Epidauros

De arkeologiske utgravningene i Epidauros
UNESCOs verdensarv
Teateret i Epidauros hadde plass til 15 000 tilskuere.
Land		Hellas
Innskrevet		1988
Kriterium		KULTUR (I, II, III, IV, VI)
Se også		Verdensarvsteder i Europa
Referanse		UNESCO nr. 491

Epidauros (gresk: Επίδαυρος, Epidavros) var en liten by (polis) i antikkens Hellas ved Saroniabukta. Siden 2010 tilhører Epidauros det nye kommunen Epidavros, en del av periferenheten Argolis. Setet for kommunen er byen Asklipieio.^[1]

Det har vært to andre greske byer med tilsvarende navn. Et Epidauros^[2][3] i Dalmatia og en annen by, Epidaurus Limera, i Lakonia.

Epidauros var uavhengig av Argos og ikke inkludert i Argolis før på romersk tid. Med dets omliggende områder utgjorde Epidauros et lite landområde som ble kalt for Epidauria. Det var beæret med å være det påståtte fødestedet for Apollons sønn Asklepios, gud for medisin og leger. Epidauros var kjent for sin helligdom så lå rundt 8 km fra byen, og dessuten sitt teater som på nytt er i bruk i dag. Kulten til Asklepios ved Epidauros er dokumentert tilbake til 500-tallet f.Kr. da den eldre helligdommen for Apollon Maleatas på toppen av Kynortion ikke lenger var stor eller velegnet nok.

Den mest velegnete vegen til Askelepieion til Epidauros er en steinsatt veg fra Nafplio-Ligourio hvor en gren er 5 km lang. Den totale distansen fra Nafplio er 28 km.^[4]

I motsetningen til myten, hvor Koronis, etter å ha blitt gjort gravid av Apollon, fødte Asklepios ved Epidauros hvor hun var på besøk sammen med sin far, har kulten til Asklepios dype røtter ved stedet. Alle andre helligdommer for Asklepios i Hellas og i Lilleasia har antagelig vært avhengig av helligdommen i Epidauros, og som erstattet mange lokale legeguder med Asklepios. Kulten var en av de senere i antikkens Hellas, men vokste stort i hellenistisk og romersk tid.^[4]

Før 300-tallet var det ingen monumental tilstedeværelse ved foten av fjellet Kynortion hvor helligdommen til Asklepios er lokalisert i dag. Guden Maleatas hadde allerede i førklassisk tid blitt identifisert Apollon, og helligdommen til Apollon Maleatas fortsatte som egen eksistens i århundrene og var lokalisert på toppen av Kynortion bak teateret.^[5] Folket i Epidauros bygget et andre tempel for Apollon i selve byen ved sjøkanten. I innlandet ved tempelet til Asklepios, som hadde ignorert dyrkelsen av Maleatas, hadde begynt å få en panhellenistisk berømmelse på 300-tallet og framover.^[4]

Det asclepieion, tempel, ved Epidauros var det mest feirede legesenter i antikken, det sted hvor syke mennesker dro i det håp om å bli helbredet. For å finne denne rette kuren for deres plager, tilbrakte de en natt i enkoimeteria, en stor sovesal. I deres drømmer, hvis de fikk noen, ville guden selv rådgi dem hva de måtte gjøre for å få tilbake deres helse, men den virkelige hjelpen kom fra de spesialiserte legene på stedet. Asklepios, den aller viktigste legeguden i antikken, sørget for at helligdommen ble velstående og hadde framgang, noe som på 300- og 200-tallet bidro til et ambisiøst byggeprogram for å utvide eksisterende bygninger og reise nye monumentale bygninger som en seremonielle Hestiatoreion (festsalen). Berømmelsen og framgangen fortsatte gjennom den hellenistiske perioden. Avdekket på helligdommens område var et gjesterom, katagogeion, med 150 gjesterom, noe som antyder om stedets gode rykte. Det var også en mineralkilde i nærheten som antagelig ble benyttet i legegjerningen. I tillegg til tempelet for Asklepios og teateret, ble det også bygget en del mindre marmorteater for de kvinnelige guddommene Artemis, Afrodite og Themis. Som en følge av opprettelsen av gymnastiske leker under festivalen for Asklepios ble det også reist et gymnasium, palaestra (bryteskole), et friluftsstadium og flere stoaer og bad som ble utvidet i løpet av romersk tid. I motsetning til andre panhellenistiske helligdommer var Epidauros tilsynelatende uten noen overordentlig plan innenfor et definert område.^[4]

I år 87 f.Kr. ble helligdommen herjet og plyndret av den romerske general Lucius Cornelius Sulla, og i 67 f.Kr. ble det plyndret av pirater. På 100-tallet e.Kr. fikk helligdommen en ny oppsving under romerne, men i 395 ble det herjet av gotere.

Selv etter at kristendommen ble innført og oraklene ble stengt, var helligdommen ved Epidauros fortsatt kjent så sent som på midten 400-tallet, men da som et kristent legesenter.

Velstanden som legesenteret ved Asklepieion sørget for et overskudd som gjorde at Epidauros også kunne bygge store sivile monumenter: et stort teater som lå bak helligdommen ved foten av Kynortion i kort gangavstand. Geografen Pausanias skrev begeistret om teaterets symmetri og skjønnhet og det hadde åpenbart store dramatiske forestillinger.

Teateret var formgitt av Polykleitos den yngre på 300-tallet f.Kr. De opprinnelige 34 radene ble utvidet i romersk tid med ytterligere 21 rader. Som det er vanlig for gresk teatre (og i motsetningen til romerske) er utsikten mot det frodige landskapet bak dens skênê, scene, en integrert del av teateret i seg selv og er ikke skjult. Skênê er en egen bygning på scenen, og proskeniom, en søylerad mellom orkesteret og scenehuset. Orkesteret utgjorde en full sirkel med en diameter 20 meter, skjønt ikke da den opprinnelig ble konstruert, men ved senere tillegg som fulgte den opprinnelige formen. Det inntrykket de sittende får, er at alle radene er segmenter av konsentriske sirkler. Kort tid før den romerske tiden ved en senere rekonstruksjon av teateret ble diazoma, en horisontal passasje som skilte flere seterader, opprettet, og cavea ble utvidet oppover med nye seterader; 22 rader til sammen, noe som utvidet antallet seter fra 6 200 til 12 300.^[6]

Teaterets akustikk er enestående, selv den dag i dag. En undersøkelse fra 2007 gjort av belgiske Nico F. Declercq og amerikanske Cindy Dekeyser fra Georgia Institute of Technology indikerer at den forbausende akustiske egenskapen er enten et resultat av et heldig tilfeldighet eller et produkt av en avansert og bevisst formgivning, hvilket ikke sier stort utover hva som har vært sagt siden antikken. Derimot indikerer at seteradene av kalkstein filtrer ut lavfrekvense lyder, slik som mumlingen fra publikum, og forsterker (reflekterer) høyfrekvense lyder fra scenen.^[7]

Tempelet for Asklepios, helligdommens sentrum, ble formgjort av arkitekten Theodotos, og begynte en gang rundt 380 f.Kr. Krepidoma, trappeplattformen på greske templer, var 24,5 ganger 13,22 meter, og pteron, vingene eller flankene med tempelsøyler, hadde seks doriske søyler langs den smale siden og elleve langs flankene. Tempelet hadde en distyle pronaos, en portal foran naos i antis. Naos i sør og nord hadde en søylerad på syv søyler hver som hovedsakelig hadde dekorativ hensikt ved at de var plassert mot veggen, ikke funksjonell. Fasaden til vestveggen var dekorert med en tilsvarende søylerad bestående av fire søyler.^[8]

I Naos var det en større enn legemestor statue i gull og marmor av Asklepios. Den viste guden sittende på en trone med den ene hånden hvilende på hodet av en slange og den andre på enden av en stang, og ved foten av statuen var det en liggende hund. Statuen var gjort av skulptøren Thrasymedes fra Paros, en samtidig av Praxiteles fra Athen.^[8]

Helligdommen til Asklepios ved Epidauros er på UNESCOs liste over verdensarvsteder som en del av Verdensarven.^[9]

• Papahatzis, Nicos (1995): Mycenae-Epidaurus Tiryns – Nauplion. Heraion of Argos-Argos-Asine-Lerna-Troezen, Clio Editions (engelsk utgave). ISBN 960-7465-11-3
• Arafat, K. W. (1995): «Die Skulpturen des Asklepiostempels in Epidauros» i Classical Review, 45, no. 1, ss. 197–198 (tysk)
• Holland, Leicester B. (1948): «Thymele: Recherches sur la of Archaeology», 85, no. 3, ss. 387–400.
• Vassilantonopoulos S. L., Zakynthinos T., Hatziantoniou P. D., Tatlas N.-A., Skarlatos D., Mourjopoulos J. N.: «Measurement and Analysis of Acoustics of Epidaurus Theatre», engelsk tittel på gresk presentasjon ved Hellenic Institute of Acoustics 2004 conference, Thessaloniki.