Erik Poppe

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2020-06

Erik Poppe
Født		24. juni 1960 (64 år) Oslo (Norge)[1]
Beskjeftigelse		Filmregissør, manusforfatter, filmfotograf, fotograf, filmprodusent, filmmanuskriptforfatter
Akademisk grad		Doktorgrad[2]
Utdannet ved		Dramatiska institutet
Søsken		Tine Poppe[3]
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Det europeiske filmakademiet[2]
Utmerkelser		Bibelprisen (2009) Arne Skouens Ærespris (2010) Filmkritikerprisen (2005) (for verk: Hawaii, Oslo) Filmkritikerprisen (2009) (for verk: De usynlige) Filmkritikerprisen (2014) (for verk: Tusen ganger god natt)
IMDb		IMDb
Erik Poppe på Commons

Erik Poppe (født 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter og førsteamanuensis i filmregi. Poppe er mest kjent for sin Oslo-trilogi (Schpaaa, Hawaii, Oslo og De usynlige) samt Tusen ganger god natt, Kongens nei og Utøya 22. juli.^[4] Poppe har mottatt en rekke utmerkelser og nominasjoner for sitt arbeid. Fire ganger har Poppe mottatt Filmkritikerprisen, og Amandaprisen for årets kinofilm tre ganger; For Hawaii, Oslo (2005), Tusen ganger god natt (2014) og Kongens nei (2017).

Erik Poppe vokste opp i Portugal og Norge. Han startet sin karriere som nyhetsfotograf i Verdens Gang (VG) og Reuters fra 1982 til 1989.^[5] Etter avsluttet utdannelse som filmfotograf ved Dramatiska Institutet i 1991, arbeidet han som regiassistent på Bille Augusts tv-serie Den Goda Viljan. Flere av hans reklamefilmer for Wasa, IKEA, Farris, VG, Lotto, Posten, Widerøe og Telenor mottok flere priser. Fra 1990 til 2000 var Poppe regissør av musikkvideoer for flere artister og selskap som EMI, Virgin Music, Propaganda Films og PolyGram Filmed Entertainment.

Erik Poppe arbeidet som filmfotograf på enkelte spillefilmproduksjoner frem til 1995 og ble tildelt «Kodak Award» ved Moskva internasjonale filmfestival. Han mottok tittelen Årets Filmfotograf for sitt arbeid på Bent Hamers debutfilm Eggs. Mellom 2001 og 2010 gjennomførte Poppe ulike regifaglige utviklingsprosjekter ved Den danske filmskolen, Høgskolen på Lillehammer og Den norske filmskolen.^[6] I 2015 avsluttet Erik Poppe et tre-årig post-doktorgrad-stipendiat og prosjektprogram, underlagt «Program for Kunstnerisk Utviklingsarbeid», som førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer (HiL)/Den norske filmskolen.

Poppe debuterte som spillefllmregissør med Schpaaa i 1998. Manuskriptet ble skrevet i samarbeid med Hans Petter Blad med inspirasjon av Arne Skouens Gategutter fra 1949 og fikk generelt god mottakelse blant anmelderne, men ble kritisert av Morgenbladet. Schpaaa ble vist som en del av sideprogrammet «Panorama» ved Den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Filmen ble nominert til Amanda for beste film, samt til årets beste nordiske film ved filmfestivalen i Gøteborg og mottok flere internasjonale filmpriser. Filmen regnes som en av de sentrale norske spillefilmene i slutten av 1990-årene.^{[trenger referanse]} Filmen er kjent for sitt ledende musikkspor Unforgivable Sinner av Lene Marlin Pedersen.

Enkelte funn fra forarbeidet med Schpaaa dannet utgangspunktet for noen av nøkkelhistoriene i Poppes neste spillefilm Hawaii-Oslo (2004).^{[trenger referanse]} Her ble samarbeidet med manusforfatter Harald Rosenløw Eeg etablert, og filmens flettverksstruktur skildrer fem ulike historier om kjærlighet og vennskap. Året etter ble Hawaii-Oslo valgt som Norges kandidat i Beste fremmedspråklige film til Oscar-utdelingen og mottok en rekke Amandanominasjoner. Filmen introduserte publikum for en rekke nye skuespillere i sentrale filmroller som Jan Gunnar Røise, Trond Espen Seim, Silje Torp Færavaag og Evy Kasseth Røsten.

De usynlige (2008) er den tredje filmen i rekken av det som enkelte journalister døpte til «Poppes Oslo-trilogi», og alle tre filmene er filmet i området Grønland, Tøyen og Grunerløkka i Oslo sentrum. Pål Sverre Valheim Hagen debuterte som skuespiller i filmen. Erik Poppe mottok den norske filmkritikerprisen, samt nominert til syv Amandapriser, hvor filmen vandt for beste musikk og beste klipp. De usynlige, som på engelsk heter Trouble water, ble valgt ut som åpningsfilm på Michael Moores egen festival Traverse City Film Festival i Michigan i USA. Moore ble veldig begeistret over filmen om den "sjelden vakker"^[7] og betegnet den som årets sterkeste film^{[trenger referanse]}. Videre sier han: "Vi klarer ikke tenke oss en bedre film til å åpne festivalen vår".

Under filmfestivalen Hamptons International Filmfestival i 2008 mottok filmen både hovedprisen og publikumsprisen.^[8] Noen dager senere ble det klart at Hollywood-selskapet Warner Bros. hadde kjøpt rettighetene til filmen for å lage en amerikansk versjon.^{[trenger referanse] [7]}

Tusen Ganger God Natt (2013) var Poppes første engelskspråklige film. Erfaringer som konfliktfotograf i Kongo og Afghanistan skapte grunnlaget for spillefilmen, og den er delvis en selvbiografisk historie. I filmen lot Poppe en kvinne være sitt alter ego; spilt av den franske skuespillerinnen Juliette Binoche, samt en rekke andre utenlandske celebriteter som Nikolaj Coster-Waldau og Larry Mullen jr. Da filmen hadde verdenspremiere på Montreal Film Festival vant den «The Special Grand Prix of The Jury», og Binoche ble kåret til beste kvinnelige hovedrolleinnehaver. Hjemme i Norge mottok filmen en rekke priser, som blant annet Kinosjefenes pris, Sølvklumpen og Amandaprisen, begge for beste film, samt Filmkritikerprisen for tredje gang.

Kongens nei (2016) er basert på de dramatiske hendelsene fra tyskerne invaderte Norge 9. april 1940 til kong Haakon VII tre døgn senere avslo å forhandle med tyskerne. I 2016 ønsket Kong Harald og dronning Sonja å avslutte markeringen av sitt 25 års jubileum på tronen med et arrangement som skulle være åpent for alle.^{[trenger referanse]} De inviterte til åpen førpremiere i Slottsparken på Kongens nei, tre dager før filmen hadde ordinær premiere på norske kinoer. Mellom 10 000 og 12 000 mennesker møtte frem til den utendørs førpremieren om kvelden den 21. september 2016.^{[trenger referanse]} Filmen ble valgt som Norges kandidat til Oscar for beste fremmedspråklige film til den 89. Oscar-utdelingen^{[trenger referanse]} og ble kortlistet som en av åtte filmer for en endelig nominasjon til Oscar. Filmen vant fem priser under Kanonprisen 2016 i forbindelse med filmfestivalen Kosmorama og åtte priser under Amandaprisen i 2017. Filmen var frem til 2020 filmen med mestvinnende Amandapriser, og flest nominasjoner i 12 kategorier.^[9] Erik Poppe mottok samme år den norske filmkritikerprisen for fjerde gang.

Filmen Utøya 22. juli skildrer hendelsene på Utøya den 22. juli 2011 og kom ut i 2018. Den hadde ordinær kinopremiere under én måned etter Per Fugelli - siste resept. Filmen fremstår som et fiksjonsverk bygget på virkelige hendelser. Historien blir fortalt i én tagning og bygger på vitnebeskrivelser fra overlevende. Noen av de overlevende var kritiske til en filmatisering av Utøya-tragedien. Filmen ble utvalgt til hovedkonkurransen ved Berlinalen (den internasjonale filmfestivalen i Berlin) og skapte debatt under den internasjonale premieren. The Guardians filmkritiker Jonathan Romney utpekte filmen til sin favoritt i flere klasser.^[10] Filmen ble av sentrale journalister og filmkritikere omtalt som årets sterkeste film og som kandidat til «Gullbjørnen». Filmen mottok seks nominasjoner i Amandaprisen i 2018, blant annet i klassene «beste film» og «beste regi».

I 2021 får Poppe produksjonsstøtte for et nytt historisk filmdrama, Quislings siste dager, med premiere høsten 2024.^[11] Uformelt blir filmen regnet som en del av Poppes filmtrilogi Et skjørt demokrati.^[12]

Erik Poppe var konseptuerende regissør for dramaserien Brigaden i 2002. Dette var en TV-dramaserie i 26 episoder for NRK. Brigaden mottok Amanda-prisen for beste tv-drama i 2003.

Siden begynnelsen av 2002 har Poppe reist til enkelte konfliktområder mellom spillefilmproduksjonene. De korte dokumentar- eller reportasjefilmene omhandler flyktningspørsmål fra konfliktområder som Somalia, Kongo, de østlige delene av Afghanistan og de nordlige delene av Pakistan.

Stein i Lomma er en oversettelse av teaterstykket Stones in his Pockets, opprinnelig skrevet av Marie Jones og oversatt av Ragnar Olsen for Hålogaland Teater i 2005. En oppdatert versjon av stykket var utgangspunktet for Erik Poppes debut som teaterinstruktør for Riksteateret høsten 2018. I Poppes produksjon spilte Hallvard Holmen og Øystein Martinsen de til sammen 30 ulike rollene i stykket.

• I februar 2024 melder Rush Print om Poppes neste filmprosjekt har arbeidstittel Red Moon Rising, med originalmanus av Jon Fosse. Poppe ble kjent med filmmanuset allerede i 1998, og selve produksjonen av filmen går i gang i september senere i år.^[13]
• Filmen Quislings siste dager er i postproduksjon med premiere høsten 2024, og vil være kandidat til Cannes-festivalen.^[13]

Etter at aviser i januar 2015 valgte å trykke karikaturtegninger av Muhammed som et svar på angrepet mot Charlie Hebdos redaksjon i Paris, stilte Poppe spørsmål ved hvilke rett en har til kollektivt å krenke en hel gruppe mennesker:

”Ytringsfriheten handler ikke bare om den friheten vi har til å uttrykke oss, men om hvordan vi forholder oss til det faktum at våre ytringer krenker, diskriminerer eller mobber den som ikke kan forsvare seg. Respekt må vike for friheten. Vi har vår fulle rett til å krenke, mobbe eller såre. Men vi kan også la være, uten at dette har noe med å gi avkall på vår ytringsfrihet. Vi har rett til å ytre og trykke, men ikke plikt til å ytre og trykke.”^[14]

• Ukjent – Red Moon Rising (arbeidstittel)
• 2024 – Quislings siste dager^[15]
• 2021 – Utvandrerne, filmatisering av Vilhelm Mobergs romansyklus
• 2018 – Per Fugelli - Siste resept, en dokumentar om legen Per Fugelli
• 2018 – Utøya 22. juli
• 2016 – Kongens nei
• 2013 – Tusen ganger god natt
• 2008 – De usynlige
• 2008 – Days in Goma. About the war in East Congo
• 2006 – Katie Melua: Concert under the sea - the documentary film^[16]
• 2004 – Hawaii, Oslo
• 2002 – Brigaden (TV-serie) (episode 1–4)
• 1998 – Schpaaa
• 1997 – Drittunger, en novellefilm (engelsk tittel: Brats)
• 1995 – Aftenlandet
• 1991 – Det vakre i det brutale

• 1998 – Schpaaa

• 1995 – Eggs
• 1991 – Det vakre i det brutale

• 2009 – Bergtatt; hørespill av Ingvar Ambjørnsen for NRK radioteatret
• 2018 – Stein i lomma; for Riksteateret

Utvalgte priser tildelt Erik Poppe for sine filmverk:

• Arne Skouens ærespris, 2010 … Norsk Film, Dagbladet og Norsk filminstitutt
• Oslo Bys Kunstnerpris, 2011.
• Golden Angel for an Outstanding European Film Artist, 2016^[36]. Tofifest International Film Festival
• Aamot-statuetten, 2017 … Film & KinoDistinguished Expert for three years 2019-22 … Shanghai Film Academy, Shanghai University
• Kortfilmfestivalen, Hederlig omtale for filmen «Drittunger» 1997^{[trenger referanse]}
• Signis Prix Festival International du Film, München, 2014
• The Grand Prix de l'Europe autour de l'Europe, 2011. "De Usynlige"^{[trenger referanse]}
• Hong Kong International Film Festival, 2006. "Hawaii, Oslo"^{[trenger referanse]}
• Montreal World Film Festival (Festival des films du monde Montreal), 2013. "Tusen ganger god natt" ^{[trenger referanse]}

• Berlinale, Berlin International Film Festival, Panorama, 1999. Schpaaa^[37]
• Taipei Film Festival, New Talent Competition, 2005. Hawaii, Oslo^[38]
• Berlinale, Berlin International Film Festival, Panorama Special, 2017. Kongens nei^[39]
• Berlinale, Berlin International Film Festival, Panorama, 2018. Utøya 22. juli^[40]

• (en) Erik Poppe på Internet Movie Database
• (no) Erik Poppe hos Sceneweb
• (sv) Erik Poppe i Svensk Filmdatabas
• (da) Erik Poppe på Filmdatabasen
• (da) Erik Poppe på danskefilm.dk
• (da) Erik Poppe på Scope
• (fr) Erik Poppe på Allociné
• (en) Erik Poppe på AllMovie
• (en) Erik Poppe hos The Movie Database
• (no) Erik Poppe hos Filmweb
• (no) Erik Poppe hos Paradox