Gransking

Å granske eller gjennomføre gransking betyr å undersøke noe grundig.^[1] I norsk juss har ordet gransking en spesialisert betydning i norsk straffeprosess og i selskapsrett.

I norsk straffeprosess er gransking en undersøkelse av reelle bevismidler (fast eiendom, løsøre, menneskekropp). Reelle bevismidler i en straffesak skal som utgangspunkt granskes av dømmende rett (utslag av bevisumiddelbarhetsprinsippet).^[2] Granskingen kan utføres av andre der det er nødvendig med særlig sakkyndighet, det som skal granskes vil forspilles før retten kan granske det e.l.

Det kan utføres forskjellige typer gransking utenfor hovedforhandlingen, blant annet rettslig granskingsforretning i en tingrett, granskingen kan overlates til sakkyndige, eller den kan utføres av polititjenestemenn som ledd i etterforskning.

Retten kan pålegge siktede eller tredjemenn å utlevere ting til gransking hvis vedkommende har vitneplikt,^[3] men vedkommende har ingen plikt til på eget grunnlag å levere inn ting som kan brukes som bevis. Ønsker ikke vedkommende å medvirke til utlevering av tingen når retten har pålagt det, kan retten få tingen beslaglagt.^[4]

Mistenkte i en straffesak kan underlegges en forholdsmessig kroppslig undersøkelse.^[5] For andre enn siktede (f.eks. offeret) kreves det samtykke for kroppslig undersøkelse.

I aksjeselskaper kan aksjeeiere på generalforsamling kreve igangsatt gransking for å undersøke selskapets stiftelse, forvaltning eller nærmere angitte forhold ved forvaltningen eller regnskapene. Dersom aksjeeiere som representerer minst en tidel av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen stemmer for forslaget, og tingretten finner at det er saklig grunn for forslaget, skal retten iverksette gransking. Retten skal oppnevne en eller flere granskere som skal undersøke selskapet og levere en granskingsrapport til retten.^[6][7]