Gerhard Schøning

For den videregående skolen i Trondheim, se Gerhard Schønings skole.

Gerhard Schøning
Født		2. mai 1722[1][2] Lofoten
Død		18. juli 1780[1][2] (58 år) København
Beskjeftigelse		Historiker, arkivar
Akademisk grad		Ph.d.
Utdannet ved		Københavns Universitet Trondheim katedralskole
Søsken		Claus Ursin Schøning
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie[3]
Gerhard Schøning på Commons

Gerhard Schøning (født 2. mai 1722, død 18. juli 1780) var en norsk historiker. Hans Reise giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 er en viktig kilde til trøndersk geografi og historie.

Gerhard Schøning ble født 2. mai 1722 på gården Skotnes i Buksnes prestegjeld i Lofoten, som sønn av handelsmann Andreas Schøning og Martha Ursin. I 1739 begynte han på skolen i Trondheim, 1742 kom han på universitetet, 1744 tok han teologisk eksamen, og 1748 magistergraden. Hans første verk, Forsøg til de nordiske landes, særdeles Norges, gamle Geografi, utkom i 1751. Samme år ble han rektor for Trondheim katedralskole. Han reiste dit sammen med den danske historikeren Peter Frederik Suhm, med hvem han kom til å samarbeide de neste årene. Sammen utgav de i 1757 Forbedringer til den gamle danske og norske Historie.

I 1758 inviterte biskop Johan Ernst Gunnerus i Trondheim de to historikerne til å være med og grunnlegge et norsk vitenskapsselskap, nemlig det senere Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I 1765 tiltrådte Schøning som professor i veltalenhet og historie ved akademiet i Sorø. Kombinasjonen av retorikk og historie var ikke uvanlig, da historie først og fremst ble ansett som en måte å formidle moralsk lærdom på. I sin norgeshistorie skriver Schøning at selve poenget med historie er det «hvoraf man kan kiænde Mennesket, lære at indsee dets Genie, dets Feil, dets Tilbøieligheder, tillige med disse Tings Aarsag og Følger».^[4]

For Schøning begynte historien med Syndfloden. Bibelen forteller at Syndfloden la jorden øde, og bare Noah og hans etterkommere overlevde. Det er altså Noahs etterkommere som har befolket jorden.^[5] Schøning mente videre at det gikk hundre år fra Noahs ark strandet i Ararat-fjellet og til forvirringen ved Babels tårn, og at «alle dalevende mennesker har været til stede» da tårnet ble reist i Babel. Ifølge Schøning fantes det altså ikke mennesker andre steder i verden etter flommen. Med dette standpunktet tok han også stilling i en gammel debatt, som dreide seg om at noen mente at Syndfloden ikke berørte Nord-Europa, slik at det fantes folkeslag rundt om i verden som var eldre enn Noahs etterkommere, f.eks befolkningen i Tyskland. Schøning presiserte at han kun var interessert i sannheten, ikke i synspunkter som fremstilte Nordens folkeslag som noe spesielt.

Med utgangspunkt i Bibelen beregnet han når menneskene kunne ha rukket hit. De hadde brukt hundre år fra Ararat til Babel, og det er en avstand på ca. 5 grader eller ca. 75 «tyske mil». Med en slik fart beregnet Schøning at vandrende folkeslag rakk frem til Nordkapp mellom 2457 og 2557 år etter skapelsen, det vil si 600-700 år etter Syndfloden. For ham var «75 tyske mil på hundre år» en regel når han beregnet folkestammenes bevegelser. Med dette mente han å dokumentere at Norden var blitt befolket like tidlig som Hellas og Italia – og lenge før England, Frankrike og Spania.^[6]

Det var allment akseptert at alle europeere nedstammet fra Noahs sønn Jafet, men striden på Schønings tid stod om hvem av Jafets sønner og sønnesønner som først kom til Norden. Egentlig dreide det seg om hvilke folkeslag som kunne regne seg som eldst, og mest direkte kunne føres tilbake til bibelske personer. Schøning selv førte de nordiske folkeslag tilbake til Jafets sønn Tubal, og brukte stammenavn som «jafetitter» og «tubalitter». Nordens eldste befolkning får navnet «joter», beslektet med ordet jotun. De hadde angivelig samme opphav som goterne, men joterne kom nordfra til Norden, mens goterne kom sjøveien sørfra. Goterne ble det dominerende folket, mens joterne trakk seg tilbake til Jotunheimen og lignende fjellstrøk. Odin var for Schøning en historisk person som deltok i denne vandringen. Han mente at det var tre Odin'er, alle hjemmehørende ved elven Thanais som han tolket som Don, og bare den siste Odin nådde frem til Norge, fulgt av sin tilhengere asene, ca. år 70 f.Kr. Fra denne Odin mente Schøning å kunne beregne stamtavlen frem til Harald Hårfagre.^[7]

I 1762 publiserte han ett av sine hovedverk, avhandlingen om Nidarosdomen, Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidberømte dom-kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-kirken. Denne regnes også i dag som den viktigste kilde til informasjon om Nidarosdomen før restaureringene tok til på 1800-tallet.^[8]

Gerhard Schøning samlet hele 268 våpenskjold fra norske personer og slekter i en egen våpenbok som er håndskrevet og har våpnene gjengitt i farger. Schønings originale manuskript, med våpenavbildninger og tekster, befinner seg i Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Det ble i 2013 utgitt med kommentarer av Nissen og Bratberg.Bokens person- og slektsopplysninger er sterkt kritisert i bokanmeldelsen i Genealogen nr. 2/2014.

Ved hvert våpen har Schøning skrevet korte tekster, særlig om hvem som eide våpnene. Våpentegningene er i heraldiske farger og har et profesjonelt preg. Et særtrekk er at våpnene er med skjold uten hjelm og hjelmklede. Hjelmtegnene er satt rett på øverste, vannrette skjoldkant. Våpenboken har med også annet heraldisk materiale enn fra kjerneområdet i Iver Hirtzholms våpenbok, men for det meste uten at det ses hvor Schøning hentet opplysningene fra.

Han utgav 1769 verket Om de gamle Grækeres og Romeres Kundskab om de nordiske Lande, som skulle være en innledning til hans hovedverk, en stor norgeshistorie. 1. bind av dette utkom i 1771. For videre arbeid med dette verket ønsket han å legge ut på en studiereise i Norge. Han fikk reiseunderstøttelse, og tilbragte en tid fra 1773 på reise i landet. Resultatet av disse reisene ble hans berømte reisebeskrivelser, av hvilke bare 2 bind ble trykket.

Ifølge Schøning var fjellene i Norden «de beqvemmeste Opholds-Steder, hvis Levemaaden var indrettet derefter». Spor av tidligere beboelse var for ham bevis for at forfedrene – eller iallfall de edleste av dem – foretrakk å bo høyt til værs. De fordervet seg ikke med alkohol eller kjønnssykdom, mente han, og representerte et ideal som hans samtid burde følge. Ellers vil våre barn ende som dverger, advarte han, og mente dette bokstavelig.^[9] Han hevdet feilaktig at folks størrelse korresponderer med fjellenes høyde og skogenes omfang, og at folk bosatt i fjellområder derfor er høyere enn folk på sletteland som for eksempel Østfold.^[10]

Reisen ble avbrutt ved at Schøning 23. august 1775 ble utnevnt av kongen til geheimarkivar, og således måtte forlate Norge. Han døde 18. juli 1780. Sin store norgeshistorie rakk han ikke å føre lenger enn til året 995. Det var her han introduserte «immigrasjonsteorien», som senere ble videreført av Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch. Ifølge denne er nordmenn en egen germansk stamme som kom til Skandinavia østfra, via en nordligere rute enn svensker og dansker, som innvandret sørfra. Det ble av danske forskere i Keysers og Munchs samtid påpekt at immigrasjonsteorien er basert på ren myte.^[11]

I 1756 var Schøning blitt gift med Frederikke Hveding (død 1788); ekteskapet var barnløst.

• Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken, Forfattet af Gerhard Schøning, Medlem i det Kiøbenhavnske Videnskabernes, i det Kongelig Danske til Historiens og Sprogets Forbedring, og i det Throndhiemske Lærde Sælskab, samt Rector i Throndhjems Latinske Skole. 1762. 
• Forsøg til de nordiske landes, særdeles Norges, gamle Geografi, 1751
• Forbedringer til den gamle danske og norske Historie, 1757
• Om de norskes og en Del andre nordiske Folks Oprindelse, 1769
• Om de gamle Grækeres og Romeres Kundskab om de nordiske Lande
• Norges Riiges Historie (Anden Deel, Tredie Deel)
• Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven. 1778. (Nasjonalbiblioteket). Gjenutgitt 1910 og 1979

• Daae, Ludvig: Gerhard Schøning. Christiania: A. W. Brøgger, 1880.
• Larsen, Stian Med dragning mot nord : Gerhard Schøning som historiker Mastergradsoppgave i historie UiT 1999
• Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi. Utgitt av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo, 1968
• Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens bekostning er giort og beskreven. Bind 1 og 2. Trondhjem. 1910.
• Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens bekostning er giort og beskreven. Bind 1, 2 og 3. Trondheim. 1980.
• Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013
• Johan Marius Setsaas: «Schønings våpenbok: Til glede og bekymring», Genealogen nr. 2/2014, Oslo 2014, side 45-51
• Hans Cappelen: «Noen norske våpenbøker», Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 84-88

• (en) Gerhard Schøning – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Gerhard Schøning og omvurderingen av det nordlige på 1700-tallet av Stian Bones Larsen ved UiT. (Besøkt 12.02.2006)