Evo Morales

Evo Morales
FødtJuan Evo Morales Ayma
26. okt. 1959[1][2]Rediger på Wikidata (65 år)
Oruro
BeskjeftigelsePolitiker, fagforeningsperson Rediger på Wikidata
Embete
  • Bolivias president (2006–2019) Rediger på Wikidata
PartiMovimiento al Socialismo
NasjonalitetBolivia
Utmerkelser
12 oppføringer
Storoffiser av Andeskondorordenen
Storkors med kjede av Solordenen (2010)[3]
Al-Gaddafi internasjonale menneskettighetspris
Augusto César Sandino-ordenen
Madrids gullnøkkel (2009)[4]
Æresdoktor ved Renmin-universitetet (2011)[5]
Distinguished Guest of Mexico City (2019)
Llaves de la Ciudad de Mexico (2009)
Æresdoktor ved Université de Pau et des pays de l'Adour (2015)[6]
Q3885462
Frigjørerens orden
José Marti-ordenen
Signatur
Evo Moralesʼ signatur
Evo Morales på Commons

Juan Evo Morales Ayma (født 26. oktober 1959 i Isallavi[7] i Orinoca i departementet Oruro) er en boliviansk politiker som var landets president fra 2006 til 2019, noe som gjorde han til den lengstsittende president i Bolivias historie. Han tilhører aymarafolket og var Bolivias første president med urfolksbakgrunn.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Morales tilhører aymarafolket.[8] Han var sønn av en småbonde og vokste opp i fattige kår.[7] Fire av de seks søsknene hans døde som småbarn. Familien flyttet fra stedet der Morales ble født på jakt etter bedre levekår, og etter en periode i departementet La Paz endte familien i 1980 opp i Bolivias tropiske lavland.[7]

Politisk engasjement

[rediger | rediger kilde]

Morales er tidligere bonde og fagforeningsleder og gikk inn i politikken etter sterke uroligheter i Bolivia rundt kontrollen over landets ressurser. Hans første politiske engasjement var som leder for en forening for kokadyrkere.[8]

I 1998 ble han leder for det politiske partiet Movimiento al Socialismo (MAS).

Morales regner Venezuelas tidligere president Hugo Chávez og Cubas tidligere president Fidel Castro som sine ideologiske forbilder.[9]

President

[rediger | rediger kilde]

Ved presidentvalget i Bolivia i 2002 fikk Morales 20,94 % av stemmene og ble dermed nummer to etter vinneren Gonzalo Sánchez de Lozada som fikk 22,46 %.[10] Siden ingen kandidat fikk flertall, ble valget avgjort av Nasjonalkongressen som valgte Lozada til president med 84 stemmer mot 43 for Morales.[10]

Ved presidentvalget den 19. desember 2005 vant Morales over motkandidaten Jorge Quiroga, med 53,74 % av stemmene.[11]

Den 22. januar 2006 ble Morales innsatt som Bolivias president i den administrative hovedstaden La Paz. Morales ble landets første president med urfolksbakgrunn.[12] Under innsettelsesseremonien gjentok Morales at han ville bringe landets gassressurser tilbake på bolivianske hender.[trenger referanse]

Den 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia sine olje- og gassfelt. Nasjonaliseringen eksproprierte ikke feltene til utenlandske selskap, men påla selskapene å forhandle nye kontrakter som innebar at de måtte gå inn i nye selskaper der det bolivianske statsselskapet Yacimientos Petrolíferos Fiscales Bolivianos (YPFB) var majoritetseier og med vesentlig høyere beskatning.[13]

Den 2. juni 2006 lovte Morales en landreform hvor 20 000 kvadratkilometer land skulle overføres til fattige urfolk.[trenger referanse] Uttalelsen kom etter at forhandlingene om landbruksrevolusjonen ble brutt. Under disse forhandlingene fremmet Morales forslag om omfordeling av hele 200 000 km² land, men dette ble for mye for lederne i landbruksindustrien å godta.[trenger referanse] Den 4. juni 2006 begynte så Morales å dele ut land fra landeierne til lokale bønder. I alt 30 000 km² ble fordelt under en seremoni i Santa Cruz.[14]

Morales ble gjenvalgt som president ved presidentvalgene i 2009 og 2014.[15]

I sin tredje valgperiode ønsket Morales å endre grunnloven slik at han kunne velges til en fjerde periode. En folkeavstemning om dette fikk ikke flertall, men grunnlovsdomstolen avviste dette resultatet, og Morales stilte til valg igjen i 2019.[16]

Avgang

[rediger | rediger kilde]

Den 10. november 2019 kunngjorde Morales sin avgang som president med den begrunnelsen at han hadde mistet støtten blant landets militære og politi etter mistanker om fusk under opptellingen av stemmer ved valget i oktober fra blant annet internasjonale observatører fra OAS.[17][18] Han uttalte også at det forelå en arrestordre på ham, noe politiet avviste.[19][20] Morales hadde da allerede sagt at presidentvalget skulle avvikles på nytt.[21]

Presidentens avgang etterlot Bolivia i et maktvakuum ettersom de neste på listen til å overta, visepresident Álvaro García Linera og Senatets president, også trakk seg.[22] Senatsmedlem Jeanine Áñez overtok som midlertidig president.[18]

Det var umiddelbart etter avgangen ikke kjent hvor Morales befant seg. Han ble tilbudt politisk asyl i Mexico.[23] Mexicanske myndigheter sendte et fly som brakte Morales i eksil og den 12. november 2019 ankom han Mexico.[24] I desember 2019 dro Morales videre til Argentina.[25]

Morales uttalte at han ikke planla å stille til gjenvalg, og begrunnet det med at han ikke ønsket å øke konfliktnivået i Bolivia ytterligere.[26] Morales vendte tilbake til Bolivia etter at Luis Arce var innsatt som president i november 2020.[27]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000025526, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id morales-ayma-evo[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ cde.gestion2.e3.pe[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.libertaddigital.com, besøkt 17. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, «Honorary Doctorate Award List», verkets språk kinesisk, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ collections.univ-pau.fr[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c «Evo Morales», Munzinger Online/Personen - Internationales Biographisches Archiv. Lest 13. november 2019.
  8. ^ a b «Evo Morales' turbulent run». BBC News (på engelsk). 10. november 2019. Besøkt 13. november 2019. 
  9. ^ Latin America 2015–2016, Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield Publishers, 2015, s. 76. Sitat: «…his ideological heroes, Castro and Chávez.»
  10. ^ a b «Elections: Bolivia Presidential June 30 2002». IFES Election Guide. International Foundation for Electoral Systems (IFES). Besøkt 11. november 2019. 
  11. ^ «Elections: Bolivia Presidential Dec 18 2005». IFES Election Guide. International Foundation for Electoral Systems (IFES). Besøkt 11. november 2019. 
  12. ^ Glaister, Dan (24. januar 2006). «Thousands throng streets as Bolivian leader sheds tears but talks tough at inauguration». The Guardian (på engelsk). Besøkt 11. november 2019. 
  13. ^ «YPFB: Bolivia's oil and gas nationalization generated $31.5 bn over a decade». www.efe.com (på engelsk). Agencia EFE. 16. april 2016. Besøkt 13. november 2019. 
  14. ^ «Bolivia head starts land handout». BBC News (på engelsk). 4. juni 2006. Besøkt 25. november 2019. 
  15. ^ Evo Morales re-elected president with over 60% according to exit polls Arkivert 20. oktober 2014 hos Wayback Machine.. lainfo.es (13. oktober 2014)
  16. ^ Evo Morales håper på gjenvalg i Bolivia Arkivert 18. juni 2021 hos Wayback Machine.. Sunnmørsposten. Besøkt 22. oktober 2020.
  17. ^ Dan Collyns (25. oktober 2019). «Bolivia: narrow win for Evo Morales announced in presidential election» (på engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 6. november 2019. Besøkt 11. november 2019. 
  18. ^ a b Aftenposten, 16. november 2019, side 11.
  19. ^ Halldor Hustadnes (10. november 2019). «Bolivias president Evo Morales trekker seg» (på norsk). Dagbladet. Arkivert fra originalen 11. november 2019. Besøkt 11. november 2019. 
  20. ^ Dan Collyns (11. november 2019). «Bolivian president Evo Morales resigns after election result dispute» (på engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 11. november 2019. Besøkt 11. november 2019. 
  21. ^ Dan Collyns (10. november 2019). «Evo Morales agrees to new elections after irregularities found» (på engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 11. november 2019. Besøkt 11. november 2019. 
  22. ^ Helljesen, Vilde (11. november 2019). «Bolivia rammet av komplisert maktvakuum». NRK. Besøkt 11. november 2019. 
  23. ^ «Mexico says it would offer asylum to Bolivia's Morales if he sought it». Reuters (på engelsk). 11. november 2019. Besøkt 11. november 2019. 
  24. ^ «Evo Morales lands in Mexico after fleeing Bolivia». Deutsche Welle (på engelsk). 12. november 2019. Besøkt 12. november 2019. 
  25. ^ Evo Morales Lands in Argentina, Where He Will Be Granted Refugee Status. The New York Times. Besøkt 22. oktober 2020.
  26. ^ Jo Tuckman (25. november 2019). «Evo Morales: 'civil conflict' risk if I stand in next elections» (på engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 25. november 2019. Besøkt 25. november 2019. 
  27. ^ Stefano Pozzebon, Mitchell McCluskey and Ivana Kottasová. «Bolivia's former President Evo Morales returns home after a year in exile». CNN. Besøkt 29. mai 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Bolivias president
2006–2019 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Evo_Morales&oldid=24507770»