Hankøhalvøya

Hankøhalvøya (svensk: Hangö udd, finsk: Hankoniemi) er Finlands sørligste halvøy på fastlandet. Neset er en cirka 30 km lang og smal landtunge som strekker seg i sørvestlig retning ut fra fastlandet^[1].

På neset ligger en by, Hangö. Blant andre samfunn på neset kan nevnes Lappvik, Tvärminne, Harparskog, Skogby og Leksvall. Om lag halvparten av halvøya tilhører Hankø kommune mens den andre halvdelen tilhører Raseborg.

Hankøhalvøya utgjør en del av den mellomsvenske israndsone som strekker seg fra sørlige Norge gjennom Sverige og videre gjennom Hankø (i Finland kalt Salpausselkäåsen) og inn i Russland opp mot Nordishavet. Hankø er således oppbygd av både sandmorene og iselvsgrus som former både høyder, åser og senker. En del av fjellpartiene har jettegryter og åsryggene har dödisgropar som i dag kan være vanskelige å skille ad fra kjempestore krevadgroper som stammer fra krigstiden på neset (se Hangöfronten). Her er det også flere små innsjøer. På sørsiden av neset ligger flere langgrunne sandstrender.

Hankø-halvøya omgis av en vid skjærgård med utallige holmer og skjær. Den egentlige Østersjøen avgrenses mot Finskebukten av en linje fra Hankøs odde til det nordvestligste hjørnet på Estlands fastland. Odden omgis på respektive sider av fjärder; Hangö västra fjärd (fi: Hangon läntinen selkä) og Hangö östra fjärd (fi. Hangon itäinen selkä). På odden råder et mildt havsklima. De vanligste vindene kommer fra vest-sørvest-sør. Årsmiddeltemperaturen er på ca +4,7 °C.

Hankø-neset har flere biotoper med stor variasjonsrikdom. Odden har mange for Finland helt unike vekster. Her er det både barskog og løvskog. Skogbranner og granater ødela store arealer av skog under krigen.

Hankø-halvøya har en for det sørlige Finland normal hekkefuglfauna. Her forekommer mange av det sørlige Finlands vanligste småfugler som for eksempel kjøttmeis, blåmeis, linerle, dompapp, løvmeis, granmeis, større hakkespett, mindre hakkespett, svartspett, gjøk, stær og alle i Østersjøen forekommende sjøfugler.

Her er også en for hele sørlige Finland normal dyrefauna med elg, rødrev, hare, rådyr, grevling og ekorn, likesom forskjellige smågnagere. Blant krypdyrene kan nevnes snok og huggorm.

Hankø-halvøya er en urgammel svenskbygd. Enter vanlig historieskrivning begynte svenske nybyggere å kolonisere sørvestre Finland på 1100-tallet som før også var besøkt av nomadiske jeger- og fiskerfolk. Dessuten hadde også svenske vikinger gjort strandhugg på neset på sine ferder østover mot Novgorod i Russland.

Etter at flere industrier fra 1960-tallet av etablerte seg på odden flyttet mange finner inn på neset. Som følge av dette ble odden tospråklig, med finlandssvensker og finner.

I 1714 ble sjøslaget ved Hangö udd utkjempet her utenfor.

På Hankø finnes restene av Hangöbefestningene.

Under den finske borgerkrig landsteg den tyske Østersjødivisjonen i april 1918 i Hankø og marsjerte så videre til Helsingfors. De kom for å støtte de borgerlige hvite korpsene mot de røde.

Etter Finlands nederlag i den finske vinterkrigen ble landet tvunget å gi bruksretten til Hangö udd til Sovjetunionen som flåtebase på 30 år. En befestningslinje, den såkalte Harparskoglinjen ble anlagt av finnene i rask takt tvers over neset.

Den sovjetiske hankøbasen ble gjeninntatt av finlenderne tidlig i desember 1941. Sovjetunionen innledet sjøveis rømmingen av Hankø allerede i november 1941. Natten til 3. desember 1941 ble den sovjetiske hankøbasen forlatt for godt. Spor fra krigstiden er allestedes synlige.

Lengst i sør er Finlands sørligste fastlandspunkt, Tulludden.

Nettkilder

• Hangö i ett nötskal – Hangö stads webbplats Lest 1. februar 2017.
• Tvärminne zoologiska station Lest 1- februar 2017.

Noter

• Karta över Hangö udd -- Google Maps Kontrollert lenke 1. februar 2017.