Filioque

Filioque er et tillegg i den den nikenske trosbekjennelse. Trosbekjennelsen var på gresk, men fikk et tillegg etter at den ble oversatt til latin, og dette tillegget er i bruk i de fleste videre oversettelser til andre språk.

Tillegget Filioque kan, med en viss sannsynlighet, ha vært motivert som en teologisk avgrensning mot arianismen, som var blitt en vesentlig utfordring for vestkirken. Arianismen, og forsåvidt også adoptianismen, benektet Ordets (Jesu') eksistens fra evigheter, på forskjellige måter, men slik at deres kristendom utfordret treenighetslæren.

Denne forklaring er sannsynlig ettersom tillegget først ble formulert i denne trosbekjennelsen på den tredje synode i Toledo i år 589. I Spania spilte den arianske kirke i lang tid en dominerende rolle. Formuleringen Filioque er imidlertid belagt allerede i 410, men det var i Toledo i 589 som den for første gang ble tatt i bruk i offisiell kirkelig sammenheng. Kirken i Roma forholdt seg lenge avventende til tillegget, og pave Leo III lot i år 810 gravere sølvplater med trosbekjennelsen uten Filioque-tillegget.

Det lille tillegget kunne i greske teologers øyne få store konsekvenser for kristologien. Dersom Ånden går ut av Faderen alene, kunne det bety at Ånden kan «gjøre levende» uten Sønnen. Det betyr at mennesker kan bli «kristne» selv om de ikke har hørt om Jesus Kristus. Man kunne også få inntrykk av Den Hellige Ånd som underordnet i Treenigheten.

Filioque passet bedre inn i vestkirkens teologi (spesielt kirkefedrene Augustin og Tertullian), mens østkirken bare anerkjente den greske teksten som autoritativ. Dette var med å danne en strid mellom øst og vest dom var medvirkende da i 1054 det ytre brudd ble manifest. Da ble Filioque fremholdt som en av hovedgrunnene.

Siste del av trylleformelen «hokus pokus filiokus» har opphav i formuleringen.