Gryte

Gryte (av norrønt grjot = stein^[1]) er en kjele^[2] eller et kokekar med ørehåndtak for tilberedning av varm mat på en komfyr, kokeapparat eller et ildsted, i dag gjerne fremstilt i rustfritt stål eller aluminium. Små gryter med langt skaft eller håndtak kalles også kasseroller.

På veien fra grytene til bordet går maten gjerne via serveringsfat, -skåler og –boller. En rekke moderne gryteserier er imidlertid designet med tanke på at maten som tilberedes i dem også skal serveres i dem på matbordet.

En viktig faktor for hva en gryte kan brukes til er volumet.^{[trenger referanse]} Høyden måles som regel uten lokk, og diameteren på toppen fra innerrkant til innerkant. Noen vanlige størrelser for både kasseroller, gryter og panner er 16, 20, 24, 28 og 32 cm.^[3] Mindre vanlige størrelser er 14, 22, 26 og 30 cm.^[3] Små gryter er raske å varme opp og kan for eksempel være godt egnet til å koke egg, men liten kapasitet begrenser bruken til små porsjoner. Mellomstore gryter kan for eksempel være egnet til å koke poteter, mens større gryter kan være passende til gryteretter. Svært store gryter kan være egnet til plasskrevende retter som lapskaus og pinnekjøtt eller generelt til store porsjoner.

Gryter beregnet for gassbluss har gjerne tynn bunn for å lede varmen raskt gjennom metallet. Aluminium leder varme svært godt, men en slik gryte bør ha tykk bunn som sørger for jevn varmefordeling.^[4]

Gryter for elektriske komfyrer har gjerne tykk bunn. De kan være laget av aluminium, støpejern eller rustfritt stål, og har ofte et innlegg av kobber eller andre legeringer i bunnen som leder og fordeler varmen effektivt. Bunnen skal være plan (flat) for å få en best mulig anleggsflate og kontakt mellom kokeplaten og gryten. Rustfrie stålgryter er lettere å holde rene enn gryter av aluminium, men tyngre å håndtere. Gryter av støpejern er ofte enda tyngre enn rustfrie gryter. Det er en utbredt myte at støpejerns-kasseroller ruster lett, men det regnes som lite sannsynlig ved normal bruk med mindre det er skader på karbidsjiktet.^[5] Gryter av disse metallene kan også brukes på induksjonskomfyrer – i motsetning til gryter i aluminium.

Varmesjokk brukes om når en gryte varmes opp til svært høy temperatur (f.eks. tørrkoking) eller ved bråkjøling. Under et varmesjokk vil alle metaller vil vri seg til en viss grad, og man kan risikere at kasserollen vrir seg permanent slik at bunnen på gryten ikke er flat lenger. Ettersom metall og eventuelt slippbelegg utvider og trekker seg sammen med ulik hastighet kan varmesjokk også slite på eventuelle belegg. Særlig gassovner og induksjonstopper kan gi svært hurtig oppvarming under normal bruk, og kan derfor gi ekstra risiko for varmesjokk.

Aluminiumsgryter har lettere for å bli varmet opp og kjølt ned, og er derfor mer utsatt for varmesjokk. Tynne rustfrie stålgryter er også utsatt, mens støpejernsgryter ofte er tykke og dermed mer motstandsdyktige mot varmesjokk.

Til de fleste gryter hører et lokk, gjerne laget i samme materiale som selve gryten, eller i gjennomsiktig glass slik at man kan observere maten uten å ta av lokket. Størrelser på lokk er lite standardisert, og kan passe dårlig på andre gryter og gryter av andre fabrikat.

Håndtak kan være i metall, eller i andre materialer med dårligere varmeledningsevne som for eksempel plast eller treverk slik at man ikke brenner seg.^[6]

For å forenkle rengjøring og i noen grad forhindre fastbrenning og sviing i bunnen, er mange moderne gryter utstyrt med et slippbelegg. Mest kjent er kanskje teflon (PTFE). Teflonpanner må kasseres når de blir så slitt at belegget skaller av og havner i maten.^[7]

Gryter som brukes på bål, åpen flamme eller vedkomfyr, har gjerne avrundet bunn. Ofte lages de i støpejern. Mens andre gryter har ører eller skaft, har disse grytene hank for å henges over ilden, og samtidig kunne løftes vekk når maten er ferdig.

• 
  Illustrasjon av en gryte hengende over et bål

Leirgryter er laget av leire, og gir smakfull og saftfull mat,^{[bør utdypes]} men stiller svært store krav til renhold, da de må skylles under rennende vann i minst 15 minutter etter bruk. Man kan ikke bruke såpe eller rengjøringsmidler, da disse vil sette smak på maten ved neste gangs bruk.^{[trenger referanse]} En spesiell variant er terrakottagryter, markedsført på 1980-tallet under varemerket Römertopf (tysk for «romergryte»). Slike lukkede leirgryter må ligge i bløt før bruk for å trekke til seg godt med vann. Er gryten ny, eller det er lenge siden den var i bruk, bør den bløtlegges lenge – helt opp til et døgn. Bløtleggingen er avgjørende for at resultatet skal bli bra. Gryten avgir vann i steketiden, slik at maten ikke tørker ut eller blir svidd.^[8]

• 
  En Römertopf

• Stekepanne
• Kasserolle
• Induksjonstopp
• Trykkoking
• Komfyr