Europeisk innflytelse i Afghanistan

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Uencyklopedisk: Denne artikkelen er etter noens mening ikke i samsvar med Wikipedias regler for hvordan artikler bør se ut. Dette kan løses på flere måter: Artikkelen kan skrives om og gis en grundig opprydning i henhold til våre formateringsregler for tekst og våre overordnede retningslinjer. Artikkelen kan reduseres til en kort, definerende artikkel, der brødtekst bør inneholde minst 100 tegn, heriblant mellomrom, og deretter merkes med {{spire}}. Artikkelen kan slettes og påbegynnes på nytt. Merknader som er blitt anført: Artikkelen mangler en innledning som forklarer artikkelnavnet. Er dette generell historie om Afghanistan eller handler det særskilt om europeisk innflytelse? Hva er kildene, hvor er referansene?

Artikkelen inngår i serien om Afghanistans historie
Epoker
Tiden før islam Den islamske erobringen av Afghanistan Durrani-riket Barakzai-dynastiet Europeisk innflytelse i Afghanistan Amanullah Khans reformer og borgerkrig Nadir Shahs og Zahir Shahs styre Republikken Afghanistan Den demokratiske republikken Afghanistan Moderne historie

I 1823, med slutten på Durrani-dynastiet ble Dost Mohammed Khan emir i Afghanistan. Det var ikke før i 1826 at den energiske Dost Mohammed Khan klarte å utøve nok kontroll over sine brødre til at han kunne ta over tronen i Kabul, der han proklamerte seg som sjah.

Dost Mohammed skaffet seg makt blant sine brødre ved smart bruk av støtten til hans mors Qizilbash-stamme og hans egen ungdommelige læretid hos sin bror Fateh Khan. Etter å ha arbeidet hardt for å skaffe seg kontroll og stabilitet i sine områder rundt Kabul, valgte emiren så å konfrontere sikhene.

I 1834 bekjempet Dost Mohammed en invasjon av den tidligere herskeren, Shoja Shah, men hans fravær fra Kabul gav sikhene muligheten til å ekspandere vestover. Ranjit Singhs styrker okkuperte Peshawar og beveget seg derfra inn i terriotoriet som ble styrt direkte fra Kabul. I 1836 nedkjempet Dost Mohammeds styrker, under kommando av hans sønn Mohammed Akbar Khan, sikhene ved Jamrud, en utpost 15 km vest for Peshawar. Den afghanske lederen fulgte ikke opp denne triumfen ved å ta tilbake Peshawar, men kontaktet i stedet Lord Auckland, den nye britiske guvernøren i India, for å få hjelp til å ta seg av sikhene. Med dette brevet åpnet Dost Mohammed formelt for britisk intervensjon i Afghanistan. I hjertet av Det store spillet lå villigheten til britene og Russland til å underkue, undergrave eller underlegge seg små uavhengige stater som lå mellom dem.

Hovedartikkel: Det store spillet

Storbritannia ble den viktigste makten i det indiske subkontinentet etter Paris-avtalen (1763) og hadde begynt å se på Afghanistan med interesse så tidlig som i 1809, i deres traktat med Shoja Shah. Det var trusselen fra det ekspanderende russiske imperium, som begynte å presse på for å skaffe seg et overtak i Afghanistan-regionen, som satte press på det britiske India, i det som ble kjent som det store spillet. Det store spillet satte i gang konfrontasjonen mellom de britiske og russiske imperiene. Deres innflytelsessfærer beveget seg stadig nærmere hverandre inntil de møttes i Afghanistan. Det store spillet involverte også britenes stadige forsøk på å innsette marionett-regjeringer i Kabul. I resten av det 19.århundret kom det til større europeisk innblanding i Afghanistan og dets omliggende områder og en tilspisset konflikt mellom ambisiøse lokale herskere ettersom Afghanistans skjebne ble spilt ut globalt.

Kollapsen i den afghanske borgerkrigen etterlot et vakuum i Hindu Kush-området som bekymret britene, som var godt klar over de mange gangene i historien det hadde vært brukt som invasjonsrute til India. I de tidlige tiårene av det 19. århundret ble det klart for britene at den viktigste trusselen overfor deres interesser i India ikke ville komme fra det fragmenterte afghanske imperiet, iranerne eller franskmennene, men fra russerne, som allerede hadde begynt en jevn fremmarsj sørover fra Kaukasus.

Samtidig fryktet russerne permanent britisk okkupasjon i Sentral-Asia ettersom britene bredte seg nordover og tok Punjab, Sind og Kasjmir. Britene så på Russlands absorbering av Kaukasus, de kirgisiske og turkmenske landene og khanatene i Khiva og Bukhara med tilsvarende skepsis som en trussel mot deres interesser i det indiske subkontinentet.

I tillegg til denne rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland, var det to spesifikke grunner for britenes bekymring for de russiske hensiktene. Først var det den russiske innflytelsen over det iranske hoffet, som ba russerne om støtte i sitt forsøk på å ta Herat, historisk sett den vestlige inngangsporten til Afghanistan og nordlige India. I 1837 gikk Iran mot Herat med støtte og råd fra russiske offiserer. Den andre umiddelbare grunnen var tilstedeværelsen av en russisk agent i Kabul i 1837, kaptein P. Vitkevich, som visstnok var der, i likhet med den britisk agenten Alexander Burnes, for kommersielle diskusjoner.

Britene krevde at Dost Mohammed skulle bryte all kontakt med iranerne og russerne, fjerne Vitkevich fra Kabul, oppgi alle sine krav på Peshawar og respektere Peshawars uavhengighet så vel som Kandahars som for tiden var under kontroll av en av hans brødre. For dette skulle den britiske regjeringen be Ranjit Singh slutte fred med afghanerne. Da Auckland nektet å gjøre avtalen skriftlig, snudde Dost Mohammed ryggen til britene og begynte forhandlinger med Vitkevich.

Auckland, Ranjit Singh og Shoja Shah skrevt under en avtale i 1838 som sa at Shoja skulle ta tilbake kontrollen over Kabul og Kandahar med hjelp av britene og sikhene. Han skulle akseptere sikhenes styre av de tidligere afghanske provinsene som allerede var kontrollert av Ranjit Singh og at Herat skulle forbli uavhengig. I praksis ble Dost Mohammed byttet ut med en britisk figur som hadde like begrenset makt som de indiske prinsene.

Det ble snart klart for britene at sikhenes deltagelse, ved fremmarsj mot Kabul gjennom Khyber-passet mens Shoja og britene gikk gjennom Kandahar, ikke ville skje. Aucklands plan våren 1838 var at sikhene, med britisk støtte, skulle plassere Shoja på den afghanske tronen. Da sommeren var slutt, hadde planen blitt endret, nå skulle britene alene innsette den føyelige Shoja.

For å rettferdiggjøre sin plan sendte Lord Auckland ut Simla-manifestet i oktober 1838 der han fremla de nødvendige grunnene for at britisk invasjon i Afghanistan. Manifestet slo fast at for å sørge for Indias sikkerhet måtte britene ha en alliert på Indias vestlige grenser som de kunne stole på. Britenes utsagn om at deres tropper bare støttet Shoja Shahs lille armé i å ta tilbake det som en gang var hans trone, lurte ingen. Selv om Simla manifestet slå fast at britiske tropper ville trekke seg ut så snart Shoja var tilbake i Kabul, var Shojas styre helt avhengig av britiske våpen til å slå ned opprør og på britisk finansiering til å kjøpe støtte hos stammelederne. Britene nektet for at de skulle invadere Afghanistan, i stedet hevdet de at de bare støttet dets legitime regjering «mot utenlandsk innblanding og fraksjonsopposisjon.»

Fra britenes synspunkt, var den første anglo–afghanske krig (1838–42) (ofte kalt «Aucklands tabbe») en ukvalifisert katastrofe, til tross for hvor enkelt det var å fjerne Dost Mohammed og å sette Shoja på tronen. En armé av britiske og indiske tropper ble sendt ut fra Punjab i desember 1838 og nådde Quetta sendt i mars 1839. En måned senere tok britene Kandahar uten kamp. I juli, etter en to måneders utsettelse i Kandahar, angrep britene fortet i Ghazni, som lå over en slette på vei til India, og oppnådde en betydelig seier over troppene til Dost Mohammed ledet av en av hans sønner. Dost Mohammed flyktet med sine lojale tilhengere over passene til Bamiyan og endte til slutt opp i Bukhara. I august 1839, var Shoja igjen på tronen i Kabul, nesten tretti år etter han sist hadde makten. Noen britiske tropper returnerte til India, men det ble snart klart at Shojas styre kunne bare opprettholdes med nærværet av britiske styrker. Etter at Dost Mohammed gjennomførte et mislykket angrep på britene og deres afghanske følgesvenn, overgav han seg til dem og ble sendt i eksil i India sent i 1840.

Men i oktober 1841 samlet uanfektede afghanske stammer seg for å støtte Dost Mohammeds sønn, Mohammed Akbar Khan, i Bamiyan. I november ble en høyere offiser, sir Alexander Burnes, og hans hjelpere drept av en folkemengde i Kabul. De betydelige britiske styrkene i deres forlegning rett utenfor Kabul gjorde ingenting umiddelbart. I de følgende ukene forsøkte de britiske kommandantene general Elphinstone og McNaghten å forhandle med Mohammed Akbar, men på et møte ble McNaghten drept. 11. januar 1842 ble, etter noe uvanlig tankegang av Elphinstone, en avtale inngått som sikret for en sikker tilbaketrekning for den britiske garnisonen og de som var avhengig av den fra Afghanistan. Fem dager senere startet retretten. Men da de kjempet seg gjennom de snøtunge passene ble britene angrepet av Ghilzai-krigere. De britiske kolonnene på mer enn 16 000 (som bestod av et militært personell på 4 500, både britiske og indiske, sammen med så mange som 12 000 andre) ble massakrert i de 50 km av forræderiske juvene og passene som ligger mellom Kabul og Gandomak.

Lady Butlers berømte maleri av dr William Brydon, rapportert som den eneste overlevende idet han strever seg frem til den britiske utposten i Jalalabad, var med på å skape Afghanistans rykte som en gravplass for utenlandske arméer og ble et av de store eposene i imperiet. Shoja forble ved makten bare noen måneder etter at hans britiske beskyttere forsvant, da han ble myrdet i april 1842.

I motsetning til afghanske myter var rundt tre fjerdedeler av de 16 000 som døde i passene mellom Kabul og Gandomak sivile, for det meste ubevæpnede kvinner og barn. Det var bare 700 britiske soldater og i tillegg 3800 indiske soldater.

Den totale ødeleggelsen av garnisonen førte til brutal gjengjeldelse av britene mot afghanere og satte i gang enda en maktkamp om dominansen av Afghanistan. Høsten 1842 gikk britiske styrker fra Kandahar og Peshawar inn i Kabul akkurat lenge nok til å redde de få britiske fangene og brente den store basaren. Selv om den utenlandske invasjonen skaffet de afghanske stammene en midlertidig følelse av enhet de hadde manglet i det siste, ble tapet av liv og eiendom fulgt av en bitter motvilje mot utenlandsk innflytelse.

Russerne beveget seg jevnt sørover mot Afghanistan i de tre tiårene etter den første anglo-afghanske krigen. I 1842 var den russiske grensen på den andre siden av Aralsjøen sett fra Afghanistan, men fem år senere var tsarens utposter flyttet til de lavere delene av Amu-Darja. I 1865 hadde Tasjkent formelt blitt annektert, Samarkand fulgte etter tre år senere. En fredsavtale i 1868 med emir Muzaffar al-Din, herskeren av Bukhara, tok så godt som all uavhengighet fra ham. Den russiske kontrollen strakte seg nå så langt som de nordlige breddene av Amu-Darja.

Etter måneder med kaos i Kabul sikret Mohammed Akbar Khan lokal kontroll og i april 1843 kom hans far, Dost Mohammed, tilbake på tronen i Afghanistan. Britene ønsket å gjenoppta forbindelsene med Dost Mohammed i 1854 etter å ha ignorert ham i de mellomliggende tolv årene. Peshawar-traktaten gjenåpnet diplomatiske forbindelser, uttrykte respekt for hverandres territoriale integritet, hverandres venner og stå sammen mot hverandres fiender.

Et tillegge av 1855 traktaten tillot i 1857 en britisk militærekspedisjon nærvær i Kandahar (men ikke i Kabul) i løpet av en konflikt med iranere som hadde angrepet Herat i 1856. I 1863 tok Dost Mohammed tilbake Herat med britisk assistane. Noen måneder senere døde Dost Mohammed. Shir Ali Khan, hans tredje sønn og utpekte etterfølger, klarte ikke ta tilbake Kabul fra sin eldre bror, Mohammed Afzal (hvis tropper ble ledet av hans sønn, Abdur Rahman Khan) før i 1868. Abdur Rahman trakk seg da tilbake over Amu-Darja og gav ham tid.

I årene umiddelbart etter den første anglo–anghanske krigen, og særlig etter opprøret mot britene i 1857 (kjent som Sepoyopprøret) i India tok det liberale partiets regjering i London et politisk syn på Afghanistan som en bufferstat. Da Shir Ali hadde etablert kontroll i Kabul i 1868, fant han ut at britene var villige til å støtte ham med våpen og finansielle midler, men ingenting mer. Fra da av ble forholdet mellom den afghanske herskeren og britene jevnt dårligere de neste ti årene. Den afghanske herskeren var bekymret over de sørlige fremrykningene til Russland. I 1873 hadde de tatt land av khanen i Khiva. Shir Ali sendte en utsending for å søke britisk råd og støtte. Men det foregående året hadde britene signert en avtale med russerne der sistnevnte var enig om å respektere de nordlige grensene til Afghanistan og å se på området til den afghanske emiren som utenfor deres interesse–sfære. Til tross for dette nektet britene å gi forsikringer til den skuffede Shir Ali.

Etter at spenningen mellom Russland og Storbritannia i Europa endte med kongressen i Berlin i juni 1878, snudde Russland sin oppmerksomhet til Sentral-Asia. Samme sommer sendte Russland uinviterte diplomatiske utsendinger til Kabul. Shir Ali forsøkte men mislyktes i å holde dem vekke. Russlands utsendinger ankom Kabul 22. juli 1878 og 14. august krevde britene at Shir Ali tok imot dem.

Emir nektet ikke bare å ta imot en britisk utsending men truet med å stoppe den dersom den ikke ble kalt tilbake. Lord Lytton, visekongen, regnet med at Shir Ali bløffet og beordret en diplomatisk ekspedisjon til å reise til Kabul 21. november 1878. Utsendingene ble avvist da den ankom den østlige inngangen av Khyber-passet og utløste den andre anglo–afghanske krigen. En britisk styrke på rundt 40 000 soldater ble distribuert i militære kolonner som gikk inn i Afghanistan på tre forskjellige steder. En alarmert Shir Ali forsøkte å appellere til tsaren for hjelp, men da han ikke fikk dette trakk han seg tilbake til Mazar-e Sharif der han døde i februar året etter.

Siden britiske styrker okkuperte det meste av Afghanistan, signerte Shir Alis sønn og rådgiver, Yaqub Khan, Gandamak-traktaten i mai 1879 for å hindre en britisk invasjon av resten av landet. Ifølge denne avtalen og i bytte mot en årlig subsidie og vage beroligelser om assistanse i tilfelle utenlandsk aggresjon, ga Yaqub avkall på kontrollen over afghansk utenrikspolitikk til britene. Britiske representanter ble innsatt i Kabul og andre steder. Britisk kontroll ble utvidet til Khyber og Michni-passene og Afghanistan ga avkall på forskjellige grenseområder til britene. Et afghansk opprør mot traktaten i oktober 1879 ble slått ned. En kjent historiker, W. Kerr Fraser-Tytler, tror Yaqub abdiserte fordi han ikke ville lide den samme skjebnen som Shoja Shah etter den første krigen.

I en reprise av 1841 klarte britene å få sin garnison i Kabul utslettet. I 1881 hadde britene fått nok, til tross for den seirende nedslaktningen ved slaget om Maiwand i juli 1880, de dro. Britene fikk noe territorium og beholdt en liten innflytelse, men i et heldig øyeblikk satte de Abdur Rahman Khan på tronen. En mann med slik fleksibel lojalitet at han var akseptabel for både britene, russerne og det afghanske folk.

Så langt som britenes interesser strakte seg, var Abdur Rahman svaret på deres bønner. Han var en sterk, intelligent leder som var i stand til å sveise sammen sitt delte folk til en stat, og han var villig til å akseptere maktbegrensningene som britisk kontroll over landets utenrikspolitikk og den britiske bufferstat-politikken gav ham. Hans 21 år lange styre var preget av forsøk på å modernisere og etablere kontroll over kongedømmet hvis grenser var preget av de to imperiene som grenset mot det. Abdur Rahman vendte sin betydelige energi til det som utviklet seg til å bli skapelsen av det moderne Afghanistan.

Han oppnådde denne konsolideringen av Afghanistan på tre måter. Han slo ned forskjellige opprør og fulgte opp sine seirer med knallhard straff, henrettelser og deportasjoner. Han brøt festningen til pashto stammene med å forflytte dem med makt. Han forflyttet sin mektigste pashto-fiender, ghilzaiene og andre stammer fra det sørlige og sentrale Afghanistan til områder nord for Hindu Kush som hadde hovedsakelig ikke hadde pashto-befolkning. Til slutt skapte han et system av provinsielle guvernører som var forskjellig fra de gamle stammegrensene. Provinsielle guvernører hadde mye makt i lokale saker og en hær ble stilt til deres disposisjon for å innkreve skatt og undertrykke motstand. Abdur Rahman holdt nøye øye med disse guvernørene ved å skape et effektivt etterretningssystem. I løpet av hans styre ble stammeorganisasjonene svekket av at provinsielle tjenestemenn lot land skifte hender utenfor de tradisjonelle grensene til klanene og stammene.

I tillegg til å smi sammen nasjonen fra de splittede regionene som utgjør Afghanistan, forsøkte Abdur Rahman å modernisere sitt kongedømme ved å skape en regulær hær og det første institusjonelle byråkratiet. Til tross for sin distinkte autoritære personlighet, kalte Abdur Rahman sammen et loya jirga, en forsamling av kongelige prinser, viktige adelsmenn og religiøse ledere. Ifølge sin selvbiografi hadde han tre mål: underkue stammene, utvide regjeringens kontroll gjennom en sterk, synlig hær og styrke makten til herskeren og kongefamilien.

Abdur Rahman fulgte også nøye med på teknologisk utvikling. Han brakte utenlandske fysikere, ingeniører (særlig for gruvedrift), geologer og trykkere til Afghanistan. Han importerte europeisk maskineri og oppfordret eierne av små fabrikker til å produsere såpe, stearinlys og lærvarer. Han søkte europeiske tekniske råd på kommunikasjon, transport og kunstig vanning. Til tross for denne omfattende interne politikken, var Abdur Rahmans utenrikspolitikk fullstendig i utenlandske hender.

Den første viktige grensekonflikten var Panjdeh-krisen i 1885, som ble utløst av Russlands innhogg i Sentral-Asia. Etter å ha tatt Merv (nå Mary) i 1884, var russiske styrker rett ved siden av Afghanistan. Kravene til Panjdeh-oasen ble debattert, russerne var ivrige etter å ta over hele regionens turkmenske områder. Etter å ha kjempet mot afghanske styrker våren 1885, tok russerne oasen. Russiske og britiske tropper var raskt alarmerte, men de to supermaktene inngikk ett kompromiss. Russland beholdt oasen og britene trodde det ville holde russerne fra å avansere videre.Uten at afghanerne hadde noe de skulle sagt i saken ble en samlet anglo-russisk kommisjon enige om at russerne skulle gi fra seg territoriet som de hadde tatt som lå lengst unna, men fikk beholde Panjdeh. Denne avtalen sørget for Afghanistans permanente nordlige grense ved Amu-Darja men også tapet av mye territorium, særlig rundt Panjdeh.

Den andre delen av den afghanske grensen som ble endret under Abdur Rahmnas styre var i Wakhan-korridoren. Britene insisterte på at Abdur Rahman skulle akseptere suverenitet over den fjerntliggende regionen hvor de ustyrlige kirgiserne holdt til. Han hadde ikke noe valg men å akseptere britenes kompromiss. I 1895 og 1896 ble nok en samlet anglo-russisk grensekommisjon enig om grensene langt i nordøst Afghanistan, som grenset til kinesisk territorium (selv om kineserne ikke aksepterte grensen mellom de to landene før i 1964).

For Abdur Rahman var opptrekning av grensene med India (gjennom pashto-området) mye viktigere, og det var i løpet av hans styre at Durand-linjen ble trukket. Abdur Rahman aksepterte under press å motta en utsendnig ledet av den britiske indiske utenrikssekretæren, sir Mortimer Durand, for å definere grensene for britisk og afghansk kontroll i pashto-territoriene. Grensene ble avtalt mellom Durand og Abdur Rahman innen slutten av 1893, men det er stilt spørsmålstegn ved graden av villighet Abdur Rahman frasa seg visse deler (som Kurram og Chitral) som allerede var i britisk kontroll under Gandamak-avtalen.

Durand-linjen skar gjennom både stammer og landsbyer og hadde liten sammenheng med topografi, demografi eller militær strategi. Linjen la grunnlaget, ikke for fred i området, med for opphetede uenigheter mellom regjeringer i Afghanistan og britisk India, og senere Pakistan.

Den klareste manifestasjonen at Abdur Rahman hadde etablert kontroll i Afghanistan var den fredelige maktoverføringen til hans eldste sønn, Habibullah Khan da han overtok tronen etter hans fars død i oktober 1901. Selv om Abdur Rahman var far til mange barn, lærte han Habibullah opp til å etterfølge ham, og han gjorde det vanskelig for hans andre sønner å utfordre etterfølgelsen ved å holde makten fra dem og holdt dem i nærheten av seg i Kabul under sin kontroll.

Habibullah Khan, Abdur Rahman Khans eldste sønn men sønn av en mor som var slave, holdt nøye øye med intriger i palasset rundt sin fars mer aksepterte kone (barnebarn av Dost Mohammed Khan), som forsøkte å få sin egen sønn på tronen. Selv om han ble akseptert som hersker av hæren, noe faren hadde sørget for, var ikke Habibullah like dominerende som Abdur Rahman. Dette førte til at innflytelsen til religiøse ledere og Mahmoud Beg Tarzi, en fetter av kongen, økte i løpet av kongen. Tarzi var en høyt utdannet bereist dikter og journalist, som grunnla en afghansk nasjonalistisk avis med Abdur Rahmans tillatelse. Inntil 1919 brukte han avisen som en plattform for å gjengi presteskapets kritikk av vestlig inspirerte endringer i styret av landet og samfunnet, jobbe for full afghansk uavhengighet og for andre reformer.

Grensene med Iran ble endelig fast opptrukket i 1904 som erstatning for den flytende grensen som ble gjort av en britisk kommisjon i 1872. Men en klarte ikke bli enige om deling av vannet til Helmand-elven.

Som all utenrikspolitikk i denne perioden som angikk Afghanistan, ble avslutningen av det «store spillet» mellom Russland og Storbritannia fullført uten den afghanske herskerens deltakelse. Den anglo-russiske konvensjonen av 1907 (Entente, St. Petersburg-konvensjonen) ikke bare delte regionen i separate russiske og britiske innflytelsesområder, men etablerte også grunnlaget for afghansk nøytralitet. Konvensjonen sørget for russisk aksept for at Afghanistan var utenfor deres interesse-sfære, og at Russland skulle konsultere direkte med Storbritannia i saker som hadde med russisk-afghanske relasjoner. Britene på sin side, ville ikke okkupere eller annektere afghansk territorium eller blande seg inn i interne saker.

I løpet av første verdenskrig forble Afghanistan nøytralt til tross for press for å støtte Tyrkia da dets sultan proklamerte nasjonens deltagelse i det som ble regnet som en hellig krig. Habibullah tok riktignok imot en tyrkisk-tysk delegasjon i Kabul i 1915 som ble gjennomført av den Werner Otto von Hentig. Han fikk tilslutt en avtale fra sentralmaktene for store pengesummer og levering av våpen i bytte mot å angripe britisk India. Men den handlingsdyktige afghanske herskeren så krigen tydelig som en mulighet for å spille sidene opp mot hverandre, for han tilbød også britene å stå imot sentralmaktenes eventuelle angrep på India i bytte mot at britene oppga sin kontroll over utenrikspolitikken.

20. februar 1919 ble Habibullah Khan myrdet på en jakttur. Han hadde ikke utropt en etterfølger, men etterlot sin tredje sønn, Amanullah Khan, med kontrollen i Kabul. Siden Amanullah kontrollerte både den nasjonale pengebeholdningen og hæren, var han i god posisjon til å ta makten. Hærens støtte gjorde at Amanhullah var i stand til å slå ned andre krav og fengsle slektninger som ikke ville avlegge lojalitetsløfter til ham. Innen noen måneder hadde den nye emiren fått støtte fra de fleste stammelederne og etablert kontroll over byene.

Amanullahs ti år ved styret satte i gang en ny periode med dramatiske endringer i Afghanistan både i utenriks og innenrikspolitikk. Amanullah erklærte full uavhengighet og satte i gang den tredje anglo-afghanske krigen. Amanullah endret utenrikspolitikken i sine nye relasjoner med eksterne makter og endret innenrikspolitikken totalt med sine sosiale, politiske og økonomiske reformer. Selv om hans styre endte brått, oppnådde han noen betydelige suksesser, og hans forsøk mislyktes like mye på grunn av stammekreftene i Afghanistan og intrigene til Russland og Storbritannia.

Amanullah kom til makten akkurat da ententen mellom Russland og Storbritannia brøt sammen etter den russiske revolusjon i 1917. Igjen var Afghanistan scenen der de store maktene spilte ut sine angrep på hverandre. Amanullah angrep britene i mai 1919 i to angrep og tok dem med overraskelse. Afghanske styrker opplevde suksess i de tidlige dagene av krigen da pashtoer på begge sider av grensen sluttet seg til dem.

De militære trefningene endte snart i en stillstand idet britene innhentet seg fra den umiddelbare overraskelsen. Britene nærmest dikterte betingelsene i Rawalpindi-avtalen, en midlertidig våpenhvile som sørget for, noe ambivalent, for afghansk selvbestemmelse i utenrikspolitikken. Før de endelige forhandlingene ble avsluttet i 1921, hadde Afghanistan begynt å etablere sin egen utenrikspolitikk, med diplomatiske forbindelser med den nye regjeringen i Sovjetunionen i 1919. I løpet av 1920-årene etablerte Afghanistan diplomatiske relasjoner med de fleste betydelige nasjonene.