Hans Mule

Hans Mule
Født		Danmark
Død		24. sep. 1524[1]
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop
Embete		Katolsk biskop i Oslo (1521–)
Nasjonalitet		Danmark-Norge

Hans Mule (fra Danmark, død 24. september 1524 utenfor Skagen) var biskop av Oslo fra 1521 til 1524.

Hans Mule kom fra en dansk adelsslekt. Farens slekt hadde blitt adlet av Kristoffer av Bayern, men var ikke jordeiende. Hans studerte i Rostock og Köln, hvor han tok magistergraden i 1513.

Tilbake i Danmark ble han skriver ved den kongelige kanselli, og sluttet seg til kretsen rundt Sigbrit Willems.

I 1516 ble Hans Mule utnevnt til høvedsmann på Akershus. Biskop Anders Mus av Oslo var en fiende av ham, og konflikten mellom de to ble skarp. Mule ble raskt knyttet til prosten ved Mariakirken, Hans Olsen, og de to skal ha ført usømmelige liv. Anders Mus klagde til kongen, men Sigbrit beskyttet sin protesjé Mule. Under hans tid som høvedsmann ble mer makt overført til dette embetet, fordi det var vanskelig å styre Norge direkte fra København. Han var i praksis stattholder, og Erik Valkendorf brukte denne tittelen på ham allerede i 1520. For kongen var han et sikkert kort, fordi han som medlem av den ikke jordeiende adel var av rett byrd, men ikke hadde noen egen økonomisk eller maktpolitisk basis.

I striden med Anders Mus stilte erkebiskopen seg på Anders' side. Men kongen tok ikke erkebiskopens klage fra 1519 til følge, og presset på Anders Mus fortsatte. I 1521 hadde han ikke annen mulighet enn å trekke seg.

Som klerk og magister oppfylte Hans Mule kravene til å være biskop, og kongen kunne dermed få ham innsatt i embetet. Mule fortsatte som slottsherre også etter bispeutnevnelsen. Erkebiskopen valgte å reise til paven for å legge fram klagene mot biskop-elekten, og den pavelige godkjenningen av valget kom derfor ikke før i august 1524.

Hans Mule var svært upopulær på Østlandet. Han krevde høye skatter, og innkrevingen var brutal. I Oslo fikk han byen satt i brann for å stoppe et svensk angrep i 1523. Han ser ut til å ha hatt kjennskap til at angrepet ville komme, for han fikk skattene og arkivet fra Mariakirken i sikkerhet på Akershus. Samme år flyktet Christian II til Nederlandene, og under det interregnum som fulgte krevde riksrådet kontroll over alle slott.

Riksrådets faktiske leder, Olav Galle, var fiende av Mule og hadde kontakt med Gustav Vasa av Sverige. Hans Mule holdt på Akershus, og var i realiteten beleiret der. I august 1523 kom broren Lydike Mule med klær og penger fra Nederlandene, og Hans kunne gjøre et utfall. Han brente en av hovedgårdene til Olav Galle i Hedmark.

Frederik I ble hyllet som konge i Danmark, og det sønnafjeldske riksråd planla å sikre seg Akershus. Men Mules nedbrenningen av gården i Hedmark hadde presset Olav Galle til å flykte. Mule brukte dette for å framstille Galle som forræder, og fikk seg et pusterom. Gjennom Frederiks utsending Henrik Krummedike fikk han en avtale om at han skulle beholde Akershus inntil han fikk pavens godkjenning som biskop av Oslo. Kongen la dermed press på paven for å få den nødvendige godkjenningen, slik at han kunne beholde en lojal mann i Oslo. Paven signerte dokumentet i august 1524.

Bare en måneds tid senere, den 24. september 1524, druknet Hans Mule i et forlis utenfor Skagen i Danmark. Det gikk senere en fortelling om at han hadde kommet seg i land i liv, men at en bonde hadde drept ham. Det finnes ikke noe bevis for at det skal ha skjedd, men at historien ble fortalt illustrerer hvor mislikt Mule var. Eivind Berggrav skriver i sin oversikt over Oslo-bispene: «Den minst kristelige av alle bisper i Oslo»^[2]

• Hans Mule i Norsk biografisk leksikon
• Katolske biskoper i Norge før reformasjonen på Den katolske kirkes hjemmeside
• Berggrav, Eivind: «Oslos bisperekke» i Oslo bispedømme 900 år, Universitetsforlaget 1974