Eroica

«Eroica»
Op. 55
Symfoni av Ludwig van Beethoven
Symfoni nr. 3 i Ess-dur
Original tittelside til Eroica med den berømte opprinnelige dedikasjonen til Napoleon
PeriodeWienerklassisismen
Komponert1802–1804
PublisertFørste offentlige oppførelse 7. april 1805
Typisk lengde44-62 minutter
Satser/akter4

«Eroica» (eller «Symfoni nr. 3 i Ess-dur») er en symfoni i fire satser av Ludwig van Beethoven.

Eroica er den første store, omfangsrike symfonien i musikkhistorien. Komposisjonen markerte begynnelsen på Beethovens innovative mellomperiode.[1][2]

Verket ble komponert hovedsakelig i 1803–1804 og brøt grenser i symfonisk form, lengde, harmoni, emosjonelt og kulturelt innhold. Det regnes som en milepæl i overgangen mellom den klassiske og den romantiske perioden i musikken. Den blir også ansett som den første romantiske symfonien.[3][4]

Eroica ble opprinnelig dedisert til Napoléon Bonaparte. Men da Napoléon lot seg krone til keiser, rev Beethoven av tittelsiden i raseri og endret dedikasjonen til «For å feire minnet om en stor mann». Opprinnelig skulle symfonien kalles Bonaparte (eller Bonaparte-symfonien) og etter dette ble den endret til Sinfonia Eroica.[5][6]

Orkestrering

[rediger | rediger kilde]
Ludwig van Beethoven (ca. 1803) da han skrev Eroica. Maleri av Joseph Willibrord Mähler

Eroica er orkestrert for følgende instrumenter:

Format

[rediger | rediger kilde]

Eroica er den første store, omfangsrike symfonien i musikkhistorien. I spilletid viser det seg i at den første satsen alene er like lang som en hel symfoni, slik Haydn eller Mozart hadde skrevet dem til da.[7]

Symfonien består av fire satser og har flere originale avvik fra det klassiske mønsteret. For eksempel består andresatsen av en sørgemarsj (Marcia Funebre) og som tredjesats er menuetten erstattet med en scherzo. Temaet fra finalen kan høres også i Beethovens egen ballett, Die Geschöpfe des Prometheus (op. 43).

Satsenes tempo-markeringer:

  1. Allegro con brio (12–18 min.) (Ess-dur)
  2. Marcia funebre: Adagio assai (14–18 min.) (c-moll)
  3. Scherzo: Allegro vivace (5–6 min.) (Ess-dur)
  4. Finale: Allegro molto (10–14 min.) (Ess-dur)

I. Allegro con brio

[rediger | rediger kilde]

Førstesatsens hovedtema:

\relative c { \clef bass \key ees \major \time 3/4 ees2 g4 ees2 bes4 ees4 g4 bes4 ees,2 d4 cis2. \bar "" }

Den første satsen er i 3/4-takt og i sonatesatsform. I motsetning til det som gjelder i de lengre introduksjonene i Beethovens to første symfonier, åpner satsen med to store Ess-akkorder, spilt av hele orkesteret. Dette etablerer satsens tonalitet.

Dirigenten Kenneth Woods har bemerket at åpningssatsen til Eroica har blitt inspirert av og modellert på Mozarts symfoni nr. 39. Han mente at Eroica inneholdt mange attributter fra Mozarts verk, som hadde kommet cirka 15 år tidligere (1788).[8]

II. Marcia funebre. Adagio assai

[rediger | rediger kilde]

Andre sats er en sørgemarsj i tredelt form (A – B – A) som er typisk for sørgemarsjer fra 1700-tallet.[9] Men denne er karakterisert som «stor og rikelig utviklet» og der hovedtemaet har funksjonene til et refreng som i en rondo.[10] Det høytidelige temaet har gjort at andresatsen brukes som begravelsesmarsj. Satsen er mellom 14 og 18 minutter lang.

Den innledende A-seksjonen i c-moll begynner med marsjtemaet for strykerne, deretter for treblåserne. Et andre tema i den relative dur (Ess) går raskt tilbake til moll-tonalitet, og disse materialene blir gjennomført gjennom resten av seksjonen.[11] Dette gir til slutt vei til en kort B-seksjon i C-dur «for det som kan kalles marsjens trio»,[11] som Beethoven uvanlig nok henviser til ved å markere Maggiore (dur) i partituret.

På dette punktet vil de tradisjonelle «grensene for seremoniell anstendighet» normalt indikere en da capo-tilbakevending til A-temaet.[12] Det første temaet i c-moll begynner imidlertid å modulere i den sjette takten, noe som fører til en fuge i f-moll basert på en inversjon av det opprinnelige andretemaet. Det første temaet dukker kort opp igjen i g-moll på strykerne, etterfulgt av en stormfull gjennomføringsdel («et sjokkerende fortissimo-stup»).[13][14] En fullstendig rekapitulasjon av førstetemaet i den opprinnelige tonearten begynner så i oboen.

Kodaen begynner med et marsjmotiv på strykerne som tidligere ble hørt i dur-seksjonen[11] og til slutt avsluttes med en siste dempet uttalelse av hovedtemaet som «smuldrer inn i korte setninger ispedd med stillheter».[13]

III. Scherzo. Allegro vivace - Trio

[rediger | rediger kilde]

Den tredje satsen er en livlig scherzo med trio i rask 3/4-takt. Den varer mellom 5 og 6 minutter.

A-temaet for den ytre scherzo-delen fremtrer pianissimo i den dominante tonearten til H♭, og deretter piano i den sekundære dominante tonearten til F, som er når B-delen av den ytre scherzoen høres. Dette blir etterfulgt av en pianissimo-omstart i H♭, hvor A-temaet høres om igjen, noe som fører til en full fortissimo-uttalelse i tonikaen til ess. Senere spilles et nedadgående arpeggio-motiv med sforzandoer på andre takt to ganger i unison, først av strykerne og deretter av hele orkesteret. Dette følges av et synkopert motiv preget av synkende kvarter, som fører til gjentakelsen.

Trioseksjonen har tre horn, som var første gang dette hadde dukket opp i den symfoniske tradisjonen.[15] Scherzoen gjentas deretter i forkortet form,[16] bortsett fra at den andre forekomsten av det nedadgående unison-motivet er endret til dobbel tid, noe som er uvanlig. Satsen ender med en koda – merket av Beethoven i partituret, noe som var uvanlig for ham – som raskt bygger fra pianissimo til fortissimo, og innkapsler mønsteret til hele satsen.[13]

IV. Finale. Allegro molto - Poco Andante - Presto

[rediger | rediger kilde]

Den fjerde satsen er et sett med ti varianter av et tema. Den varer mellom 10 og 14 minutter. Temaet ble brukt av Beethoven i noen av hans tidligere komposisjoner og danner uten tvil også grunnlaget for symfoniens tre første satser (se Tematisk opprinnelse nedenfor).

Den tredje variasjonen av fjerdesatsens tema:

\new PianoStaff << \set PianoStaff.instrumentName = #"" \new Staff = "upper" \relative c'' { \clef treble \key ees \major \time 2/4 \partial 8 ees8(^\markup {Allegro molto} g4. ees8) d4.( f8) aes4.( f8) ees4.( g8) bes4-.( bes-.) bes4. g8 bes16( aes) f8 aes16( g) ees8 g4( f8) } \new Staff = "lower" \relative c { \clef bass \key ees \major \time 2/4 r8 ees4 r bes' r bes, r ees r ees d ees r8 e f d ees! a, bes4 r8 } >>

Etter en kort introduksjon på en tutti som begynner med mediant-akkorden som går over til den dominante septimen, vises det stille temaet i Ess-dur først og blir deretter utsatt for en serie med ti variasjoner.

Symfonien ender med en koda, som inkorporerer alle tidligere seksjoner og variasjoner i satsen. På slutten av kodaen er det en overraskelse, det er når dynamikken skifter fra pp (pianissimo) på fløyte, fagott og strykere til ff (fortissimo) plutselig med en enorm krasj i hele orkesteret, ettersom tempoet brått endrer seg til presto. Et mylder av sforzandoer dukker opp, og finalen avsluttes triumferende med tre store Ess-dur-akkorder på tutti.

Tilblivelse

[rediger | rediger kilde]
Eroica ble oppført offentlig første gang i Theater an der Wien i april 1805. Illustrasjon av teatret fra 1815.

Det fremgår av en skissebok fra årene 1802 til 1804 at han begynte på verket allerede i 1801. De vesentligste delene av verket ble til fra mai til november 1803 i Baden ved Wien og i Wiens bydel Oberdöbling (Wien XIX., Döblinger Hauptstraße 92). Han fullførte Eroica tidlig i 1804, under tittelen Symphonie grande, intitolata Bonaparte. Det ble uroppført den 7. april 1805 i Theater an der Wien, under Beethovens egen ledelse.[17][18]

Verket ble oppført under en privat huskonsert for fyrst Lobkowitz allerede i august 1804. Konserten ble holdt med et privatorkester for noen få, inviterte gjester. Fyrsten hadde reservert bruksretten privat i de påfølgende seks månedene, og fikk arrangert en ny oppføring 3. januar 1805. Denne gangen ble verket oppført i fyrstens palass i Wien. Salen der verket ble oppført heter fremdeles Eroica-salen.[18]

Det originale partituret er forsvunnet. En notisbok som i dag befinner seg i Moskva, viser noe om fremdriften i arbeidet. Sommeren 1803 oppholdt han seg i Wien. Da kan han bare ha arbeidet med Eroica, for det finnes intet som tyder på at han arbeidet med andre verker.[18]

Det er vanlig å dele Beethovens produksjon i tre faser eller perioder: læringsfasen, en fase med kunstnerisk selvstendighet og til sist en reflekterende og introvert periode.[19] Eroica er komponert i de årene som regnes som starten på hans periode med selvstendig skapende verker.

Tematisk opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Det finnes tydelige bevis på at Eroica, kanskje i motsetning til Beethovens andre symfonier, ble skrevet i omvendt rekkefølge.[20] Temaet som ble brukt i fjerde sats, inkludert basslinjen, stammer fra den syvende av Beethovens 12 Contretänze für Orchester, WoO 14 (Werke ohne Opusnummer, norsk: verk uten opusnummer),[21][22] og også fra finalen til hans ballett Prometheus, op. 43, som begge ble komponert vinteren 1800–1801.[23] Det neste året brukte Beethoven samme tema som grunnlaget for hans Variationen mit Finale alla Fuga for piano i Ess-dur, op. 35, nå kjent som Eroica-variasjonene på grunn av temaets gjenbruk i symfonien. Det er det eneste temaet som Beethoven brukte til så mange separate verk i løpet av sin levetid, og hver bruk er i samme nøkkel, Ess-dur.[23]

Dedikasjon

[rediger | rediger kilde]
Napoléon Bonaparte (1805), året etter han kronet seg til keiser. Maleri av Andrea Appiani

Beethoven dediserte opprinnelig denne tredje symfonien til Napoléon Bonaparte, som han mente legemliggjorde de demokratiske og antimonarkiske idealene fra den franske revolusjon. Høsten 1804 trakk Beethoven sin dedikasjon til Napoleon, for at det ikke skulle koste ham komponistgodtgjørelsen som han mottok fra en rik beskytter. Beethoven endret dedikasjonen til å være til den bøhmiske fyrsten Joseph Franz Maximilian Lobkowitz. Til tross for denne økonomiske tilpasningen, valgte han å beholde Bonaparte som tittel på verket.[24] Beethovens sekretær, Ferdinand Ries har beskrevet hvordan komponisten reagerte på at Napoleon utropte seg til keiser av franskmennene 14. mai 1804:

«Ved å skrive denne symfonien hadde Beethoven tenkt på Bonaparte, men Bonaparte mens han var førstekonsul. På den tiden hadde Beethoven den største respekten for ham, og sammenlignet ham med de største konsulene i det gamle Roma. Ikke bare jeg, men mange av Beethovens nærmere venner, så denne symfonien på bordet hans, vakkert notert i manuskript, med ordet 'Bonaparte' innskrevet helt øverst på tittelsiden og 'Ludwig van Beethoven' helt nederst. […] Jeg var den første som fortalte ham nyheten om at Bonaparte hadde erklært seg selv som keiser, hvorpå han ble rasende og utbrøt: 'Så han er ikke mer enn en vanlig dødelig! Nå skal han trå under sin fot alle menneskerettigheter, bare unne sin egen ambisjon; nå vil han tro at han er overlegen alle mennesker og bli en tyrann!' Beethoven gikk til bordet, grep toppen av tittelsiden, rev den i to og kastet den på gulvet. Siden måtte skrives på nytt, og det var først nå symfonien fikk tittelen Sinfonia eroica.»[25]

En eksisterende kopi av partituret har to utrevete, håndskrevne undertekster; innledningsvis den italienske frasen «Intitolata Bonaparte» («med tittelen Bonaparte»), for det andre den tyske frasen «Geschriben auf Bonaparte» («Skrevet for Bonaparte»), fire linjer under den italienske underteksten. Tre måneder etter at han trakk sin første Napoleon-dedikasjon av symfonien, informerte Beethoven sin forlegger om at «Tittelen på symfonien er virkelig Bonaparte». I 1806 ble partituret publisert under den italienske tittelen «Sinfonia Eroica ... composta per festeggiare il sovvenire di un grande Uomo» («Heroisk symfoni, komponert for å feire minnet om en stor mann»).[26]

Vurderinger og bruk i ettertid

[rediger | rediger kilde]

Verket regnes som en milepæl innen klassisk musikk. Det er dobbelt så langt som symfoniene til Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart. Den første satsen er nesten like lang som en klassisk symfoni (med gjentakelse av eksposisjonen). Tematisk dekker den et større følelsesmessig register enn Beethovens tidligere symfonier, og markerer dermed en viktig milepæl i overgangen mellom klassisismen og romantikken som ville definere vestlig kunstmusikken i de tidlige tiårene av det nittende århundre.

Den andre satsen viser spesielt et stort følelsesmessig spekter, fra elendigheten i sørgemarsjtemaet, til den relative trøsten av lykkeligere, episoder i dur. Finalen viser et lignende følelsesmessig omfang, og tildeles en tematisk betydning som frem til da var uhørt. I tidligere symfonier var finalen en rask og munter avslutning; her er finalen et lengre sett med variasjoner og en fuge.[27]

I sin musikkhistoriske bok Grand traité d’instrumentation et d’orchestration modernes (1844) diskuterte den franske komponisten Hector Berlioz Beethovens orkesterbruk og anvendelse av hornet og oboen i denne symfonien.[28]

I sin komposisjon Metamorphosen (1945) presenterer Richard Strauss temaer som ligner sørgemarsjen til Eroica-symfonien; nær avslutningen av Metamorphosen siterer bassen sørgemarsjen fra Eroica. Man antar at Strauss’ undertittel In Memoriam refererer til Beethoven.[29]

I innspillingen Eroica (1953) og i boka The Infinite Variety of Music (1966) sa dirigenten og komponisten Leonard Bernstein at første og andre sats kanskje er «de to største satsene i all symfonisk musikk».[30][27]

I artikkelen Beethovens Cry of Freedom (2003) skrev den marxistiske kritikeren Gareth Jenkins at Beethoven i Eroica-symfonien «gjorde for musikken det Napoleon gjorde for samfunnet – snudde tradisjonen opp ned», og at Beethoven legemliggjorde den «følelsen av menneskelig potensial og frihet» som først dukket opp under den franske revolusjonen.[31]

Den britiske skribenten og biografen J. W. N. Sullivan (1886–1937) tolket verket biografisk i sin bok om Beethoven (1927). Sullivan mente at den første satsen uttrykker Beethovens mot til å konfrontere døvhet; den andre satsen, langsom og sørgmodig, formidler hans fortvilelse; den tredje satsen, scherzoen, er et «ukuelig opprør av kreativ energi»; og den fjerde satsen er en sprudlende utgytelse av energi.[32]

Dramafilmen Eroica er produsert av BBC i 2003, og skildrer den første framføringen av verket i 1804.[33]

I 2016 ble Eroica kåret til tidenes største symfoni av BBC Music Magazine, i en undersøkelse blant 151 dirigenter fra hele verden.[34]

Bruk som begravelsesmusikk

[rediger | rediger kilde]

Helt siden 1800-tallet har adagio assai, andresatsen, blitt brukt som sørgemarsj ved begravelser og minneseremonier. I 1847 ble andresatsen spilt ved begravelsen til den tyske komponisten Felix Mendelssohn.[35] Andresatsen ble også spilt ved begravelsen til generalfeltmarskalk Erwin Rommel ved Ulm Rathaus, i 1944.[36] Serge Koussevitzky fremførte i 1945 andresatsen til minne om den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt.[37] Hele symfonien ble i 1957 fremført av Bruno Walter som minnekonsert for dirigenten Arturo Toscanini.[38]

Den 22. november 1963 ga Boston Symphony Orchestra en improvisert fremføring av den andre satsen av Eroica-symfonien, som en reaksjon på attentatet mot John F. Kennedy samme dag.[39] I 1972 spilte München-filharmonien under Rudolf Kempe den andre satsen ved begravelsen til de elleve israelske idrettsutøvere som ble drept i München-massakren under sommer-OL 1972.[40]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ editor., Hill, Ralph, 1900-1950, (1978). The symphony. Scholarly Press. s. 99. ISBN 0-403-01578-2. OCLC 4505996. 
  2. ^ Symfoni nr. 6 i F-dur, Op. 68 Pastorale (Schott), ed. Max Unger, s. vi.
  3. ^ Attfield, Robin (2021). Environmental thought : a short history. Cambridge, UK. ISBN 978-1-5095-3667-2. OCLC 1164827590. 
  4. ^ Hamilton-Paterson, James (2017). Beethoven's Eroica : the first great romantic symphony (First U.S. edition utg.). New York. ISBN 978-1-5416-9736-2. OCLC 972386723. 
  5. ^ Kaufmann, Helen L. (1963). Historien om Ludwig van Beethoven. Oslo: Forlagshuset. 
  6. ^ Christie, Amalie (1970). Beethoven. Oslo: Gyldendal. 
  7. ^ «Beschreibung: 1. Satz (Eroica)». www.aeiou.at. Besøkt 22. oktober 2021. 
  8. ^ Woods, Kenneth. «Explore the Score- Beethoven: Symphony no. 3 in E-flat major, Opus 55, “Sinfonica eroica” | Kenneth Woods - conductor» (på engelsk). Besøkt 6. mai 2021. 
  9. ^ R., Roden, Timothy J. Wright, Craig. Simms, Bryan (2009). Anthology for Music in Western Civilization + Audio Cd-rom, Vol. 2 Media Update. Schirmer Books. s. 1071. ISBN 978-0-495-78929-1. OCLC 936006528. 
  10. ^ University), Lockwood, Lewis (harvard. Beethovens symphonies - an artistic vision. s. 70. ISBN 978-0-393-35385-3. OCLC 1023212430. 
  11. ^ a b c 1820-1900., Grove, George, (1962). Beethoven and his nine symphonies. Dover Publications. s. 72. ISBN 0-486-20334-4. OCLC 867468643. 
  12. ^ Thomas., Sipe, (2003). Beethoven--Eroica symphony. Cambridge University Press. s. 106. ISBN 0-521-47562-7. OCLC 1080749818. 
  13. ^ a b c University), Lockwood, Lewis (harvard. Beethovens symphonies - an artistic vision. s. 70. ISBN 978-0-393-35385-3. OCLC 1023212430. 
  14. ^ R., Roden, Timothy J. Wright, Craig. Simms, Bryan (2009). Anthology for Music in Western Civilization + Audio Cd-rom, Vol. 2 Media Update. Schirmer Books. s. 1072. ISBN 978-0-495-78929-1. OCLC 936006528. 
  15. ^ University), Lockwood, Lewis (harvard. Beethovens symphonies - an artistic vision. s. 71. ISBN 978-0-393-35385-3. OCLC 1023212430. 
  16. ^ 1820-1900., Grove, George, (1962). Beethoven and his nine symphonies. Dover Publications. s. 78. ISBN 0-486-20334-4. OCLC 867468643. 
  17. ^ 1866-1944., Rolland, Romain, (1930). Beethoven. Kegan Paul. s. 112. OCLC 223152769. 
  18. ^ a b c «Eroica: Beschreibung». www.aeiou.at. Besøkt 22. oktober 2021. 
  19. ^ (no) «Ludwig van Beethoven» i Store norske leksikon
  20. ^ University), Lockwood, Lewis (harvard. Beethovens symphonies - an artistic vision. s. 75. ISBN 978-0-393-35385-3. OCLC 1023212430. 
  21. ^ Beethoven, Ludwig van Beethoven's Werke, Serie 2: Orchester-Werke, No. 17a, 12 Contretänze (Leipzig, Breitkopf & Härtel 1864)
  22. ^ «Klassika: Ludwig van Beethoven (1770-1827): Werkverzeichnis». www.klassika.info. Besøkt 22. oktober 2021. 
  23. ^ a b University), Lockwood, Lewis (harvard. Beethovens symphonies - an artistic vision. s. 58. ISBN 978-0-393-35385-3. OCLC 1023212430. 
  24. ^ «Family History | Lobkowicz». web.archive.org. 19. januar 2012. Arkivert fra originalen 19. januar 2012. Besøkt 6. mai 2021. 
  25. ^ «INS Scholarship 1998: The Eroica Riddle: Did Napoleon Remain Beethoven's "Hero?"». www.napoleon-series.org. Besøkt 6. mai 2021. 
  26. ^ 1928-1989., Dahlhaus, Carl, (2007). Ludwig van Beethoven : approaches to his music. Clarendon Press. s. 23–25. ISBN 978-0-19-816399-2. OCLC 946585918. 
  27. ^ a b Bernstein, Leonard (2007). The infinite variety of music. New York: Amadeus Press. ISBN 978-1-57467-164-3. OCLC 189750333. 
  28. ^ «Beethoven's Eroica Symphony». www.wisdomportal.com. Besøkt 6. mai 2021. 
  29. ^ Richard Strauss : new perspectives on the composer and his work. Durham: Duke University Press. 1997. s. 193–242. ISBN 0-8223-2114-9. OCLC 40345649. 
  30. ^ Bernstein, Leonard, Eroica analysis (audio recording, 1956–57, to accompany 1953 Decca recordings), re-released by Deutsche Grammophon ("Original Masters" series) in 2005
  31. ^ «Beethoven's cry of freedom». Socialist Worker (Britain). Besøkt 6. mai 2021. 
  32. ^ N., Sullivan, J. W. (2013). Beethoven - His Spiritual Development. Sullivan Press. s. 135–136. ISBN 978-1-4465-4594-2. OCLC 974258482. 
  33. ^ (en) Eroica på Internet Movie Database
  34. ^ «Beethoven's Eroica voted greatest symphony of all time». the Guardian (på engelsk). 4. august 2016. Besøkt 6. mai 2021. 
  35. ^ 1901-1987., Blunt, Wilfrid, (1983). On wings of song : a biography of Felix Mendelssohn. C. Scribner's Sons. ISBN 0-684-13633-3. OCLC 647544363. 
  36. ^ Messenger, Charles (2009). Rommel : leadership lessons from the Desert Fox (1st ed utg.). Basingstoke: Palgrave Macmillan. s. 177. ISBN 978-0-230-62217-3. OCLC 432328224. 
  37. ^ «AmericanHeritage.com / F.D.R. THE LAST JOURNEY». web.archive.org. 2. februar 2006. Arkivert fra originalen 2. februar 2006. Besøkt 6. mai 2021. 
  38. ^ «BRUNO WALTER CONDUCTS BEETHOVEN AND BRUCKER: Music & Arts CD-1110». web.archive.org. 8. juni 2007. Arkivert fra originalen 8. juni 2007. Besøkt 6. mai 2021. 
  39. ^ Bennett, Susan (2003). President Kennedy has been shot : experience the moment-to-moment account of the four days that changed America. Naperville, Ill.: Sourcebooks Mediafusion. ISBN 1-4022-0158-3. OCLC 52644377. 
  40. ^ Johnson, Daniel (13. april 2012). «Terror at the Games». Wall Street Journal (på engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 6. mai 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eroica&oldid=23910804»