Ernst Röhm

Ernst Röhm
Født		Ernst Julius Günther Röhm 28. nov. 1887[1][2][3][4] München (Det tyske keiserrike, Kongeriket Bayern)[5][6]
Død		1. juli 1934[4][7][8][9] (46 år) Justizvollzugsanstalt Stadelheim (Nazi-Tyskland)[6]
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell, offiser, minister
Embete		Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken medlem av Riksdagen (1933-1945)
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei Det tyske Arbeiderparti Deutschvölkische Freiheitspartei Nationalsozialistische Freiheitspartei
Nasjonalitet		Tyskland[6]
Gravlagt		Westfriedhof
Medlem av		Sturmabteilung
Utmerkelser		Jernkorset Den militære fortjenstorden Blodordenen NSDAPs partimerke i gull
Signatur
Ernst Röhm på Commons

Ernst Julius Röhm (født 28. november 1887 i München, henrettet 1. juli 1934 i Stadelheim-fengselet samme sted) var en tysk offiser, SA-general og nasjonalsosialistisk politiker. I 1920 opprettet han de første troppene med Sturmabteilung (SA), NSDAP paramilitære avdeling, og i 1923 deltok han i Adolf Hitlers og Erich Ludendorffs mislykkede ølkjellerkupp. Han var de facto kommandant for SA fra 1931 til han ble henrettet på Hitlers ordre i 1934.

Röhm hadde graden Stabschef i SA, som var den høyeste graden innen SA og som kun lederen for SA hadde. Tilsvarende for SS var Reichsführer.

Han begynner sin selvbiografi, En høyforræders historie, med setningen «23. juli 1906 ble jeg soldat»,^[10] som om han ikke hadde hatt noe liv før dette. Likefullt var han sønn av den bayerske jernbaneinspektøren Julius Röhm og ektefellen Emilie Röhm, født Baltheiser. Han hadde to eldre søsken, en bror som var født i 1879, og en søster som ble født i 1880. Etter å ha avlagt abitur ved Maximiliansgymnasium München i 1906, fulgte han sin ungdomsdrøm og ble soldat. Han ble fahnenjunker i den bayerske hæren.

Etter gjennomført offisersutdannelse i 1907, ble Röhm i 1908 beskikket til offiser, og gjorde tjeneste i første verdenskrig. Han ble Oberleutnant i det 10. infanteriregiment, og ble senere forfremmet til Hauptmann. I september 1914 fikk han en granatsplint i ansiktet under kamper ved Meuse i Lorraine. Skaden påførte ham et arr fra nesen til haken, og ansiktsoperasjonen gjorde nesen hans deformert. Han ble tildelt Jernkorset av første klasse i løpet av krigen. Han foraktet sivilister, og idealsamfunnet for ham var det mannsfellesskapet han møtte i skyttergravene i krigsårene. Ved krigens slutt var han major.

I 1919 ble han kjent med Adolf Hitler under tjeneste i Reichswehr, der Röhm var organisator, mens Hitler var satt til å holde øye med soldater med mulig revolusjonær innstilling.^[11]

Etter krigen gikk han inn i Freikorps Epp, en privat milits under ledelse av Franz Ritter von Epp, en høyt dekorert bayersk offiser fra både bokseropprøret og første verdenskrig. Frikorpset ble stiftet i München og besto av desillusjonerte veteraner som en reaksjon mot Weimarrepublikken.

I 1920 gikk Röhm inn i NSDAP, og deltok i organiseringen av SA. Han deltok i det mislykkede ølkjellerkuppet, og satt i femten måneder fengslet i Landsberg fengsel sammen med Adolf Hitler, hvor de to ble nære venner. Likevel så Röhm helst på NSDAP som en verveorganisasjon for SA. Om Hitler sa han: «Vi må utnytte hans utvilsomt store slagkraft. Men han er en lettvekter, og har ikke utsyn ut over Tysklands grenser. Vi må sette ham til side når tiden kommer.» Hitler var for ham en politiker, og som han skrev i sin selvbiografi: «Jeg forlanger forrang for soldaten fremfor politikeren.»^[12]

Röhm ble løslatt i 1924, og arbeidet da sammen med Hitler for å gjenoppbygge NSDAP. Det utviklet seg raskt konflikter mellom de to. I 1925 gikk Röhm ut av partiet, og reiste til Bolivia, hvor han arbeidet som militærrådgiver. Weimarregjeringen støttet denne stillingen, og han ble forfremmet til oberst i Reichswehr.

I 1930 avskjediget Hitler Franz Pfeffer von Salomon som SA-leder og overtok selv personlig posisjonen som øverstkommanderende for SA, Oberste SA-Führer. Han sendte en melding til Röhm, hvor han bad ham om å komme tilbake til Tyskland for å virke som SA-Stabschef og dermed de facto kommandant.

I januar 1931 kalte Hitler ham tilbake til Tyskland, og Röhm aksepterte tilbudet. Han var en av de ytterst få Hitler noengang ble dus med.^[13] Röhm begynte raskt å fylle sentrale posisjoner med venner og bekjente.

Röhm og SA representerte venstrefløyen blant nasjonalsosialistene, som kjennetegnes av en revolusjonær og arbeiderorientert tenkning, og såkalte «anti-kapitalistiske» krav som lavere rente og stenging av stormagasiner.^[14]

Denne fløyen så med økende skepsis på Hitlers og andre sentrale nazisters lefling med storkapitalen, industriherrene og de gamle maktstrukturene. Hitler avskydde sosialismen, men innså at begrepet kunne brukes til å appellere til massene og sanke deres stemmer.^[15] Venstrefløyen derimot tok Hitlers retorikk på alvor,^[16] og hans partifelle Gregor Strasser som han ryddet av veien i de lange knivers natt, uttrykte det slik: «Nasjonalsosialismens fremvekst er folkets protest mot staten som nekter dem retten til arbeid. Om mekanismen for fordeling i verdens nåværende økonomiske system er ute av stand til å foreta en ordentlig fordeling av landenes rikdom, da er det noe galt med det systemet som må endres. Det viktigste i den nåværende utvikling er den anti-kapitalistiske følelsen som gjennomstrømmer folket vårt.»^[17] Joseph Goebbels som var så sentral i Hitlers krets som propagandaminister, hevdet at «sosialisme er fremtidens ideologi», og mente at «borgerskapet må vike for arbeiderklassen - det som vakler, burde dyttes overende. Vi er alle revolusjonens soldater.»^[18]

Nazismen hadde derfor parallelle trekk med kommunismen, slik som statsregulering av økonomien og store offentlige velferdsprogrammer. Ernst Röhm uttrykte seg slik i juni 1933: «SA og SS kommer ikke til å tolerere at den tyske revolusjon går i dvale og sviktes av ikke-stridende. Ikke for SAs eller SS' skyld, men for Tysklands skyld. For SA er landets siste bevæpnede styrker, det siste forsvaret mot kommunisme. Hvis den tyske revolusjon knuses av den reaksjonære opposisjonen, av udugelighet eller latskap, vil det tyske folket gå under i fortvilelse og bli offer for den blodige galskap fra Asias dyp.»^[19]

Det var derfor en skepsis i disse miljøene til hele førerprinsippet, da makten etter deres mening skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også var aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne etter deres mening få legitimitet. De ble møtt med sterk skepsis fra det øvrige nasjonalsosialistiske miljøet, særlig etter sommeren 1933, da en rekke tidligere kommunister, og hele avdelinger med tidligere kommunistiske kampavdelinger gikk inn i SA etter Hitlers maktovertakelse i 1933.

Det gikk også sterke rykter om at Röhm og andre ledere i SA deltok i orgier for homoseksuelle. Venstrepressen gjorde mye ut av dette, og fant beviser for at Röhm selv hadde homoseksuelle forhold, i likhet med SA-ledere som Edmund Heines. Da homoseksualitet ikke ble akseptert av partiet, førte dette til sterk kritikk mot SA og Röhm personlig. Röhm hadde anmeldt en mannlig prostituert, Hermann Siegesmund, for å ha stjålet en koffert fra ham, og i politiprotokollen for Berlins sentrumsdistrikt fant man Siegesmunds forklaring om at Röhm 13. januar 1925 hadde invitert ham på et glass øl i Berlins Marienkasino: «Mens vi fremdeles satt påkledde i hotellrommet (…), falt en papirlapp på gulvet» som han tok opp, men «først da jeg var ute på gaten igjen, så jeg at lappen (…) var en utleveringsseddel for herr Röhms reisegods».^[12] Like fullt avviste Hitler alle klager over SA-ledelsens utsvevelser som «urimelige fornærmelser».

SA var opprettet for å beskytte partiets ledere og for å angripe politiske motstandere. I 1934 hadde disse rollene langt på vei blitt overtatt av Schutzstaffel (SS), som ble ledet av Heinrich Himmler. I den evige maktkampen innad i partiet var dermed SA utsatt. I tillegg var Röhm blitt upopulær i Reichswehr, ettersom han mente at SA skulle bli en integrert del av hæren. Generalstaben var ikke interessert i dette, da de så på SA som en udisiplinert bande som manglet den grunnleggende militære opplæringen og disiplin som en militæravdeling forutsatte. Röhm derimot, holdt hærens offiserer ansvarlige for nederlaget i 1918 og skrøt: «Jeg er den nye hærens Scharnhorst.»

Det kritiske punkt ble nådd da Hitler ble informert om at Röhm snakket om en andre revolusjon som skulle komplettere NSDAPs maktovertagelse året før. Röhms og venstrefløyens idéer skremte industriledere som støttet Hitler økonomisk, og det ble klart at noe måtte gjøres. Det ble vurdert å oppløse SA, men etter et privat møte mellom Röhm og Hitler ble det i stedet bestemt at man skulle gjennomføre mindre tiltak, som at SA-medlemmene i august 1934 skulle ha en «nedkjølingsmåned» hvor de ikke hadde aksjoner eller gikk i uniform. Hitler fortalte Röhm «hvor meget jeg takker skjebnen for at jeg kan regne menn som deg blant mine venner og kampfeller». Samtidig gav han lederen for det hemmelige politi ordre om å samle beviser mot Röhm og SA med ordene: «Det er det viktigste De noensinne har gjort!» Röhm på sin side ante ugler i mosen og ropte ved en anledning til sine SA-førere om Hitler: «Hva den latterlige korporalen erklærer, gjelder ikke for oss! Hitler er upålitelig og må minst på ferie!»^[12]

Hitler utsatte avgjørelsen om hva som skulle gjøres videre, men Himmler og andre benyttet enhver anledning til å baktale Röhm. Reinhard Heydrich var dus med Röhm, som også (i likhet med Himmler) var gudfar for hans eldste sønn Klaus. Likevel produserte Heydrich uten skrupler «bevis» for at Röhm planla et kupp mot Hitler. Ingen av disse dokumentene eksisterer i dag, men Hitler fikk blant annet høre at Röhm skulle ha mottatt 12 millioner mark fra Frankrike for å gjennomføre kuppet.^[20]

Hitler skulle møte Röhm igjen 1. juli, men rett før bestemte han seg for at grensen var nådd, og at det måtte kraftige utrenskninger til i SA. 29. juni var Hitler reist til Bad Godesberg, der han ble oppringt av Himmler med en falsk melding om at SA i München var satt i alarmberedskap, og at SA i Berlin ville okkupere regjeringsbygningene dagen etter kl 16. I virkeligheten var de fleste SA-folkene i Berlin reist på ferie. Natten til 30. juni, kjent som de lange knivers natt, dro Hitler med fly til Oberwiesenfeld ved München. Her fikk han opplyst at Münchens SA allerede var møtt frem ved Feldherrnhalle. Uten å sjekke om dette overhodet stemte, raste Hitler over «verdenshistoriens største tillitsbrudd» og dro til pensjonatet i Bad Wiessee, hvor Röhm losjerte. Han åpnet i bare undertrøyen; i sengen bak ham lå en sengekamerat. Han ble arrestert av Hitler personlig, og Joseph Goebbels som var til stede, ringte nå til Hermann Göring i Berlin og gav det avtalte kodeordet, «kolibri.» Dermed brøt terroren løs. Over hele Tyskland åpnet SS-ledere og lokalt politi forseglede konvolutter med navn på dem som skulle drepes. I Berlin delte Heydrich personlig ut ordrene.

Röhm ble henrettet 1. juli, mens Hitler var i et hageselskap for ledende partifolk og deres familier. Rudolf Hess hadde dagen før ropt: «Mein Führer, det er min oppgave å skyte Röhm!» men i stedet fikk Röhm tilbud om å begå selvmord, idet han i fengselscellen fikk overrakt en pistol med bare én patron, innpakket i siste utgave av Völkischer Beobachter, NSDAPs egen avis. Röhm skjøt seg imidlertid ikke. Til sist gikk kommandanten i Dachau, Theodor Eicke, og en annen SS-mann inn i cellen og skjøt Röhm med to skudd.

Henrettelsen ble senere legalisert gjennom en lov om statens selvforsvar som ble vedtatt etter press fra Hitler den 13. juli. Den bestod av bare én setning: «Tiltakene som ble iverksatt 1. og 2. juli for å knuse de forræderske angrepene mot staten, skjedde med lov og rett i statlig nødverge.»^[12]

• (en) Ernst Röhm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons