Erich Neumann
| Erich Neumann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. mai 1892[1] Forst (Lausitz) | ||
| Død | 23. mars 1951[2] (58 år) Garmisch-Partenkirchen[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leipzig Albert-Ludwigs-Universität Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[3] Deutschnationale Volkspartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel[3] Corps Rhenania Freiburg | ||
Erich Neumann (født 31. mai 1892 i Forst i Lausitz i Tyskland, død 23. mars 1951 i Garmisch-Partenkirchen) var en tysk jurist, SS-offiser og embedsmann i regjeringsverket. Han deltok på Wannsee-konferansen i 1942, noe som innledet en ny fase i nazistenes jødepolitikk, med forsert og mer effektiv utryddelse av jøder.
Han meldte seg inn i NSDAP i 1933 og i SS i 1934 hvor han ble Sturmbannführer.
Naumann ble internert etter krigen, men ble løslat i 1948 på grunn av sviktende helse.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Neumann var født i Forst i en protestantisk familie. Hans far var fabrikkeier. Etter grunnskole og etter å ha fått sitt høyskolediplom, studerte han jus og økonomi ved universitetene i Freiburg im Breisgau, Leipzig og Halle an der Saale. Han tjenestegjorde under den første verdenskrig og fikk graden Oberleutnant.
Karriere
[rediger | rediger kilde]I 1920 ble han Regierungsassessor i det prøyssiske innenriksministeriet og senere i Essen-distriktet. Han tjenestegjorde deretter som regeringsråd (Regierungsrat) i det prøyssiske handelsdepartement. Han ble forvaltningstjenestemann (landrat) i Freystadt (Nedre Schlesien). Senere tjenestegjorde han som ministerassistentsekretær (Ministerialrat), atter en gang i det prøyssiske handelsdepartement. I september 1932 ble han befordret til permanent sekretær (Ministerialdirektor) i det prøyssiske statsdepartement.
Nasjonalsosialismens tid
[rediger | rediger kilde]I motsetning til mange andre høyere statstjenestemenn sluttet Neumann seg tll nazistpartiet på et heller sent tidspunkt, først i mai 1933, fire måneder etter Adolf Hitlers utnevnelse til Tysklands rikskansler og etter partiets maktovertagelse. Han ble medlem i SS i 1934 med graden major (Sturmbannführer). I 1936 ble han utnevnt til direktør for utenlandsvalutaavdelingen ved Byrået for fireårsplaner.
I 1938 ble Erich Neumann forfremmet til statssekretær og deltok den 12. november 1938 på Hermann Görings konferanse om arianiseringen av den tyske økonomi.
Holocaust
[rediger | rediger kilde]Den 20. januar 1942 deltok han på Wannsee-konferansen som representant for kontoret for fireårsplanen; Neumann representerte således forskjellige ministerier som økonomi, arbeide, finans, mat, transport, utrustning og ammunisjon. Neumann anmodet om at jødiske arbeidere i virksomheter som var essensielle for krigsinnsatsen inntil videre burde unntas fra deportasjoner inntil det var funnet andre arbeidskrefter som kunne tre inn som erstatning i deres sted. Neumann var trolig fullt informert om det pågående massedrapet på jøder bak østfronten. Det er uklart hvilken rolle Neumann hadde i Wannsee. Under rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem ble Neumann bare nevnt i forbifarten.[4][5] Synspunktet var i pakt med den allerede inngåtte overenskomst mellom Reichssicherheitshauptamt og Wirtschaftsrüstungsamt des OKW (OKW= Wehrmachts overkommando)[6]. Adolf Eichmanns deportasjonsretningslinjer av 31. januar 1942 inneholdt i pakt med dette unntak for tyske jøder i rustningsrelatert virksomheter og i landbruket.[7]
I august 1942 ble Neumann generaldirektør for det tyske potassiumsyndikat. Hans mangeårige stilling som leder av valutaavdelingen ble overtatt av ministerialdirigent Friedrich Gramsch.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Neumann var den eneste av deltakerne i Wannsee som frivillig sluttet i tjeneste før 1945. Han gikk av fordi fireårsplanene ikke lenger var relevante. Neumanns avgang viser at selv tjenestemenn på høyt nivå hadde mulighet til å trekke seg. Han ble pågrepet av de allierte 10. mai 1945, og satt i varetekt i Ludwigsburg og deretter i Nürnberg. Under forhør svarte han vagt og unnvikende, og hevdet at han ikke husket. Neumann hevdet at han ikke var tilstede under Wannsee-konferansen. Han ble løslatt i 1948 på grunn av dårlig helse, like før IG Farben-prosessen var avsluttet. Han døde av sykdom i 1951 og enken søkte straks om etterlattepensjon. I 1952 ble deltakerne på Wannsee-konferansen saksøkt. Eberhard Liegner, Neumanns nestkommanderende og deltaker på oppfølgerkonferansen, var på den tiden leder ved den lavere domstolen i Frankfurt am Main. Liegner ble saksøkt i Neumanns stad, men saken ble avvist av mangel på bevis.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, BNF-ID 177651978[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.bundesarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Kreutzmüller-Hughes, Charlotte; Paulick, Jane (2017). «15». Erich Neumann, Plenipotentiary for the Four Year Plan: A Colorless, Compliant Prussian. The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. s. 283–300. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.21.
- ^ Wannseekonferansens protokoll, s. 14. I: Peter Longerich, Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden (Publikationen der Gedenk- und Bildungsstätte Haus der Wannsee-Konferenz 7), Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7, Anhang.
- ^ Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden, i: WerkstattGeschichte 18/1997, s. 7–44, s. 17.
- ^ Gerlach, s. 38.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bärbel Holtz (Bearb./Ed.): Die Protokolle des Preußischen Staatsministeriums 1925-1938/38. Bd. 12/II. (1925–1938). Olms-Weidmann, Hildesheim 2004. ISBN 3-487-12704-0 (Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften [Hg.]: Acta Borussica. Neue Folge.)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Christian Gödecke, Christoph Gunkel: Die kalten Bürokraten des Genozids 19. januar 2012