Gammelnederlandsk

Gammelnederlandsk er språket som ble snakket og skrevet i den tidlige delen av middelalderen (ca. 500 – 1150) i en del av områdene som nå utgjør Nederland og Belgia samt på den franske Nordsjøkysten, i området ved Dunkerque som kalles Fransk-flandern. Ved hjelp av navnet angis at dette betreffer den eldste formen for nederlandsk i motsetning til middelnederlandsk og ungnederlandsk.

Gammelnederlandsk er dermed noe helt annet enn gammel-nederlandsk, som generelt sett brukes for å angi foreldede språkformer. Disse formene kan til og med skrive seg fra tiden etter den annen verdenskrig.

Disse to begrepene anses ofte for å være synonymer fordi gammelnederfrankisk er forløperen for de hollandske og brabantske dialektene. Disse to ligger til grunn for det moderne nederlandske standardspråket.^[1]

Likevel kan ikke gammelnederlandsk og gammelnederfrankisk sees som det samme fordi de vestlige dialektene, hollandsk og vestflamsk hadde blitt påvirket av ingveonsk, spesielt i tiden da man brukte gammelnederlandsk.

Gammelnederlandsk er en gruppe beslektede gammelnederfrankiske dialekter og like lite et standardspråk som middelnederlandsk er. Området der det ble brukt er ikke det samme som området der nederlandsk nå brukes. I de områdene som idag (2008) utgjør de nederlandske provinsene Groningen og Friesland og videre langs kysten av Noord-Holland sydover snakket man vestfrisisk.

I den (midt-)østlige delen, Achterhoek, provinsene Overijssel og Drenthe var språket gammelsaksisk (nedertysk). I sør og sørøst dekket gammelnederlandsk et større område enn nederlandsk gjør nå. Det ble brukt i Fransk-Flandern, en del av Vallonia og en stor del av området rundt Nederrhinen og Westfalen.^[1]

Selv om store forskjeller kan finnes, flyter gammelnederlandsk og middelnederlandsk over i hverandre. Grensen har blitt lagt der et språk som er bedre dokumentert, takket være at det finnes flere kildeskrifter, oppstod selv om en slik grense er meget vanskelig å angi. Generelt sett legges grensen metodologisk sett mellom 1150 og 1200, selv om det knapt nok finnes lengre tekster fra det 12. århundre.

Den mest fremtredende forskjellen er vokalreduksjonen som finner sted: I gammelnederlandsk finnes mange runde vokaler i ords siste stavelser, mens dette blir redusert til en «schwa» [ə] på middelnederlandsk. Noen eksempler hentet fra kapittelet A. Quak i Van den Toorn e.a. (1997) (se litteraturlisten):

En karakteristisk forskjell mellom gammelnederlandsk og gammelfrisisk er den germanske au. På gammelnederlandsk var denne lyden en ō (lang o) mens den var en ā (lang a) på frisisk. Et eksempel på dette er at stedsnavnet Akersloot skrives som Ekerslat i gamle frisiskspråklige diplomer.^[1]

Hovedforskjellen mellom disse er at den høytyske lydforskyvningen bare fant sted i gammelhøytysk. Dette plasserer gammelnederlandsk nærere gammelfrankisk, og dette kan sees som en restant der høyfrankisk ble splittet av. Dialektkontinuumet fantes fremdeles.

Mellom gammelnederlandsk og gammelnedertysk var det tidligere et dialektkontinuum, som ble brutt da standardspråk fikk innflytelse på dem. Trass i alle likheter mellom disse to språkene er det også en del forskjeller.

Eksempler

• Den germanske lyden hl (chl) i begynnelsen av et ord forble i gammelnedertysk, men ble forenklet til l i gammelnederlandsk.
• De gammelnedertyske verbene ender på samme vis i 1., 2. og 3. person flertall, mens de samme har tre ulike endelser, -on, -et og -unt, i gammelnederlandsk.
• Den germanske ō (lang o) er i gammelnederlandsk en diftong, men ikke i gammelnedertysk. Dette tilsvarer det gammelnederlandske fluot i motsetning til det gammelnedertyske flōd.
• Gammelnedertyske substantiv får endelsen -as eller -os i flertall, mens gammelnederlandsk ofte har en -a-endelse.
• I gammelnederlandsk inntraff tidlig «Auslautverhärtung»; med dette menes overgangen fra stemte til ustemte konsonanter i slutten av et ord. Et eksempel på dette er det gmlnl. fluot og gmlnedertysk flōd.^[1]

Gammelnederlandsk hadde en tydelig identitet i forhold til de andre vestgermanske språkene og dialektgruppene. Det er viktig å understreke at de andre gruppene ikke utgjorde en enhet i forhold til nedertysk. Dagens situasjon (2008) der kontinentets vestgermanske dialekter har tysk som sin standard mens den eneste ekte unntagelsen er området der det brukes standardnederlandsk kan ikke overføres til fortiden på en korrekt måte. Fortiden hadde ingen standarder, og det var ikke tydelig hvilke språk som ville utvikles videre og hvor store geografiske områder disse ville omfatte.

Gammelnederlandske tekster er meget sjeldne, og sammenlignet med gammelengelsk og gammelhøytysk meget begrenset. Det er kun enkelte tekster og fragmenter som har blitt bevart. De fleste eldre tekstene som ble skrevet i Nederlandene på denne tiden ble skrevet på latin, av og til ispedd gammelnederlandske ord. Fra den eldste tiden, årene 600-900, er det så godt som ingenting bevart. Videre er det vanskelig å avgjøre hvorvidt teksten er skrevet på gammelnederlandsk eller ikke siden de germanske dialektene som den gang ble brukt lå meget nær hverandre. De viktigste gammelnederlandske tekstene og fragmentene ble samlet og utgitt av Maurits Gysseling i Corpus van Middelnederlandse teksten (tot en met het jaar 1300) (også kjent som Corpus Gysseling).

At så lite har blitt bevart skyldes også at

• gammelnederlandske tekster ble ansett for å være uverdige og hedenske av ulike okkupasjonsmakter, noe som gjorde at de ble destruert.
• Karl den store hadde opprettet et karolingisk bibliotek i Aachen der alle skrifter fra hans tid skulle samles. Oppfølgeren Ludvig den fromme skal derimot ha vært av mening at en del av skriftene som ble oppbevart i biblioteket ikke var gode nok, men for hedenske, og han lot biblioteket brenne ned.
• man i renessansen så ned på gammelnederlandsk, mens latin og gresk var de viktige språkene. Dette gjorde at mange pergament ble gjenbrukt. Teksten ble skrapt av, og en ny skrevet. Slike pergamenter kalles palimpsest.
• den romersk-katolske kirken var ikke positiv til gammelnederlandsk. Disse tekstene var skrevet på et annet språk enn latin, noe som var feil siden latin var det «hellige språket». En del tekster kan også ha blitt destruert fordi man mente at innholdet var hedensk.

Den eldste setningen som er nærmest beslektet med nederlandsk kommer fra Lex Salica fra det 6. århundre:

Maltho thi afrio lito

"[Jeg] sier: [jeg] frir deg, halv-frie

Denne formelen ble brukt ved frigivelse av en livegen. Bortsett fra dette fragmentet finnes mange fragmenter og ord (de såkalte Malbergse gloser, notater til annen tekst) som anses å være gammelnederlandske.

Den mest kjente gammelnederlandske setningen er

Hebban olla uogala nestas bigunnan hinase hi(c)

(e)nda thu uuat unbidan uue nu

Har alle fugler begynt å bygge reder, bortsett fra jeg

og du. Hva venter vi egentlig på

Verset befant seg mellom andre tekstfragmenter på baksiden av et gammelengelsk prekenmanuskript. Blant de andre fragmentene er også en latinsk «oversettelse» av setningen:

Abent omnes volucres nidos inceptos nisi ego et tu

quid expectamus nunc

Det antas at verset ble til da en munk som arbeidet med et manuskript rundt år 1100 ville teste en ny penn (= probatio pennae, penneprøve) før han fortsatte med sitt egentlige arbeide. Munken skal ha kommet fra Flandern, og oppholdt seg i et kloster i Rochester (Kent) i England. Setningen ble funnet av en student i 1932 i universitetsbiblioteket i Oxford.

Denne setningen ble lenge ansett å være den eldste (gammel)nederlandske setningen, men ifølge professor Luc de Grauwe kunne teksten like gjerne være gammelengelsk, eller mer spesifikt, gammelkentisk. Dette er ikke ulogisk, siden den ble skrevet i England, men de store overensstemmelsene mellom gammel(vest)nederlandsk og gammelengelsk må ikke glemmes. Det ser ikke ut til å være en bred enighet om dette.^[2]

I 1130 ble en setning skrevet i et evangeliarium fra det 9. århundre, dette fant sted i et nonnekloster i Munsterbilzen i Belgisk-Limburg. Setningen ble fulgt av en liste over klosterbeboere.^[3] Setningen lyder:

Tesi samanunga vvas edele unde scona (et omnium virtutum pleniter plena).

Den første delen av setningen er gammelnederlandsk, den andre latin.

Bortsett fra disse, finnes fremdeles også noen dåpsløfter, magiske besvergelser, runeinskripsjoner og dessuten flere (steds)navn og gloser. Det eldste kjente nederlandske ordet er vadam (mudderflate). Dette ble skrevet ned i 107 e.Kr. av historieskriveren Tacitus og brukt om området som nå (2009) heter Wadenoijen i provinsen Gelderland.^[4]

De Wachtendonckse Psalmen (norsk: Wachtendoncks salmer) er en samling salmer fra Salmenes bok. Oversettelsen fra latin til gammel-østlavfrankisk (forløperen for limburgsk) eller gammelnederlandsk er en såkalt interlineær oversettelse: ordenes rekkefølge i den latinske kildeteksten ble fulgt i oversettelsen slik at teksten også kunne brukes til skolering. Samlingen er oppkalt etter kannik Arnold Wachtendonck som levde i det 16. århundre. Av ham lånte humanisten Justus Lipsius i 1598 et håndskrevet manuskript som han gjerne ville undersøke nærmere, og han kopierte derfor noen av salmene. Disse kopiene er det som utgjør dagens versjon av de Wachtendonckse Psalmen. Det opprinnelige dokumentet er tapt. Tekstene har blitt datert til å stamme fra det niende eller 10. århundre.

Tekstene er hovedsakelig skrevet på gammelnederlandsk, bortsett fra Salme 1, 2 og 3 som alle har et tydelig middelfrankisk preg.^[1]

En vanlig antagelse er at teksten i Wachtendonks Psalmen er en gammelnederfrankisk overlevering av den opprinnelige middelfrankiske teksten.^[5] Noe som fremdeles ikke er oppklart er hvor den opprinnelige teksten kommer fra. Willy Sanders antar på bakgrunn av språklige egenskaper at teksten stammer fra et område ved den nedre delen av Rhinen, nærmere bestemt mellom Roermond, Venlo, Straelen, Duisburg, Kaiserswerth og Düsseldorf^[6]. En annen forsker, H.K.J. Cowan, mener at teksten stammer fra et sted innenfor grensene av provinsen Limburg i Belgia eller Nederland.^[5].

Willeram fra Leiden, også kjent som Willeram fra Egmond er den lengste teksten som viser tydelige gammelnederlandske kjennetegn. Manuskriptet befinner seg idag i Universitetet i Leidens bibliotek, og er en oversettelse og bearbeidelse av en kommentar som abbed Williram i det bayerske benediktinerklosteret Ebersberg skrev om bibelboken Salomos høysang. Språklig sett er teksten en blanding av gammelhøytysk og gammelnederlandsk.

I 1974 beviste den tyske filologen Willy Sanders at teksten var en munks ikke helt vellykkede forsøk på en oversettelse av en østfrankisk tekst til sin lokale dialekt. Munken kom fra nordvestkysten av det som i dag historisk kalles Nederlandene, og i teksten finnes det både mange gammelnederlandske ord som ikke finnes i gammelhøytysk og feiloversatte ord. Man regner med at årsakene til at ord ble oversatt feil var at munken ikke var godt kjent med gammelhøytysk. Videre var ortografien sterkt påvirket av den gammelhøytyske originalen.

Et eksempel på ortografien er at grafemet <z> ble brukt på gammelhøytysk vis, der det står for en germansk t som veksler til /ts/. Sanders beviste videre at manuskriptet ble skrevet på slutten av det 11. århundre i abbediet i Egmond i dagens Noord-Holland. Sanders publiserte dette resultatet i studiet Der Leidener Willeram.

Den middelfrankiske rimbibelen er skrevet på rim, og beskriver den bibelske historien og Jerusalems historie frem til byen falt i år 70 e.Kr. Den ble skrevet av Jacob van Maerlant i 1271, og er basert på middelalderboken Historia scholastica av Petrus Comsetor og klassikeren De bello Judaico av Josephus Flavius.

En gammelnederlandsk ordbok er under utarbeidelse av Instituttet for nederlandsk leksikologi i Leiden. De viktigste kildene for denne er de verkene som ble beskrevet i de forrige kapitlene, de tidligere nevnte fragmentene og gloser og navn som er funnet i latinske manuskripter.

Mange gammelnederlandske tekster og tekstfragment har blitt samlet i Corpus van Middelnederlandse teksten (tot en met het jaar 1300) som også er kjent som Corpus Gysseling.

Gammelnederlandsk skrives med latinske bokstaver. Siden misjonærene i datidens Nederlandene kom fra områder der gammelengelsk og gammehøytysk var de herskende språkene, finnes det elementer fra disse i gammelnederlandske tekster. Det er her tale om elementer som aldri forekom i språket som ble brukt av dem som hadde gammelnederlandsk som morsmål.

• th brukes for å gjengi den germanske þ-lyden

Eksempel: thāhton (nederlandsk: zij dachten, norsk: de tenkte).

Se også Þ og konsonant.

• dh brukes for å gjengi ð-lyden.

Se også Ð og stemte dentale frikativ.

• c brukes ofte for å beskrive k-lyden om k-lyden kommer foran en mørk vokal i begynnelsen av et ord.

Eksempel: cuning (nederlandsk: koning, norsk: konge). Foran palatale vokaler brukte tidlige tekster (spesielt for navn i latinske buller) ch, mens den mer moderne bokstaven k (som ble brukt lite i latin) på slutten av det tiende århundre begynte å overta chs rolle.

Eksempel: kēron (nederlandsk: keren, norsk vende, snu). Det er ikke kjent hvordan c ble uttalt på gammelnederlandsk. På latin ble c foran frontale vokaler uttalt som en ts, og det er sannsynlig at tidlig nederlandsk uttale lignet denne. Staving av ord med ch og k anga det regulære velare plosiv. I senere tekster forsvinner forskjellen mellom c og ch/k langsomt.

I andre posisjoner enn i begynnelsen av et ord vekslet bruken av c og k, ic og ik (norsk: 'jeg)

• u angir vokalen u og konsonanten v.

Eksempel: uusso (nederlandsk: vossen, norsk: reven. Genitiv flertall)

I dette eksempelet står u foran konsonanten v og deretter foran vokalen u.

• w-lyden ble vanligvis skrevet som uu, bokstaven w fantes ikke på den tiden. Denne konklusjonen gjøres på grunnlag av vekslingen mellom uueh (weg (vei), akkustativ) og uuege (weg (vei), dativ). Se også V og W.
• g var antagelig et frikativ /ɣ/, ikke ulik lyden i moderne nederlandsk. Se også stemt velar frikativ.
• h angir en lyd som er tilnærmet likt h og for en ch-lyd vil dette være tilnærmet χ eller x.Eksempler på dette er holto (nederlandsk: hout, norsk: tre. Genitiv flertall.
• i ble benyttet for å angi vokalen i og halvvokalen j. Eksempler: uuitton (nederlandsk: weten, norsk: vite), iār (nederlandsk: jaar, norsk: år). Det ble dermed ikke gjort forskjell på dagens bokstaver i og j.
• q angir alltid kv-lyden. Eksempel: quāmon (nederlandsk: zij kwamen, norsk: de kom).
• z brukes sjelden, og uttales da som ts. Eksempel: quezzodos. (nederlandsk: kwetsen, norsk: gjøre vondt / skade).

Lengden av en vokal ble ikke uttrykt i skriftspråket, antagelig fordi munkene (som da var de eneste som kunne skrive), hadde en tendens til å basere det skriftlige språket på sine kunnskaper om latin. I latin uttrykkes ikke lengden på vokalene ved hjelp av skriftspråket. Eksempel: dag (nederlandsk/norsk: dag (kort a), thahton (nederlandsk: zij dachten, norsk: de tenkte (lang a)). Vokalenes lengde ble senere i noen tekster angitt ved hjelp av en horisontal linje (makron) over bokstaven, mens man i andre anga lange vokallyder ved å doble de vokalene som skulle ha lengde. Eksempler: Stedet Heembeke (idag Hembeke), og fornavnet Oodhlemus. Begge eksemplene er hentet fra buller fra 941 og 797.

Et viktig kjennetegn innen gammelnederlandsk er bruken av runde vokaler i utlyd. De følgende ordene er eksempler på dette: vogala (vogel, fugl), hebban (hebben, har), geuon (geven – i gamle tekster skrives v ofte som u og w som uu, gir), herro (heer, herre), gesterkon (versterken, forsterke), geuuisso (gewis, waarlijk, sannelig, sikkert), fardiligon (verdelgen, utrydde).

Et annet tydelig kjennetegn er den utbredte bruken av kasus, der ulikhetene mellom de ulike forskjellige tidene og formene er tydeligere enn i middelnederlandsk og dagens nederlandsk.

For eksempel det gammelnederlandske substantivet dag:

Entall

dag (nominativ)

dages (genitiv)

dage (dativ)

dag (akkusativ\)

Flertall

daga (nominativ)

dago (genitiv)

dagon (dativ)

daga (akkusativ)

Overenkomstige rekker kan settes opp for adjektiv, demonstrative pronomen (die og dat) og personlige pronomen.

De gamle germanske diftongene ai og au ble i gammelnederlandsk til de lange monoftongene ē og ō. Eksempler på dette er hēm (norsk: hjem), slōt (nederlandsk sloot, norsk: kanal).

Den samme utviklingen fant også sted innen gammelsaksisk, og en lignende innen de nordvestgermanske språkene gammelfrisisk og gammelengelsk. I gammelfrisisk ble de germanske lydene ai til ē (og bare sjelden en ā), mens au ble til ā. Eksempler: hēm (eller hām), slāt. I det gammelengelske språket ble de germanske lydene ai til ā og au til en ēa-diftong. Eksempler: hām (engelsk home), slēat.

I løpet av det 9. århundre forsvinner h-lyden fra begynnelsen av ord i gammelnederlandsk. For eksempel har da genitivsformen av det gammelnederlandske ordet for ring, ringis mistet h'en, mens det tilsvarende ordet på gammelnedertysk og gammelengelsk, hring, fremdeles har den.

I de Wachtendonkse Psalmene føyes i stavelser uten ettertrykk vokalene e og i sammen, akkruat som o og u. Dette gir varianter som dagi og dage (dativ entall, norsk: dag) og tungon og tungun genitiv, dativf, akkusativ entall og nominativ, dativ og akkusativ flertall).

Etter det 10. århundre ble stumme vokaler redusert til «schwa» (ə), en lyd som kan staves som både e og a (i Willeram fra Leiden).

Auslautverhärtung hadde funnet sted i gammelnederlandsk, noe som betyr at de stemte konsonantene ble ustemte når de befant seg på slutten av et ord.

Eksempler:

• uuort (woord (ord), nominativ) i motsetning til uuordes (genitiv)
• gif (geef! (gi!), imperativ) i motsetning til geuon (geven, infinitiv)
• uueh (weg (vei), accusativ) i motsetning til uuege (weg, dativ)

Legg merke til at uu i uuort ikke er en lang vokal, men den gamle skrivemåten for w. Videre er u i det andre eksempelet (geuon) er den gamle skrivemåten for v. eh i det siste eksempelet angir ikke en lang e og h'en er ikke stum. Ordet ble uttalt omtrent det moderne nederlandske ordet weg (omtrent som wɛç eller vɛχ).

I dagens nederlandsk finnes auslautverhärtung selv om den ikke alltid er synlig i hvordan ord staves. Et eksempel er ordet for ord, woord som uttales omtrent som vort dvs. at d går over til t.

hs, det vil si ch+s, gikk på gammelnederlandsk over til en ustemt s. Eksempel:uusso (norsk: revene, genitiv flertall) i forhold til det germanske fuhs- (fuχ).

Skrivemåten fuhs- for det germanske ordet angir ikke en lang u men en kort u etterfulgt av en ch [χ] som i Bach. Denne ch-klangen skrives ofte som χ istedenfor som h.

På tysk og engelsk har hs blitt til ks, det vil si Fuchs (tysk) og fox (engelsk).

På gammelnederlandsk fosvinner h-lyden der den forekommer mellom vokaler, som for eksempel ved:

• Gnl. thion (gedijen, norsk: trives) i motsetning på gammelhøytysk dîhan (gedijen)
• Gnl. (ge)sian (zien, norsk: se) i motsetning til på gammelhøytysk sehan (zien)

På ny-høytysk blir h skrevet, men ikke uttalt, mens den på gammelhøytysk også ble uttalt der den stod mellom vokaler.

Under den gammelnederlandske språkperioden gikk spirantene f og s over fra å være stemmeløse til å være stemte, v og z, når de stod i begynnelsen av et ord. Denne utviklingen kan knapt sees i de Wachtendonkse Psalmen. I det 10. og 11. århundre sees stedsnavn ofte stavet på ulikt vis, noe som viser at uttalen endret seg på den tiden.

Dette er et eksempel på hvordan det nederlandske språket har utviklet seg. Setningen på gammelnederlandsk er tatt fra Wachtendonckse Psalmen som ble skrevet rundt år 900.

• Middelnederlandsk
• Ungnederlandsk
• Nederlandsk

• A. Quak en J.M. van der Horst, Inleiding Oudnederlands. Leuven: Universitaire Pers Leuven, 2002 – med detaljert litteraturliste/
• Maurits Gysseling i samarbeide med Willy Pijnenburg, Corpus van Middelnederlandse teksten (tot en met het jaar 1300) reeks II (literaire handschriften), del 1: Fragmenten. 's-Gravenhage: Martinus Nijhoff, 1980.
• Maurits Gysseling, Prae-Nederlands, Oudnederlands, Vroegmiddelnederlands, i: Vierde Colloquium van hoogleraren en lectoren in de neerlandistiek aan buitenlandse universiteiten. Gent, 1970, s. 78-89.
• M.C. van den Toorn, W.J.J. Pijnenburg, J.A. van Leuvensteijn, e.a., Geschiedenis van de Nederlandse taal. Amsterdam: Amsterdam University Press, 1997. (Spesielt s. 37-42 og s. 69-74 for avgrensningen mellom gammelnederlandsk og middelnederlandsk)
• Willy Sanders, Der Leidener Willeram. Untersuchungen zu Handschrift, Text und Sprachform. München: Wilhelm Fink Verlag, 1974.

• Gammelnederlandske språkkjennetegn (nederlandsk, universitet i Wien)
• Gammelnederlandskens plass i utviklingen av de europeiske språk (nederlandsk)
• Kategori:Oudnederlands, gammelnederlandske tekster på nederlandsk Wikisource