Explorer I

Explorer I
OrganisasjonArmy Ballistic Missile Agency
Større entreprenørerJet Propulsion Laboratory
OppdragstypeGeologi
BærerakettJupiter-C
Ødelagt31. mars 1970
Oppdragets lengde111 dager
Masse13.9703 kg
NSSDC ID1958-001A
Store halvakse7 832,2 km
Eksentrisitet.139849
Inklinasjon33.24
Omløpca. 56 000
Omløpstid114.8 minutter
Apogeum2 550 km
Perege358 km
Instrumenter
geigertellergeigerteller
Oppdagelse av små meteoroiderGitter
Oppdagelse av små meteoroiderMikrofon

Explorer I (også kjent under Satellite 1958 Alpha) var USAs første satellitt og en del av USAs bidrag til det geofysiske året som var i 195758. Det ble bygget av Jet Propulsion Laboratory (JPL) på California Institute of Technology under ledelse av Dr. William H. Pickering. Instrumentene på satellitten ble bygget på State University of Iowa under ledelse av James Van Allen.

Oppdragsbeskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Satellitten ble skutt opp fra Cape Canaveral (nå under navnet John F. Kennedy Space Center) i Florida 10:48 lokal tid 31. januar 1958 av bæreraketten Jupiter-C.

Bæreraketten Jupiter-Cs opphav var fra den amerikanske hærens prosjekt orbiter i 1954.

Etter oppskytningen av Sovjetunionens Sputnik I den 4. oktober 1957 ble ABMA (Army Ballistic Missile Agency) beordret til å fortsette jobben med å få skutt opp en satellitt med Jupiter-C som bærerakett. Raketten hadde blitt prøvd uten sprengstoff under testene med Jupiter IRBM (mellomdistanse rakett). ABMA og JPL jobbet tett sasmmen i 84 dager for å modifisere Jupiter-C og bygge Explorer I.

Explorer I var utstyrt med en geigerteller som målte kosmisk stråling. Den målte noen ganger den forventede strålingen på rundt 30 partikler/s, mens noen ganger viste den 0 partikler/s. En forskergruppe fra State University of Iowa (under ledelse av Van Allen) oppdaget at stråingen var 0 når de var nær polene, mens verdiene var normale på ekvator. Etter Explorer III ble det bestemt at den opprinnelige geigertelleren hadde blitt skadet av høy stråling fra ett belte med ladede partikler som var fast grunnet jordas magnetfelt. (se Van Allen-beltene)

Oppdragets resultater

[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av Van Allen-beltene av Explorersatellittene var en av de største oppdagelsene i det internasjonale geofysiske året.

Instrumentene i satellitten var plassert i rommet som var beregnet på ett fjerde trinn på raketten. Satellitten hadde i rommet en rotasjon rundt sin egen akse på 750 runder i minuttet.

2 senderen på 60 milliwatt og 10 milliwatt som sendte ut på henholdsvis 108.03 megahertz og 108.00 megaherz.

Strømforsyningen var Nikkel-Kadmium batterier som var ca. 40% av nyttelasten. Batteriene ga strøm til den ene senderen i 31 døgn, mens laveffekt senderen hadde strøm i 105 døgn. Explorer I sluttet å sende data 23. mars 1958, men satellitten ble i bane i 12 år før den brant opp i atmosfæren over Stillehavet 31. mars 1970. I november 2004 hadde totalt var 83 satellitter i explorer programmet blitt skutt opp.

En kopi av Explorer I ligger i dag på National Air and Space Museum i USA.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata