Gundishapur

Gundishapur (گندی شاپور, mellompersisk: Why-'andywk-shpwhry = «Shapurs bedre Antiokia», gammelsyrisk: Beth-Lapat) ligger sør for landsbyen Shahadad nord i dagens iranske provins Khuzestan, ca. 10 km sørøst for Dezful. Den var en sassanidedynastiets viktigste byer, og kanskje den nest største av dem, og her lå Gundishapurakademiet, et kulturelt og vitenskapelig sentrum i det førislamske Persia.

Noen vitenskapsfolk har reist tvil om hvor viktig Gundeshapur skal ha vært, især om sykehuset faktisk har eksistert.^[1]

Byen ble grunnlagt av kong Shapur I etter erobringen av den romerske metropolen Antiokia ved Orontes. Den ble også kalt Shapurs Antiokia. Det er muligens slik at byen ikke var en helt ny grunnleggelse, men at det dreiet seg om en gammel by som fikk et nytt navn og en ny start. Hit ble det deportert folk fra det erobrede Antiokia i vest. Byen var, særlig under Shapur I, sassanidekeisernes vinterresidens. Det var antagelig i Gundishapur at den fangne romerske keiser Valerian døde.

Gundishapur ble åsted for mange kristne og manikeiske martyrier. Her døde således for eksempel både Mani og katholikos Simon bar Sabbae. Byen var sete for en metropolitanbiskop. I 484 fant Synode i Beth-Lapat sted her, og den erklærte Nestorius' lære for rettesnor for de kristne i det persiske rike.

Byen bestod til inn i den islamske tid, men mistet etterhvert sin betydning. Den siste kildefaste biskop her er belagt i 1318.

Det er ikke blitt foretatt omfattende utgravninger av byen. Det ble foretatt en «survey» i 1963, som har gjort at man kan gjøre seg et grovt bilde av hvordan byen så ut. Ruinene dekket et område på ca. 3 x 2 km. Gatenettet var etter sjakkbrettmønster, noe som kan tyde på en opprinnelig gresk grunnleggelse. Kanskje var det de deporterte fra Antiokia som foretok byplanleggingen. Funnene stemmer med beskrivelser gitt av persiske geografer som Hamzah al-Isfahani og Yaqut, som forteller at byen var åtte gater lang og bred, og at gatene krysset hverandre i rette vinkler.

• Daniel T. Potts: The Archaeology of Elam. Cambridge University Press, Cambridge 1999, s. 419–424, ISBN 0-521-56358-5.
• Louis Cheikho: Les savants arabes chrétiens en Islam (622-1300), Beyrouth, 1983.
• Michael Dols: «The Origin of the Islamic Hospital : Myth and Reality», i Bulletin of the History of Medicine 61, s. 367-391.
• Raymond Le Coz: Les médecins nestoriens au Moyen Âge : Les maîtres des Arabes, L'Harmattan, Paris, 2004.