive og negative. Ortografien i engelsk gjenspeiler 1500-tallets uttale og gjør innlæringen av språket vanskeligere for utlendinger og leseferdighet mindre tilgjengelig for små engelskspråklige barn. Eksempelvis bruker engelsk sju bokstaver for å gjengi de tre lydene i ordet «through». På den andre siden finnes det intet språkpoliti som sier at et ord ikke kan brukes fordi det er utenlandsk, noe som utgjør noe av det engelske språkets dynamikk.

Likevel er ikke engelsk preget av språklig anarki. Noen toneangivende ordbøker sørger for at det finnes noe som heter korrekt engelsk. Den mest toneangivende ordboka i Storbritannia er Oxford Dictionary, mens det amerikanske motstykket er Webster's Dictionary. Britiske former blir imidlertid gjengitt i Webster, og amerikanske i Oxford.

Grammatikalske forenklinger man ofte hører, som «he don't» (i stedet for he doesn't), blir rettet av engelsklærere i alle land.

Engelsk grammatikk er basert på germanske røtter, selv om lærde gjennom 1700- og 1800-tallet prøvde å anvende latinsk grammatikk på språket, uten særlig suksess. Engelsk er et språk med færre bøyningsformer enn de fleste andre indoeuropeiske språk, og bruker i stedet hjelpeord og ordstilling for å angi semantiske nyanser. Noen bøyningsformer finnes likevel:

• Genitiv (regnes som et klitisk påheng):
  1. He is John's best friend.
• Tredje person entall:
  1. John works every day.
• Fortid (preteritum):
  1. John worked yesterday.
• Presens partisipp:
  1. John is working today.
• Perfektum partisipp:
  1. The car was stolen last night.
  2. John has talked to the police.
• Gerund-form:
  1. Working is good for the soul.
• Flertall:
  1. All of your keys are mine.
• Komparativ:
  1. John is smarter than Ricky.
• Superlativ:
  1. John has the biggest house.
• Konjunktiv:
  1. If I were a rich man.

Det må spesielt bemerkes at i motsetning til andre germanske eller romanske språk har engelske substantiver ikke lenger grammatisk kjønn. Til tross for språkets rettfremhet vet alle med god kjennskap til engelsk at det har sine grammatiske særegenheter. Men den største vanskelighet for utlendinger som skal tilegne seg godt engelsk er språkets mange idiomer.

Engelsk er ikke lenger et rent germansk språk; det store ordtilfanget fra fransk betyr at ordforrådet grovt sett kan deles i to. Germanske ord stammer først og fremst fra angelsaksisk, men mange også fra norrønt, og noen fra nederlandsk og tysk ord. Den romanske delen av ordforrådet utgjøres først og fremst av anglo-normanniske ord, dvs. ord fra det språket som ble talt av de normanniske okkupantene av England i perioden 1066-1400. Standardisert fransk og latin har også bidratt med mange ord, mens språk som italiensk og spansk har bidratt med langt færre.

Det har blitt foretatt mange tellinger av ordenes etymologiske opphav, men ingen av dem er allmenngyldig akseptert av språkvitenskapen.

En telling gjort av en datamaskin av de ca. 80 000 ordene i 3. utgave av «Shorter Oxford Dictionary» ble offentliggjort i tidsskriftet «Ordered Profusion» av Thomas Finkenstaedt og Dieter Wolff i 1973. Den ga følgende oversikt:

• Fransk, herunder normannisk, anglo-normannisk og standardisert fransk: 28,3 %
• Latin, klassisk og moderne vitenskapelige termer: 28,24 %
• Germanske ord, herunder angelsaksisk, norrønt og andre: 25 %
• Gresk: 5,32 %
• Ingen oppgitt: 4,03 %
• Avledet av egennavn: 3,28 %
• Alle andre språk bidro med mindre enn 1 %

En undersøkelse av Joseph M. Williams i «Origins of the English Language» av 10 000 ord tatt fra flere tusen forretningsbrev ^[99] gav denne oversikten:

• Fransk 41 %
• "Innfødt" engelsk 33 %
• Latin 15 %
• Dansk 2 %
• Nederlandsk 1 %
• Andre 10 %

Andre beregninger har også blitt gjort:

• Fransk 40 %^[100]
• Gresk 13 %^[101]
• Angelsaksisk (gammelengelsk) 10 %^[102]
• Dansk 2 %^[99]
• Nederlandsk 1 %^[99]
• Og ettersom omtrent 50 % av ordforrådet er avledet fra latin, direkte eller indirekte^[103] ytterligere 10 til 15 % av ordforrådet er direkte lån fra dette språket.

Imidlertid utgjør angelsaksiske ord 83 % av de 1000 mest brukte ordene i engelsk.

Nesten uten unntak er germanske ord i engelsk (utgjør alle basisord som pronomener og konjunksjoner) korte og uformelle, mens latinske ord ofte regnes som mer elegante eller høyverdige. Overdreven bruk av latinske ord betraktes som et tegn på enten snobberi (som i stereotypien politimannen som sier «apprehending the suspect») eller eufemisme (som når det i militære dokumenter står «neutralise/-ize» istedenfor «kill»). George Orwells essay «Politikk og det engelske språk» gjør en grundig analyse av dette særpreget i engelsk.

En engelsktalende kan som regel velge mellom germanske og latinske synonymer: «come» eller «arrive», «sight» eller «vision», «freedom» eller «liberty». Språkets rikdom består i at slike synonymer har litt ulik betydning, noe som gjør at en kan bruke språket på en svært fleksibel måte for å uttrykke fine nyanser.

I dagligtale er normalt de fleste ord germanske. Germanske ord blir også brukt hvis man ønsker å sette kraft bak et utsagn. Skal en derimot uttrykke noe med et alvorlig tilsnitt, som en har behov for i en rettssal eller i en leksikonartikkel, blir latinske ord gjerne foretrukket.

Engelsk utmerker seg ved sitt store ordforråd i aktiv bruk og sin tilpasningsevne. Engelsk har lett for å oppta tekniske termer og importerte ord, som ofte raskt kommer i vanlig bruk. I tillegg gir slangbruk ny mening til gamle ord. Denne tilpasningsevnen er så sterk at det ofte må gjøres en distinksjon mellom formelle varianter av engelsk og samtidsengelsk, ref. sosiolingvistikk.

James D. Nicoll kom med følgende ofte siterte utsagn (i oversettelse): «Problemet med å forsvare det engelske språks renhet er at det er like rent som en brakkehore («cribhouse whore»). Ikke bare låner engelsk ord fra andre språk, noen ganger fotfølger det dem inn i trange smug for å slå dem i svime og rane lommene for nye ord.»

Følgende er ord for vanlige hilsenervokab.

Engelsk skrives med bokstaver fra det latinske alfabetet. Skrivemåten eller ortografien i engelsk er historisk, ikke fonologisk basert. Skrivemåten av ord skiller seg betydelig fra uttalen. Den regnes ofte som en av de vanskeligste å lære blant alle alfabetbaserte språk.

Engelsk har noen ord som kan skrives med aksenttegn (diakritiske tegn). Disse ordene har hovedsakelig blitt importert fra andre språk, vanligvis fransk. Men det blir stadig sjeldnere at engelsk skrives med bruk av slike aksenttegn for vanlige ord, selv i svært formell tekst. Det er faktisk blitt slik at bruk av aksenttegn regnes som snobberi. Aksenttegn brukes imidlertid fortsatt for ord som ikke har engelsk morfologi og derfor betraktes som delvis utenlandske ord. Et eksempel er café (kæfei) som med normale engelske uttaleregler (uten aksenttegn) ville blitt uttalt helt annerledes (keif).

Flere eksempler: à la carte, ångström, appliqué, attaché, blasé, bric-à-brac, café, cliché, crème, crêpe, derrière, éclair, façade, fiancé(e), flambé, führer, maté, ménage à trois, naïve, né(e), papier-mâché, passé, piñata, piñón, protégé, raison d'être, résumé, risqué, sauté, séance, über-, vis-à-vis, voilà.

Noen slike ord, som rôle og hôtel, ble skrevet med aksenttegn i den første tiden etter at de ble importert til engelsk, men nå blir aksenttegnene nesten aldri brukt. Retteprogrammer, f.eks. i Microsoft Word, vil endre rôle til det enklere (og mer moderne) role. Ordene ble betraktet som svært franske lånord da de dukket opp i engelsk, av noen regnet som unødvendige erstatninger av gode engelske ord. Men i dag er det franske opphav nærmest glemt. Aksenttegnet på «élite» har stort sett forsvunnet, selv om Time Magazine fortsatt bruker det.

Det er også mulig å bruke trema for å angi et stavelsesskille, men også her er det ofte utelatt eller bindestrek blir brukt i stedet. Eksempler: coöperate (eller co-operate), daïs, naïve, noël, reëlect (eller re-elect).

Aksenttegn brukes også tidvis i poesi for å angi rytme og i rollehefter for innstudering av teaterstykker for å indikere at en normalt ubetonet stavelse i et ord skal gis trykk i en dramatisk hensikt. De brukes også i arkaiske eller pseudoarkaiske tekster med -ed-suffikser for å angi at e-en skal uttales fullt ut, for eksempel cursèd.

I noen eldre tekster (mest i britisk-engelsk) er bruken av ligaturer vanlig i ord som archæology, œsophagus og encyclopædia. Slike ord har latinsk og gresk opphav. Retteprogram på datamaskiner vil gjerne rette bokstavkombinasjoner som ae og oe til den rette ligaturen, men det godtas at bokstavene skrives hver for seg. Amerikansk engelsk har en tendens til å erstatte slike ligaturer med en enkelt bokstav, slik at encyclopædia skrives encyclopedia.

• The Oxford Companion to the English Language, ed. Tom McArthur
• David Crystal: The Cambridge Encyclopedia of the English Language
• Albert Baugh and T. Cable: A History of the English Language, London, 2002

• (en) English language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Ethnologue report for English
• (en) Cambridge Dictionary