Gulfeber

Gulfeber
Aedes albopictus kan spre gulfeber.
Område(r)		Infeksjonsmedisin
Symptom(er)		Feber,[1][2][3][4][5][6] bradykardi,[1] utmattelse,[1][4][5] hodepine,[1][2][4][7][5][6] oppkast,[1][4][7][5][6] cyanose,[1] gulsott,[8][4][7][5][6] Faget sign,[9] skjelving,[4][5][6] leddsmerte, anoreksi,[7] hyperemi, hevelse, takykardi, Ferrari sign, melena,[9] hypotensjon, hepatomegali, splenomegali, oliguri,[9] anuri, hjernebetennelse, blødning,[8][4][7] Lumbago,[4][7][5][6] kvalme og brekninger,[4][7][6] kroppsverk,[4][5] asteni,[4][5] sirkulatorisk sjokk,[4] mørk urin,[7] magesmerte,[7] myalgi[7]
Smittemåte		Myggbært smitte[1]
Inkubasjonstid		3 dager[1][4][7]–6 dager[1][4][7]
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		A95
ICD-9-kode		060
ICPC-2		A77
DiseasesDB		14203
eMedicine		232244
MeSH		D015004

Gul feber er en virussykdom som forekommer i tropiske og subtropiske områder. Mer enn 90 % av alle sykdomstilfeller er i Vest-Afrika, men gulfeber finnes også i Sør-Amerika.^[10] Viruset som fremkaller sykdommen, overføres ved myggstikk og forårsaker en alvorlig leverbetennelse, med gulsott og mulige indre blødninger. Det kjennes ikke til noen behandlingsmetode som er effektiv, og sykdommen har høy dødelighet. Det finnes derimot en virksom vaksine, som må tas på forhånd.

Sykdommen starter etter en inkubasjonstid på tre til seks dager med feber, kvalme, hodepine og smerter ifra muskel-skjelettsystemet som varer i tre til fire dager. De fleste pasienter blir frisk etter det. Hos cirka 15 % av de rammede etterfølger den alvorlige toksiske fasen. Her vender feberen tilbake og blir ledsaget av alvorlig leverbetennelse som fører til gulsotten som har gitt sykdommen navnet.

Den sviktende leverfunksjonen fører blant annet til en blødningstendens med blødninger fra slimhinner i munn, nese, og mage-tarmkanalen. Sistnevnte fører til svart oppkast (fordøyd blod) og blod i avføring (melena). Også nyrene svikter ofte i denne fasen. Omtrent 20 % av de som går inn i den toksiske fasen dør.

Gulfeber er antatt å stamme fra Afrika, men ble importert til Sør-Amerika med den atlantiske slavehandelen. Gulfeber har gitt svært alvorlige epidemier i tropiske strøk, men på sommerstid kan myggen som overfører sykdommen spre seg nord og sør for tropiske områder. Historiske utbrudd av betydning er best dokumentert på det amerikanske kontinent, i 1793 i Philadelphia som førte til at den amerikanske regjeringen flyktet fra byen (som var hovedstad den gangen).^[11] Et utbrudd i 1878 i Mississippidalen førte til over 20 000 dødsfall. Franskmennene måtte gi opp forsøket på bygging av Panamakanalen rundt 1880 på grunn av epidemier, deriblant gulfeber.

Etter at man forstod at mygg, hovedsakelig Aedes aegypti, var ansvarlig for overføringen av sykdommen klarte man å kontrollere utbruddene bedre ved å kontrollere vektoren. Innføringen av vaksine etter 1937 gjorde at gulfeber kan kontrolleres noenlunde bra i dag og det ikke lenger er en av de store infeksjonsmedisinske truslene. Likevel anslår Verdens helseorganisasjon at det forekommer cirka 200 000 tilfeller hvert år med omtrent 30 000 dødsfall.^[12]

Sykdommen var fryktet blant britiske sjøfolk og soldater som seilte på Vest-Afrika. Behandlingen de ble utsatt for, var egnet til å forverre tilstanden betraktelig, og bestod på 1700-tallet av doser med kvikksølv, fortynnet eddik, vinstein for å fremkalle oppkast, og årelating, gjerne av 600-800 gram blod hver gang, som svekket dem ytterligere. En militærlege gav gulfeberpasientene sine cayennepepper innpakket i deig, noe som gjorde tilstanden verre, siden gulfeber svekker mageslimhinnen.

Ellers ble alkohol ansett som forebyggende, og troppene fikk derfor daglige rasjoner med rom. Denne var ofte dårlig destillert smuglerbrennevin med høyt innhold av etanol og bly, noe som i tillegg førte til blyforgiftning hos soldatene. Madeira ble også tillagt medisinske egenskaper, så Royal Navy sendte et hospitalskip for å hente forsyninger fra øyen med samme navn. Da en fransk tjenestemann slapp fri en britisk krigsfange fordi han var militærlege, forklarte han den overraskede fangen at overalt hvor han dro, ville han gjøre større skade med sine behandlinger enn om han satt fanget hos franskmennene.^[13]

• Folkehelseinstituttet om Gulfeber