Goliardene

Goliardene var en gruppe geistlige i middelalderen på lærestedene og universitetene i Frankrike, Tyskland, Spania, Italia og England. De var klerikal klasse som tilsvarte hoffnarrene blant legfolk, og deres satire var rettet mot samfunnets makthavere – geistlige inkludert, og uttrykte misnøye med de økende motsetningene i kirken, som pengesvindel, korstogenes feilskjær, og andre ankepunkter. Goliardene var kjent mer som folk som gjorde opptøyer og drev med spillopper og var svirebrødre enn opptatt av poesi og lærdom, men de uttrykte seg via sang, poesi og framføringer. Skriftene inneholdt ofte parodier på blant annet Bibelen, katekismer, klerikale dekreter, pavelige buller og lignende.^[1]

Goliardiske vers viser til frodige satiriske poesi på latin som ble gjort av en mellom 1100- og 1200-tallet. Den goliardiske tradisjon oppstod i Frankrike og var ved dette navnet representert hos 1100-tallets omvandrende lærde, hovedsakelig geistlige. Satire i perioden fra ca. 1075 til 1350 var et middel for geistlige til å kritisere hverandre og for å fremme kirkereformer. Fra årene etter 1350 ble den klerikale satire delt med et større publikum. Den antiklerikale satire hadde antagelig sitt opphav i den seriøsitet og fromhet som fulgte kirkereformene, den gregorianske reform, på 1000-tallet.^[2]

Opphavet til ordet «goliard» er uklart. Det kan komme fra latinske gula, «grådighet», «fråtseri». Det ble sagt av dem selv at det hadde sin opprinnelse fra en mytisk «biskop Golias», en form for middelalderlatin av navnet Goliat, kjempen som slåss mot David av Israel i Det gamle testamente, en antydning at de poserte som stordrikkende enn som lærde studenter som drev gjøn med de kirkelige og politiske autoriteter. Mange forskere mener at ordet kan gå tilbake til et brev som hadde gått mellom den hellige Bernhard av Clairvaux og pave Innocens II hvor han refererte til Peter Abelard som en Goliat, således skapte en forbindelse mellom Bibelens Goliat og de studenter som var tilhengere av Abelard. Andre forskere har støttet oppfatningen at ordet er avledet fra gailliard, i betydningen «en munter og utsvevende fyr». På fransk synes det som om ordet hadde en geistlig assosiasjon, men den gikk tapt da ordet ble benyttet på engelsk. I engelsk litteratur på 1300-tallet hadde det fått den generelle betydningen av en jongleur eller trubadur, hvilket er dens mening i Piers Plowman og hos Geoffrey Chaucer.^[3]

Satirene hadde til hensikt å håne og være nidskrift over kirken. Eksempelvis, ved Saint-Rémy dro goliardene til messe i en prosesjon hvor hver av dem trakk en sild etter seg i en hyssing. Leken var å trå på fisken foran seg og unngå at noen tråkket på den som man selv trakk på. I en del distrikter ble et esel feiret. Eselet ble kledd i et tåpelige kostyme og ble ledet kirkegulvet hvor en kantor messet en hyldningssang. Universitetet i Paris klagde:

«Prester og klerker... danser i kirkekoret kledd som kvinner... de synger lettsindige sanger. De spiser svartpudding ved alteret mens messepresten sier messen. De spiller terninger på alteret. De brenner med stinkende røyk fra sålene av gamle sko. De løper og hopper gjennom kirken uten å skamme seg. Til sist driver de ut i byen og dens teatre i loslitte vogner og kjerrer, og oppmuntrer til latter fra deres venner og de som står ved og ser på de beryktede framføringene med usømmelige geberder og med plumpe og ukyske ord.»

Goliardene benyttet hellige kilder som tekster fra den romersk-katolske messe og latinske hymner og vridde dem sammen på sekulære og satirisk vis i deres dikt. Sjargongen til skolastisk filosofi opptrådte også hyppig i deres dikt, enten satirisk eller ettersom disse konseptene var velkjente deler av forfatternes ordlister. Deres satirer var bortimot ensidig rettet mot kirken og angrep selv paven. Goliardene var en protestbevegelse og markerte et særskilt skritt i den voksende kritikken mot kirkens misligheter som kom fra dens egne rekker.

Goliardene møtte til sist gjengjeldelse fra kirken. I 1227 forbød kirkemøtet i Trier dem fra å delta i kirkesangen. I 1229 hadde goliardene en andel i forstyrrelsene ved Universitetet i Paris i sammenheng med intrigene til den pavelige legaten. De ble utsatt for talløse kirkeråd, mest kjent var et i 1289 hvor det ble beordret at «ingen klerker skal være sjonglører, goliarder eller bajaser», og i 1300 ved Köln ble de forbudt til å preke eller delta i avlat. Ofte ble «presteskapets privilegier» fratatt goliardene helt og holdent.

Det meste av samlingen Carmina Burana tilhørte goliardisk latinsk poesi. Diktningen her lovpriste vin og opprørsk levevis. Carmina Burana, som ble utgitt på slutten av 1800-tallet, var tatt fra et manuskript som tyder på at det var blitt skrevet i Bayern på 1200-tallet. Mange av disse diktene ble oversatt til engelsk av John Addington Symonds under den karakteriserende tittelen Wine, Women, and Song (Vin, kvinner og sang) i 1884. Carmina Burana inneholdt også de to eneste kjente komplette tekstene av pasjonsdrama fra middelalderen, den ene med og den andre uten musikk. Emnene til goliardiske poesi og sanger varierer. En del er politisk og religiøs satire, en del er kjærlighetssanger av uvanlig direkthet. Andre er drikkeviser og en hyllest til et fritt og opprørsk liv. Det sistnevnte involverer faste trekk for goliardiske elementer: klage på manglende verdighet hos prestene, en hjemløs lærds kunnskapsrike medynk, skamløs lovprisninger av hedonisme, og ukuelig benektelse av kristen etikk. Det synes som de fleste av diktene var skrevet med tanke på framføring, særlig til musikk. Muligens ble den samme melodien benyttet til flere dikt.^[4]

En goliardisk forfatter, ellers anonym, har fått navnet «Erkepoeten», og det finnes rundt ti dikt etter ham. Hans mest kjente dikt er en latterliggjøring bekjennelse, og er kanskje i sitt vesen et hedensk dikt.^[5] Andre goliardiske poeter er deres egentlige navn kjent, blant annet Peter av Blois og Walter av Châtillon.

Middelalderen framstår for ettertiden som en tid preget av enøyd tro, dominert av en allestedsnærværende og dominerende kirke. På samme måte som beat-generasjonen på 1950-tallet tjente som en motbalanse kan man kanskje se goliardene som en motbevegelse til middelalderens ensretning og konformitet. Den blomstret for mer enn et århundre, forsvant gradvis, hovedsakelig som et resultat av kirkens undertrykkelse, og var borte på 1300-tallet.^[6] Som poesi satte deres diktning spor etter seg, og det finnes avtrykk av goliardiske vers i norske Strengleikar (norrønt Ljóðabók), en samling med prosastykker som ble gjort rundt 1250.^[7]

Både vaganter og goliarder var middelalderens omvandrende, marginaliserte geistlige og lærde, men også lekfolk, både kvinner som menn, som benyttet deres tillærte kunnskap fra klosterskolene i en vekselvirkning mellom den muntlige og skriftlige tradisjon til spre respektløse sanger, dikter og historier. Disse var, i Arnold Hausers formulering, ”de lærdes proletariat”.^[8] Goliardene hadde en litterære betydning ved at de skrev latinsk poesi med trykkbasert verslære framfor den klassiske kvantitative verselære ettersom vektlegging på stavelse hadde lenge opphørt å være en faktisk del av latinsk uttale. Denne litterære bevegelsen gjorde det til sist mulig for å skrive nye, fromme vers på latin, eksempelvis som Thomas av Celanos Dies Iræ (Vredens dag) eller Thomas Aquinas' Pange Lingua, det som nå kalles for gregoriansk sekvens skrevet i latinsk poetisk former som goliardene bidro til å utvikle.

• Waddell, Helen (1927): The Wandering Scholars
• Symonds, John Addington (1966 [1884]): Wine, Women, and Song

• The Real Goliards. Historical Facts and Links About the Real Goliards
• Latin Literature in Christianity (Sixth to Twentieth Century)