Georgica

Georgica er et læredikt i fire bøker, skrevet av den romerske dikteren Vergil i år 29. Diktets ytre tema er landbruk (tittelen er fra det greske verbet georgein, å dyrke), men diktet favner over såvel mytologiske som politiske og filosofiske emner, fortalt i 2 188 heksameter.

Vergil var inspirert av Hesiods Arbeid og dager, både mht heksameterformen og emnet: arbeidet og jorden. I bok to legges vekten på åkerbruk og hagebruk, og redegjørelsen om dyrkingen av vindruer leder naturlig over til en skildring av Bacchuskulten. Her finnes også «Hyllest til våren», en av de mest kjente avsnittene. Under drøftingen av husdyrhold i bok tre berøres også seksualitet og forplantning.

Vergil skal ha etterlignet Nicander fra Kolofon, som Plinius den eldre siterte, som Cicero lovpriste, og hvis tapte epos Heteroeumena Ovid lånte fra til bruk i Metamorphoses.^[1] Vergil lånte også fra andre greske forfattere som Aratus og Aristoteles m.fl. Også Lucretius' De rerum natura har tjent som forbilde, også mht det epikureiske idéinnholdet.

Den innflytelsesrike epikureiske filosofen Philodemus fra Gadara (ca 110 - ca 30 f.Kr.) som bosatte seg i Napoli^[2] knyttes til folk som Vergil og Julius Cæsars svigerfar.^[3]

Som sønn av en birøkter hadde Vergil gode forutsetninger for å skildre bienes liv, som han gjør i fjerde bok. Hans beskrivelse av livet i bikuben regnes som en allegori for den ideelle styreform.^[4]

I bok fire presenteres vi for en versjon av historien om Orfeus og Eurydike som avviker fra den greske, der Eurydike ble bitt av en slange mens hun og de andre nymfene danset barføtt i Lakonias skoger.^[5] Hos Vergil dør Eurydike av et slangebitt hun får da hun flykter fra birøkteren Aristeus som har antastet henne, og Vergil forteller historien fra hans perspektiv. I et forsøk på å avhjelpe hungersnøden som rammer jorden etter pikens død, brytes Aristeus med den gamle havguden Protevs inntil han får ut av ham hvorfor han er ramt av denne forbannelsen. Protevs forteller ham om Orfeus og Eurydike, og at Aristeus er skyld i deres ulykke. Derfra er handlingsforløpet som i Ovids versjon, og ender med døden for både Orfeus og Eurydike.^[6]

Den engelske botanikeren John Martyn (1699-1768), kjent for sin Historia Plantarum Rariorum, utga en oversettelse av Georgica i 1746.^[7]

Den norske utgaven av Georgica er oversatt av Egil Kraggerud.^[8]