Gamle Stavanger

Gamle Stavanger
Land		Norge
Kommune		Stavanger
Gamle Stavanger 58°58′22″N 5°43′31″Ø
Gamle Stavanger på Commons

Gamle Stavanger, eller Straen som området også kalles, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse.^[1] Det er den eldre bebyggelsen i skråningen vest av Vågen i Stavanger, som i dag omfattes av begrepet. I tall utgjør dette 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og i løpet av 1800-tallet. De fleste husene er hvitmalte, men byr på variasjon i størrelse, stil og utforming. Husene er plassert på tomtene slik husbyggerne og eierne syntes det passet best.

Det har tidligere vært delte meninger rundt alderen på bebyggelsen. Undersøkelser viser at det på tomtene hvor det i dag finnes hus, skjedde byggingen i perioden 1820-1840. I den sørlige delen av Øvre Strandgate, i Bergsmauet og videre langs Vågen ut mot Blidensolstredet er imidlertid husene betraktelig eldre. Villa Blidensol i Øvre Strandgate 112 blir også ofte trukket fram som det som trolig er Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygget allerede på slutten av 1600-tallet.

Som følge av det rike sildefisket og siden skipsfart og skipsbygging gjennomgikk Stavanger by en eksplosjonsartet befolkningsvekst i perioden 1815-1880. Innbyggertallet ble i perioden nesten tidoblet, fra 2500 til 20 000. Området på Straen ble byens første boligutbyggingsfelt, nødvendig for den raskt økende befolkningen. Fram til ca. 1820 var det for det meste kun én rekke av sjøhus og småhus vest av Vågen. Skråningene ovenfor var beitemark og åpne områder, og tilhørte familien Smiths gård Blidensol, i tillegg til to-tre andre gårder. Straen helt innerst mot Vågen var bebygget på 1600-tallet. Av tomtene på Straen var omtrent 25 % bebygget før mesteparten ble ødelagt i brann i 1766 og 1768. De husene som eksisterer i dag er i de fleste tilfeller helt eller delvis yngre enn de som opprinnelig ble oppført, og brannene har gjort at det er få hus som kan dateres lenger tilbake enn 1768. Bygningsmiljøet som i dag preger Gamle Stavanger dateres i de fleste tilfeller tilbake til perioden 1840-1880. Økonomiske oppgangstider på 1860- og 70-tallet gjorde at mindre hus, bygget femti år tidligere, ble revet for å gjøre plass for større bygninger. Behov for større reparasjoner og påbygg er en annen årsak til at de opprinnelige husene kun eksisterer som deler av reisverk, felter med bordkledning eller andre mindre detaljer.

Sammenhengende eldre bygningsmiljøer med bolighus som dette finnes det i dag få av. Av bevarte eldre trehus fra 1600- og 1700-tallet finnes det absolutt flere, men disse er som regel knyttet til embetsmenn og rike kjøpmenn og er ofte byhus eller lystgårder. Slike bygninger er bygget i materialer av høyere kvalitet og har vært bedre vedlikeholdt sammenlignet med lavere sosiale lags enklere og billigere trehus.

Kjøpmenn og redere holdt hus i Nedre og Øvre Strandgate i området nærmest Vågen og Torget. Utover mot 1840-årene ble tidligere jorder og åpne områder bebygget. Låver ble revet og erstattet av bolighus. På kort tid ble området utover i Øvre og Nedre Strandgate, Sømmegaten, Klausegaten og de andre gatene på Straen befolket av sjøfolk, håndverkere og arbeidere. En deling i samfunnslag viste seg også i utbyggingen av husmassen i Gamle Stavanger: Nærmest de rike kjøpmenn- og rederfamiliene innerst i Vågen bygget de mest velstående skippere, styrmenn og håndverkere. Deres hus var litt større enn matrosenes og håndverkernes, som bygget og bodde i mindre stuer lenger utover i gatene på Straen. Å si at de rikeste bodde innerst i vågen, og at dette i hovedsak var redere og kjøpmenn, og at rikdom og sosial status minket jo lenger vekk fra Vågen man beveget seg, er likevel en kraftig forenkling av bildet. Beboerne fordelte seg på et vell av yrker, det bodde velhavende skippere og styrmenn også langt utover på Straen. Strøket var også preget av småhandlere som brukte kjelleretasjen i huset som utsalgssted for varene sine.

På begynnelsen av 1800-tallet var det stort sett en familie per bolig i dette strøket. Etterhvert som større hus erstattet de eldre og mindre boligene, ble det vanligere at flere husholdninger bodde i samme hus. Utover fra 1840-årene ble etterspørselen etter husvære enorm. Det resulterte i at all mulig plass måtte nyttegjøres på en måte som ga flest mulig tak over hodet. I et enkelt hus kunne det bo opp mot 25 mennesker. I et hus på mellom 40 og 70 m² kunne det bo 4-5 familier. Da delte gjerne familiene på viktige fasiliteter som kjøkken.

Gamle Stavanger preges ikke av en bestemt stilretning eller uttrykk. Et trekk som likevel peker seg ut, er stavangerarken. I perioden fra 1840 og flere tiår framover hvor befolkningsøkningen var av eksplosiv art og behovet for boliger skrikende, ble det bygget mange arker på husene. Dette var et ledd i å imøtekomme boligbehovet. Med arkene kunne kapasiteten i hvert hus økes noe.

Gamle Stavanger ble i arkitekturvernåret 1975 utpekt av UNESCO som en av de bevaringsverdige byene i Norge sammen med blant annet Røros. Stavanger kommune har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.

I 1951 tok Einar Hedén initiativet til bevaringen av det da forslummede og forfalne boligområdet på Straen. På den tid var planen å totalsanere området, i tråd med reguleringsplanen som hadde blitt vedtatt i 1946. I tråd med etterkrigstidens ønske om å se framover, skulle den gamle bebyggelsen vike plass for en moderne by, med nye bygninger. Stavanger skulle utvikles og fjerne sitt inntrykk av å være småby. Idealet var et funksjonalistisk uttrykk som hentet inspirasjon internasjonalt. Hedéns forslag og ønske om å ivareta de gamle husene var i så måte kontroversielt. Kampen for bevaring varte en årrekke. 13. mai 1953 gikk Stavanger bystyre, med fire stemmers overvekt, med på å gi Hedén ett år på å dokumentere hvorvidt det var mulig og realistisk å rehabilitere og ivareta et mindre område bestående av 35 hus- 33 trehus, 2 murhus. Tre år senere, i 1956, vedtok bystyret en plan som tok sikte på å regulere de 35 husene til "åpen plass" – ettersom en hjemmel som regulerte bevaring av bebyggelse manglet. Einar Hedéns meningsfeller og beboerne i området ble invitert til å danne en forening med det mål å bevare det gamle bymiljøet på Straen. 11. november 1957 ble stiftelsen Foreningen Gamle Stavanger stiftet. Hedén ble foreningens første formann. Foreningen ble startskuddet for et systematisk arbeid for å bevare området og husene. I løpet av de neste årene endret hodningen seg til Gamle Stavanger. I 1965 ble en ny reguleringsplan vedtatt av bystyret. Denne gangen enstemming og i favør av bevaring av Gamle Stavanger: Området som skulle bevares favnet nå om 79 bygninger. 10 år senere, i Arkitekturvernåret 1975, ble området ytterligere utvidet til dagens regulering: 154 hus.

Bydelen er en av Stavangers største turistattraksjoner og et av byens mest attraktive boområder. Bydelen byr også på flere parker, butikker, gallerier og håndverkutsalg, samt hermetikkmuseet hvor man kan oppleve nyrøykt brisling i Hermetikkhovedstaden.

• Næss, Hans Eyvind (1998) Gamle Stavanger ISBN 82-993652-2-8 Red. (2008)
• "Stavanger byleksikon" ISBN 978-82-8140-017-7
• Rogalandsavis – Turistflom til Gamle Stavanger^{[død lenke]}

• Hans Eyvind Næss: Miljøbevaring i Stavanger. 1975- ISBN 82-532-0203-2