Ferdinand Walsin Esterhazy

Ferdinand Walsin Esterhazy
Født		16. des. 1847[1][2] Paris
Død		21. mai 1923[3][1][4][5] (75 år) Harpenden
Beskjeftigelse		Militært personell, spion
Utdannet ved		Lycée Condorcet
Far		Ferdinand Walsin Esterhazy
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Hertfordshire
Våpenart		Infanteri
Militær grad		Kommandant
Deltok i		Den fransk-tyske krig
Ferdinand Walsin Esterhazy på Commons

Charles Marie Ferdinand Walsin Esterhazy (født 16. desember 1847 i Paris, død 21. mai 1923 i Harpenden i England) var offiser i den franske hæren i andre halvdel av 1800-tallet, kjent for å ha vært spion for Tyskland, et forræderi som kaptein Alfred Dreyfus først feilaktig ble dømt for (se Dreyfus-saken).

Charles Marie Ferdinand Walsin Esterhazy ble født i Ungarn, sønn av general Ferdinand Walsin Esterhazy som utmerket seg under Krimkrigen. Faren ble født utenfor ekteskap og vokste opp med navnet Walsin, men ble akseptert av moren etter februarrevolusjonen i 1848.

Deler av familien Esterhazy hadde bosatt seg i Frankrike mot slutten av 1600-tallet og tjenestegjorde stort sett i forsvaret, spesielt med organisering av husarregimenter. Charles Ferdinand ble foreldreløs i ung alder og etter noe utdanning ved skolen Lycée Condorcet i Paris, forsøkte han forgjeves å komme inn ved École spéciale militaire de Saint-Cyr. Han forsvant i 1865, men i 1869 var han i tjeneste for pave Pius IX.

I juni 1870 kom han ved hjelp av en onkel inn i den franske Fremmedlegionen og under den fransk-tyske krigen tjenestegjorde han som offiser grunnet mangel på offiserer. Etter krigen var over ble han degradert, men fortsatte i den franske hæren.

Mellom 1880 og 1882 var han engasjert for å oversette fra tysk ved den franske militære kontraspionasjen. Der ble han kjent med major Hubert-Joseph Henry og oberstløytnant Jean Sandherr, begge ble senere involvert i Dreyfus-saken. Han viste seg aldri ved sitt regiment i Beauvais, og i de fem neste årene levde han i Paris med et stort forbruk av penger og brukte opp sin lille formue.

I 1882 ble han knyttet til ekspedisjonen som ble sendt til Tunis, uten å utmerke seg. Deretter tjenestegjorde han i etterretningstjenesten, og klarte å få inn referanser om sin krigsinnsats, et falskneri som ble oppdaget senere. Han returnerte til Frankrike i 1885 og var i en lengre periode stasjonert ved garnisonen i Marseille. Han var pengelens og giftet seg, men brukte raskt opp medgiften fra sin kone, og hun så seg tvunget til å ta ut skilsmisse i 1888.

Gjennom general Félix Gustave Saussier fikk Ferdinand Walsin Esterhazy i 1892 en stilling som garnisonsmajor ved 74. regiment i Rouen. Ved å være nær Paris hengav Esterhazy seg igjen til et liv i spekulasjon og overflod, noe som ytterligere skadet hans allerede dårlige økonomi, og han ble presset av sine kreditorer. Esterhazy hadde sekondert Crémieu-Foa i hans duell med Édouard Drumont i 1892, og i etterkant konstruerte han en historie om hvordan dette hadde satt han i en vanskelig stilling. Ved å true med å ta livet av både seg selv og sine barn fikk han gjennom bekjente støtte fra familien Rothschild.

På tross av støtten fra Rothschilds var Esterhazy på god fot med utgiverne av den antisemittiske avisen La Libre Parole og forsynte dem med informasjon. For en offiser hvis karrierestart var tvilsom, var hans avansement raskt. Han ble utnevnt til løytnant i 1874, kaptein i 1880, ble dekorert i 1882 og ble major i 1892. Rapportene om han var vanligvis svært gode. På tross av dette anså Esterhazy seg utsatt for urett. I sine brev klaget han stadig på sine overordnede.

Dreyfus-affæren ble utløst i september 1894 da en rengjøringshjelp ved den tyske ambassaden i Paris, som også var hemmelig agent for den franske militære etterretningen (Deuxième Bureau), overbrakte sine kontakter et håndskrevet memorandum (kjent som bordereau) åpenbart skrevet av en ukjent fransk offiser, hvor vedkommende tilbød den tyske ambassaden ulike konfidensielle militære dokumenter.

Den franske hæren anklaget i oktober 1894 kaptein Alfred Dreyfus for å være den ukjente offiseren bak tilbudet til den tyske ambassaden. Mistanken synes å ha falt på han fordi han han hadde jødisk bakgrunn og var fra Alsace. De offisielle bevisene mot han hvilte på at hans håndskrift passet med den som var på tilbudet, og han ble dømt og sendt til den franske straffekolonien på Djevleøya i Fransk Guyana.

I 1896 ble oberstløytnant Georges Picquart sjef for Deuxième Bureau, og han oppdaget da et brev fra militærattaché Schwartzkoppen ved den tyske ambassaden til major Esterhazy. Etter å ha sammenlignet Esterhazys håndskrift med den i bordereau ble Picquart overbevist om at Dreyfus var uskyldig dømt og at major Esterhazy var den skyldige.

Picquarts overordnede trodde ikke på han, og han ble i 1897 overført til Tunis. Picquart ga da Dreyfus' forsvarere tilgang til informasjonen han hadde og de begynte en kampanje for å få major Esterhazy stilt for retten. I 1898 offentliggjorde en forhenværende elskerinne av Esterhazy, brev hvor hans hat til Frankrike og forakt for det franske forsvaret kom klart frem. Esterhazy ble imidlertid fortsatt beskyttet av den franske generalstaben, som ikke ønsket at dommen mot Dreyfus fra 1895 ble undergravd.

For å renvaske seg ba Esterhazy om en lukket militær rettergang, noe som fant sted 10. og 11. januar 1898. Han ble frikjent, noe som førte til anti-semittiske opptøyer i Paris. Rett etter, den 13. januar 1898 offentliggjorde så forfatteren Émile Zola sitt brev J’Accuse hvor han anklaget den franske regjeringen for antisemittisme og fengsling av Dreyfus uten grunnlag.

Den franske generalstaben lot Esterhazy gå av med pensjon, med majors lønn. Den 1. september 1898 flyktet Esterhazy via Brussel til Storbritannia. Han bosatte seg i landsbyen Harpenden og fortsatte med antisemittiske artikler i aviser som La Libre Parole, til sin død i 1923.

• Om Esterhazy Arkivert 29. januar 2020 hos Wayback Machine., fra nettstedet dreyfus.culture.fr (engelsk)