Gene Clark

Gene Clark
Født		Harold Eugene Clark 17. nov. 1944[1][2][3] Tipton[4]
Død		24. mai 1991[1][2] (46 år) Sherman Oaks
Beskjeftigelse		Gitarist, sanger og låtskriver, komponist
Utdannet ved		Raytown Senior High School
Nasjonalitet		USA
Medlem av		The Byrds McGuinn, Clark & Hillman Dillard & Clark
Utmerkelser		Kansas Music Hall of Fame (2006)[5]
Musikalsk karriere
Sjanger		Folkrock, countrymusikk
Instrument		Gitar, munnspill, vokal
Aktive år		1963–
Plateselskap		Columbia Records, A&M Records, Asylum Records
IMDb		IMDb

Harold Eugene Clark (født 17. november 1944 i Tipton, Missouri, død 24. mai 1991 i Sherman Oaks, Kalifornia), kjent som Gene Clark var en amerikansk sanger, gitarist og låtskriver.

Clark var vokalist i The Byrds i perioden 1964–1966 og sang noen av deres mest kjente sanger som «Mr. Tambourine Man», «Turn! Turn! Turn!», «5D», «I'll Feel a Whole Lot Better», «She Don't Care About Time», «Set You Free This Time» og «Eight Miles High». Han innledet siden en respektert, men mindre kjent solokarriere. Selv om solokarrieren til Gene Clark ikke var noen stor økonomisk suksess, var han med på å utvikle musikksjangere som psychedelic rock, barokkpop, newgrass, countryrock og alternativ country.

Clark døde i 1991, rett etter at han var blitt valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame. Helsen sviktet etter et stadig økende alkoholforbruk, men han døde av naturlige årsaker.

Clark ble født i Tipton, Missouri, nummer 3 av 13 barn i en familie med irsk, tysk og indiansk herkomst. Hans familie flyttet til Kansas City i Missouri, der han som gutt begynte å lære å spille gitar og munnspill av sin far. Han begynte raskt å spille låter av Hank Williams og dessuten sanger av tidlige rockere som Elvis Presley og The Everly Brothers. Han begynte å skrive sanger da han var 11 år gammel. Da han var blitt 15 år, hadde han utviklet tenorstemme, og han dannet et band, "Joe Meyers and the Sharks". Som mange i samme alder, utviklet en interesse for "folk music" på grunn av populariteten til The Kingston Trio. Da han var ferdig på Bonner Springs High School, i Bonner Springs, Kansas, i 1962, startet han sin egen folk gruppe, The Rum Runners.

Clark ble invitert til å bli medlem av et lokalt folkmusikk band, the Surf Riders, i Kansas City. 12. august 1963 spilte han med det bandet da han ble oppdaget av The New Christy Minstrels. De leide ham inn, og han spilte inn to album med det ensemblet før han sluttet tidlig i 1964. Etter å ha hørt The Beatles, sluttet Clark i The New Christy Minstrels og flyttet til Los Angeles, hvot han møtte en tilhenger av "folk music" og The Beatles, Jim (senere Roger) McGuinn på 2the Troubadour Club2. I 1964 begynte de to å samle sammen til et band som ble til The Byrds.

Clark skrev, eller skrev sammen med andre medlemmer i The Byrds, mange av The Byrds' mest kjente sanger fra The Byrds' tre første album, som for eksempel «I'll Feel a Whole Lot Better», «Set You Free This Time», «Here Without You», «You Won't Have to Cry», «If You're Gone», «The World Turns All Around Her», «She Don't Care About Time» og «Eight Miles High». Han spilte i begynnelsen rytmegitar i bandet, men overlot dette til David Crosby og begynte å opptre med tamburin og munnspill.

Bassisten Chris Hillman fortalte i et intervju mange år senere om hva han husket om Gene Clark. Han sa at: "I en periode var Gene selve kraften i The Byrds, ikke McGuinn, og ikke Crosby". Han sa at "det var Gene Clark som først kom styrtende ut på scenen, som en ung "Prince Valiant". Ikke mange i publikum klarte å ta øynene vekk fra Clark. Han var låtskriveren. Han hadde talenter som ingen andre av oss hadde enda. Hvilke deler av hans sjel kom opp med sanger som «Set You Free This Time», «I'll Feel A Whole Lot Better», «I'm Feelin' Higher», «Eight Miles High«»? Så mange storartede sanger! Vi lærte masse om å skrive sanger av ham og i den prosessen lærte vi en hel del om oss selv".

The Byrds ledelse bestemte at McGuinn skulle ha førstestemmen på de mest populære sangene og Bob Dylans sanger. Denne skuffelsen, kombinert med Clarks motvilje mot turnering (inkludert en lronisk frykt for å fly) sammen med de andre medlemmene i bandets misnøye med den de ekstra pengene Clark fikk for låtskrivingen sin, ledet til internt uvennskap, og Clark forlot gruppen tidlig i 1966. Han flyttet først tilbake Kansas City før han flyttet til Los Angeles der han dannet "Gene Clark & the Group" sammen med Chip Douglas, Joel Larson og Bill Rhinehart.

Columbia Records (The Byrds' plateselskap) signerte Clark som soloartist, og i 1967 kom hans første solo album, Gene Clark with the Gosdin Brothers. The Gosdin Brothers ble valgt til å backe Clark fordi de hadde samme manager, Jim Dickson, og fordi Chris Hillman, som spilte bassgitar på albumet, hadde spilt sammen med The Gosdin Brothers på midten av 1960-tallet da Clark og brødrene Gosdin spilte sammen i bluegrassbanded The Hillmen fra det sørlige California. Albumet var en unik blanding av pop, countryrock og psykedeliske spor. Albumet ble godt mottatt av musikkskribentene, men uheldig nok for Clark, så ble albumet utgitt samtidig med The Byrds' album Younger Than Yesterday, også på Columbia, og delvis fordi hans 18-mmåneders fravær fra publikum førte til en kommersiell fiasko.

Gene Clark begynte å tvile på solokarrieren sin og kom med igjen i The Byrds i oktober 1967 da David Crosby hadde sluttet i bandet etter at han fikk ukontrollert panikk i Minneapolis. Clark sluttet i bandet igjen etter bare tre uker. I denne korte tiden med The Byrds, opptrådte Clark med bandet på The Smothers Brothers Comedy Hour.

I 1968 signerte Clark med A&M Records og begynte å samarbeide med banjospilleren Doug Dillard. Gitaristen Bernie Leadon (senere medlem i The Flying Burrito Brothers og The Eagles), bassisten Dave Jackson og mandolinspilleren Don Beck ble med for å danne kjernen av "Dillard & Clark". I tillegg ble Michael Clarke ble med en kort stund som trommeslager i bandet, før han ble medlem i The Flying Burrito Brothers. De ga ut to album, The Fantastic Expedition of Dillard & Clark (1968) og Through the Morning, Through the Night (1969).

The Fantastic Expedition of Dillard & Clark var stort sett akustisk countryrock. Albumet inneholdt blant annet sangene «Train Leaves Here This Morning» (et samarbeide mellom Clark og Leadon, senere innspilt av Leadon i 1972 sammen med The Eagles på ders debutalbum) og «She Darked the Sun» (som også ble innspilt av Linda Ronstadt på hennes album Silk Purse fra 1970). Albumet Through the Morning, Through the Night inneholdt mer tradisjonell bluegrass, men inneholdt også elektriske instrumenter. Dillards kjæreste, Donna Washburn, ble med i gruppen som bakgrunnssanger, noe som ledet til at Leadon forlot bandet. Skiftet til tradisjonell bluegrass fikk også Clark til å miste interessen. Sangen «Through the Morning, Through the Night», som også er tittelen på albumet, er skrevet av Clark. Sangen ble brukt av Quincy Jones i soundtracket til Sam Peckinpahs film The Getaway fra 1972. Låten ble også innspilt av Robert Plant og Alison Krauss på albumet Raising Sand fra 2007 (sammen med blant annet låten «Polly come Home», en annen sang Clark hadde skrevet). Ingen av de to albumene med Dillard & Clark klatret høyt på hitlistene, men de er nå ansett som gode eksempler country rock og progressiv bluegrass. Samarbeidet med Dillard vekket Clarks kreativitet, men bidro til en økning av Clarks alkoholproblemer. Dillard & Clark ble nedlagt i 1969 da Clark og Leadon forlot bandet. I denne perioden bidro Clark, Leadon, Jackson og Beck på debutalbumet til Steve Young, Rock Salt & Nails, utgitt i november 1969.

I 1970 begynte Clark å arbeide med en ny singel, der han spilte inn sammen med det originale Byrds. De to innspilte sangene, «She's the Kind of Girl» og «One in a Hundred«», ble ikke utgitt på den tiden, på grunn av lovmessige problemer. Senere ble de inkludert i albumet Roadmaster fra 1973 In 1970 og 1971 bidro Clark med sang og to komposisjoner, «Tried So Hard» og «Here Tonight» til et album av The Flying Burrito Brothers.

Frustrert av musikkindustrien førte til at Clark kjøpte et hus i Albion i Kalifornia og giftet seg med tidligere go-go danser og Bell Records produksjonsassistent Carlie Lynn McCummings i juni 1970. Med henne fikk Clark to ssønner, Kelly og Kai Clark. I en slags pensjonstilværelse, ventet han på royalties fra tiden med The Byrds fra det tidlige 1970-tallet, og dessuten inntekter fra The Turtles' låt «You Showed Me», en tidligere uutgitt komposisjon av McGuinn og Clark fra 1964 omarrangert av Chip Douglas.

I 1971 ga Clark ut sitt andre soloalbum, White Light. Albumet ble produsert av gitaristen Jesse Ed Davis. Albumet er intimt, poetisk og for det meste akustisk med Davis's slidegitar. Albumet inneholder spor, som «With Tomorrow«», «Because of You«», «Where My Love Lies Asleep» og «For a Spanish Guitar» (som Bob Dylan anså som en av de beste sanger som noen gang var blitt skrevet). Alt materiale var skrevet av Clark, med unntak av Richard Manuel og Bob Dylans «Tears of Rage«». Albumet fikk god kritikk, men ble ingen kommersiell suksess, bortsett fra i Nederland, hvor det ble stemt fram til årets album av rockmusikk-kritikere. Igjen var det lite promotion for albumet, og Clark nektet å foreta en promotion turné hvilket påvirket salget av albumet.

På våre 1971 ble Clark ansatt av Dennis Hopper for å bidra på sporene «American Dreamer» og «Outlaw Song» til American Dreamer, en dokumentar om redigeringen av The Last Movie. En nyinnspilt og lengre versjon av låten «American Dreamer» ble senere brukt i filmen The Farmer, sammen med en instrumental versjon av den samme sangen pluss «Outside the Law (The Outlaw)», en nyinnspilling av «Outlaw Song».

I 1972 prøvde Clark å spille inn et nytt album. Progressen var langsom og dyr, og A&M stoppet prosjektet før det var ferdig. Resultatet ble åtte spor, inkludert «Full Circle Song» og «In a Misty Morning», sammen med låter innspilt med The Byrds i 1970 og 1971 («She's the Kind of Girl» og «One in a Hundred«») og med The Flying Burrito Brothers ("Here Tonight"). Albumet ble utgitt i 1973 som Roadmaster, kun i Nederland

Clark sluttet i A&M i løpet av 1972 for å være med på nystarten av Byrds. They spilte inn albumet Byrds, som ble utgitt i mars 1973 av Asylum Records. Albumet gjorde det relativt bra på hitlistene (U.S. No. 20), men plasseringen levde ikke opp til plateselskapets forventninger like etter den store suksessen til Crosby fra (Crosby, Stills, Nash & Young) og Hillman (medlem av Stephen Stills's band Manassas). Clarks komposisjoner «Full Circle» og «Changing Heart» og Neil Young coverne på hvilke Clark sang førstestemmen («See the Sky About to Rain» og «Cowgirl in the Sand») ble ansett som de klart beste på et album som ikke fikk særlig god kritikk. Sorgfull over de dårlige kritikkene og ikke særlig glad over Crosbys innsats som plateprodusent, gjorde at medlemmene bestemte seg for å oppløse bandet. Clark ble en kort stund med i McGuinn's sologruppe, der han debuterte med låten «Silver Raven», hans mest feirede post-Byrds sang.

På basis av kvaliteten av Clarks bidrag på albumet Byrds, signerte David Geffen ham til Asylum Records tidlig i 1974. Plateselskapet hadde god kontakt med artister tilhørende tidens "singer-songwriter"-bevegelse og hadde den følelsen for musikk som Clark ikke hadde opplevd siden han var medlem i The Byrds. Da han komponerte albumet, satt han gjerne med en notisbok og en akustisk gitar ved det vinduet i hjemmet sitt som hadde utsikt over Stillehavet, og gav ham inspirasjon.

"No Other" ble produsert av Thomas Jefferson Kaye med en stor mengde studiomusikere (inkludert medlemmer av The Section og The Allman Brothers Band) og bakgrunnssangere, som ga No Other som ga albumet en blanding av elementer fra countryrock, folk, gospel, soul og korsang med poetisk og mystisk tekst. Selvom albumet ble rost av kritikerne, så gjorde de uvanlige arrangementene at sangene skapte et begrenset publikum. De høye produksjonskostnadene (over 100 000 dollar) gjorde sitt til at albumet ble lite promotert og rakk ikke høyere på "Billboard album chart" enn nummer 144. I 2013, opptrådte medlemmer av bandene Beach House, The Walkmen, Grizzly Bear og Fleet Foxes albumet i sin helhet i en rekke konserter.

Da Clark vendte tilbake til Los Angeles for å spille inn albumet resulterte det i en tilbakevending til en hedonistisk livsstil og det akselererte oppløsningen av ekteskapet hans. Desillusjonert av profesjonelle og ekteskapelige feil, dro han på sin første soloturnē der han spilte på colleger og klubber sammen med Roger White (sologitar og bakgrunnsang) og Duke Bardwell (elektrisk bass, bakgrunnsang og akustisk gitar). Den trommeløse trioen kalte seg "Gene Clark and the Silverados".

I 2019 ble en remikset versjon av No Other utgitt.

Etter den kommersiell nedturen med No Other, ble Clark usikker på sin artistiske retning. I 1975 og 1976 hadde han hintet til pressen at han dannet en samling av "kosmiske" sanger der han blandet countryrock med R&B og funk, hvilket dannet lydbildet på hans forrige album. I 1976 spilte han inn ti demoer som kombinerte country og folkemusikk med et lite strøk av kosmisk musikk. Disse demoene ble sendt til RSO Records, som raskt kjøpte ut Clarks Asylum-kontrakt og ga ut Two Sides to Every Story i 1977. Albumet, med en blanding av bluegrass, tradisjonell honky tonk, med gjenlyder fra aøbumet No Other («Sister Moon») og countryrock (et nytt arrangement av «Kansas City Southern») ble produsert av Thomas Jefferson Kaye.

Ettervirkningene av Clark's skilsmisse gjenspeiles i albumets tittel og flere av Clarks komposisjoner, bl.a. «Sister Moon», «Lonely Saturday», «Past Addresses», «Silent Crusade» og «Hear the Wind». Album inneholder også coverversjoner av «In the Pines» (en viktig del av Clarks live-repertoar med the Silverados) og «Give My Love to Marie» av James Talley. Nok en gang ble hans følsomme ballader ingen suksess på U.S. charts. I sine forsøk på å finne et publikum for sine låter, ble han kvitt sin flyskrekk og dro ut på en internasjonal promotion-tur med The KC Southern Band. Rundt seks uker før han døde i 1991, fortalte Clark intervjueren Bill Wasserzieher at han selv anså Two Sides to Every Story som sitt beste album, kun "truet" av No Other.

På sin turnê i Storbritannia, hendte det at Clark spilte på samme sted som de tidligere Byrds-medlemmene Roger McGuinn og Chris Hillman, som ledet hvert sitt band. Kort etter tilbakekomsten til USA, begynte Clark og McGuinn å turnere som en akustisk duo. Etter at Hillman også slo seg sammen med sine tidligere bandmedlemmer, ble de en trio spm kalte seg "McGuinn, Clark & Hillman" og signerte en platekontrakt med Capitol Records. Produsert av "The Albert Brothers" (som nylig hadde produsert Crosby, Stills & Nash's 1977 comeback-album), albumet McGuinn, Clark & Hillman (1979) var en slags gjenfødelse av både låtskrivning og utførelse for Clark, som så på seg selv som gruppens dominerende kreative kraft. Han skrev fire sanger til albumet, bl.a. «»Backstage Pass«» (som blant annet handler om hans flyskrekk), «Release Me Girl» (et disco-inspirert samarbeide med Thomas Jefferson Kaye), den UFO-inspirerte «Feelin' Higher» og «Little Mama».

Mange kritikere følte at album's produksjon og disko-influerte "soft rock-rytmer" ikke var flatterende for gruppen, men album havnet som No.39 på Billboard 200 (der låten «Don't You Write Her Off», skrevet av McGuinn, havnet som No.33 i mai 1979) og fikk en RIAA gull, og solgte nok til å få en oppfølger. McGuinn, Clark and Hillman's andre utgivelse var albumet City. Selv om den til slutt ble utgitt i 1980, på grunn av en kombinasjon av Clarks ustabilitet (grunnet blant annet av hans eksperimentering med heroin) og det at han mislikte gruppens musikalske retnining (særlig når det gjaldt produksjonen til Ron og Howard Albert) hvilket resulterte i at album ble kreditert "Roger McGuinn & Chris Hillman featuring Gene Clark". Til tross for all misnøyen, laget Clark sangen "Won't Let You Down". I 1981, hadde Clark gått ut av gruppen, og Roger McGuinn og Chris Hillman spilte inn albumet McGuinn/Hillman som ble utgitt 1980.

Clark flyttet til Hawaii med Jesse Ed Davis for å prøve å få en slutt på sin avhenighet av rusmidler, og ble der til slutten av 1981. Da han returnerte til Los Angeles, samlet han sammen et nytt band, The Firebyrds. I 1982 fortsatte Clark med å spille inn det som til slutt skulle bli albumet Firebyrd. Mens han ventet på at albumet skulle bli gitt ut, slo Clark seg sammen med Chris Hillman og andre i en gruppe kalt Flyte, som aldri klarte å få noen platekontrakt, så bandet ble fort oppløst. Den endelige utgivelsen av Firebyrd i 1984 på samme tid som det dukket opp "janglerockere" som R.E.M. og Tom Petty, som hadde skapt en ny interesse for The Byrds. Clark fikk også nye tilhengere på den roots-bevisste "Paisley Underground Scene" i Los Angeles. Senere samme år, fikk han en ny status da han deltok som gjest i the Long Ryders. I en innspilling arrangert av Saul Davis spilte Clark inn et album sammen med Carla Olson fra The Textones, med tittelen So Rebellious A Lover (som inkluderer låtene «Gypsy Rider» og «Del Gato«») i 1986. Albumet har bidrag fra Chris Hillman, Stephen McCarthy (fra The Long Ryders) og Randy Fuller (fra The Bobby Fuller Four) og var arrangert og produsert av trommeslageren Michael Huey.

In 1985, tok Clark kontakt med McGuinn, Crosby og Hillman angående en ny start for The Byrds i tide for bandets 20-års jubileum for utgivelsen av The Byrds debutalbum, "Mr. Tambourine Man". De tre han henvendte seg til, viste ingen interesse. Clark bestemte seg da for å sette sammen en "superstarsamling" av musikere som blant annet inkluderte ex-Flying Burrito Brothers og Firefall-medlem Rick Roberts, ex-Beach Boys-sanger og gitarist Blondie Chaplin, ex-bandmedlemmene Rick Danko og Richard Manuel, og ex-The Byrds medlemmene Michael Clarke og John York. Clark kalte bandet sitt først band "The 20th Anniversary Tribute to the Byrds" og begynte å opptre i 1985. Mange av konsertarrangørene begyntet å forkorte bandets navn til "The Byrds" i advertering og markedsføringsmateriale. Siden bandet fortsatte å turnere hele 1985, bestemte agenten å forkorte navnet til "The Byrds", hvilket McGuinn, Crosby og Hillman ikke likte. Clark sluttet etter hvert å opptre med "sitt eget" Byrds-band, mens trommeslager Clarke fortsatte sammen med Skip Battin (og iblant med ex-Byrds York og Gene Parsons) dannet et annet "Byrds" band, hvilket fikk McGuinn, Hillman, og Crosby til å turnere som "The Byrds" i et forsøk på å etablere rettigheter til navnet. Forsøket deres ga intet resultat; Clark var ikke med i gjenforeningen av The Byrds, mest fordi hans deltagelse i bandet ikke omfattet visse av medlemmene. Crosby sikret til slutt rettighetene til navnet i 2002.

Selv med suksess for Clark og Carla Olsons album, So Rebellious a Lover, hvilket førte til flere TV-opptredener (inkludert Nashville Now), fikk Clark flere og flere alvorlige helseproblemer, inkludert magesår og avhengighet av alkohol. I 1988 gikk han igjennom kirurgi for å fjerne ondartet magesår.

En periode med abstinens fulgte inntil Tom Petty spilte in en coverversjon av «I'll Feel a Whole Lot Better» på albumet Full Moon Fever i 1989, som skapte mengder av royalties fra album (som kom helt til No. 3 på listene i USA) for Clark. Med mengder av penger begynte Clark overse sine profesjonelle forpliktelser. Selv om omstendighetene er uklare ( Carla Olson hevder finansiell utroskap), gjorde det sitt til at Clark også tok sitt siste "break up" med Terri Messina, som han hadde hatt to tiårs av og på igjen forhold med.

I denne perioden skjøv The Byrds all diskusjon og uenighet til side så lenge at de kunne opptre sammen da de ble innvalgt til Rock and Roll Hall of Fame i januar 1991, da den originale besetningen av The Byrds opptrådte med flere låter sammen, inkludert Clark's «I'll Feel a Whole Lot Better».

Clark's helse fortsatte å forverre seg etter hvert som hans alkohol- og narkotikamisbruk økte. Han ble diagnostisert med kreft i halsen i 1991. Han døde 24. mai 1991 i en alder av 46 år, av blødende kreft på grunn av sin alkoholisme. Han ble begravd ved St. Andrews Catholic Cemetery i Tipton, Missouri.

Selv om Clark ikke hadde noen kommersiell suksess som soloartist, utviklet han sjangere som psykedelisk rock, barokkpop, newgrass, country rock og alternativ country. Han ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1991 som medlem av the Byrds.

Studioalbum (solo)

• Gene Clark with the Gosdin Brothers (1967)
• White Light (1971)
• Roadmaster (1973)
• No Other (1974)
• Two Sides to Every Story (1977)
• Firebyrd (1987) (relansert med ekstra spor i 1995 som This Byrd Has Flown på Edsel Records)

Livealbum som medlem av Dillard & Clark

• The Fantastic Expedition of Dillard & Clark (1968)
• Through the Morning, Through the Night (1969)

Livealbum (solo)

• Silverado 75 - Live & Unreleased (innspilt 19, februar, 1975) (2008)
• Here Tonight – The White Light Demos (2013)
• Back Street Mirror (2018)
• The Lost Studio Sessions 1964–1982 (2018)
• No Other (box set) (2019)

Livealbum med Carla Olson

• Silhouetted in Light (1992)
• In Concert (2007

Samlingsalbum (solo)

• Collector's Series Early L.A. Sessions (1972)
• Echoes (1991)
• American Dreamer 1964–1974 (1993)
• Flying High (1998)
• Gypsy Angel – The Gene Clark Demos 1983–1990 (2001)
• Under The Silvery Moon (2003)
• Set You Free: Gene Clark in the Byrds 1964–1973 (2004)
• Here Tonight: The White Light Demos (utvalgte demoer) (2013)
• The Lost Studio Sessions 1964–1982 (tidligere ikke utgitte innspillinger) (2016)
• Gene Clark Sings for You (demoer og ikke utgitte innspillinger sammen med "The Rose Garden") (2018)
• Collected (samling av spor fra hele Gene Clark's karriere) (2021)

Som medlem av The Byrds

• Mr. Tambourine Man (1965)
• Turn! Turn! Turn! (1965)
• Fifth Dimension (1966)
• The Notorious Byrd Brothers (1968)
• Preflyte (samlingsalbum) (1969)
• Byrds (1973)

Som medlem av Dillard & Clark

• The Fantastic Expedition of Dillard & Clark (1968)
• Through the Morning, Through the Night (1969)

Som medlem av McGuinn, Clark & Hillman

• McGuinn, Clark & Hillman (1979)
• City (1980)

Med Carla Olson

• So Rebellious a Lover (1987)
• Silhouetted in Light – Live in Concert (live, innspilt 3. februar 1990) (1992)
• In Concert (live, innspilt 1988-1990) (2007)

EP-er

• Sing 3 Songs by The Byrds (med Carla Olson) – «I'll Feel a Whole Lot Better» / «Set You Free This Time» / «She Don't Care About Time» (1992)
• The Lost Studio Sessions Bonus Acoustic CD – «The Virgin» / «She's the Kind of Girl» / «1975» / «One in a Hundred» (2016)
• Back Street Mirror – «Back Street Mirror», «Don't Let It Fall Through», «Yesterday, Am I Right», «If I Hang Around», «She Told Me» og «That's What You Want» (2018)

Singler

• «Echoes» / «I Found You» (Columbia, desember 1966)
• «So You Say You Lost Your Baby» / «Is Yours Is Mine" (Columbia, april 1967)
• «Train Leaves Here This Mornin'» / «Out On the Side» (A&M, 1968, med Doug Dillard)
• «Why Not Your Baby» / «The Radio Song» (A&M, 1969, med Doug Dillard)
• «Don't Be Cruel» / «Lyin' Down the Middle» (A&M, 1969, med Doug Dillard)
• «Don't Let Me Down» / «Rocky Top» (A&M, 1970, med Doug Dillard)
• «No Other" / "The True One" (Asylum, januar 1975)
• «Life's Greatest Fool» / «From a Silver Phial» (Asylum, mars 1975)
• «Home Run King» / «Lonely Saturday» (RSO, januar 1977)
• «Garrote» (Hugo Montenegro) / «American Dreamer (Gene Clark) (Red Earth delt singel, 1977)
• «Gypsy Rider» (Gene Clark) / «Flyaway» (The Seers) (Bucketfull of Brains delt single, 1988)

Singler utgitt posthumt

• «Only Colombe» / «The French Girl«» (Sundazed, mai 2008)
• «One in a Hundred» / «She's the Kind of Girl» (Sundazed, april 2012)
• «The Lost Studio Sessions: The Folk Den» – «All for Him (Or Her)» / «Why Can't I Have Her Back Again» (Sierra, desember 2016)

• (en) Gene Clark på Internet Movie Database
• (en) Gene Clark på Discogs
• (en) Gene Clark på MusicBrainz
• (en) Gene Clark på Songkick
• (en) Gene Clark på Genius — sangtekster
• (en) Gene Clark på AllMusic
• Gene Clark på Myspace