Harald Öhquist

Harald Öhquist
Generalløytnant Harald Öhquist på slutten av 1930-tallet.
Født		1. mars 1891[1] Helsingfors i Storfyrstedømmet Finland
Død		10. feb. 1971 (79 år) Helsingfors i Finland
Beskjeftigelse		Militært personell
Utdannet ved		Imperial Alexander University Helsingfors universitet Nya svenska samskolan
Nasjonalitet		Finland
Utmerkelser		1. klasse av Ørnekorsets orden (1935)
Troskap		De hvite til 1918 Finland
Våpenart		Infanteri
Tjenestetid		1915–1951
Militær grad		Generalløytnant
Kommandoer		II. Armeijakunta
Deltok i		Den finske borgerkrigen Vinterkrigen Fortsettelseskrigen
Harald Öhquist på Commons

Harald Öhquist (født 1. mars 1891 i Helsingfors, død 10. februar 1971) var en finsk jäger og general. Han er mest kjent for sin rolle som sjefen for det II. armékorps (II. Armeijakunta) under vinterkrigen.

Harald Öhquist ble født den 1. mars 1891 i Helsingfors i Storfyrstedømmet Finland. Han var sønn av professor Johannes Öhquist (6.12.1861 St. Petersburg – 15.10.1949 Wolfach, Tyskland) og Helene o.s. von Collins. I 1908 begynte han på Helsingfors universitet, og i 1914 bestod han avgangseksamenen ved det juridiske fakultetet.

I mars 1915 meldte han seg til Jäger-opplæringen i Tyskland, og mellom 1915 og 1918 ble han ble trent opp som del av den 27. kongelige prøyssiske jägerbataljon (på tysk Königlich Preussisches Jägerbataillon Nr. 27 og på finsk Jääkäripataljoona 27), hvor han deltok i bataljonens kamper på østfronten mot russerne i 1916 og 1917. Han returnerte til Finland i februar 1918, og under den finske borgerkrigen ble han forfremmet til major og ble utnevnt til sjefen for IX. jääkäripataljoonaa under slaget ved Viborg.

I 1921 ble han forfremmet til oberstløytnant og i 1925 til oberst. Mellom 1924 og 1925 studerte han ved Krigshögskolan KHS i Sverige. Mellom 1925 og 1933 var han sjefen for 2. Divisioona, og i 1930 ble han forfremmet til generalmajor. I 1936 ble han forfremmet til generalløytnant.

Ved utbruddet av vinterkrigen den 30. november 1939 var Öhquist sjefen for II. Armeijakunta, som var ansvarlig for forsvaret av vestsiden av det karelske nes. Med mangelvare på ammunisjon og andre forsyninger klarte han å forhindre at russerne brøt igjennom Mannerheimlinjen ved Summa i desember 1939.

Allerede fra begynnelsen av krigen var det klart at forholdet mellom forsvarssjefen, marskalk Mannerheim, og sjefen for armeen på det karelske nes (Kannaksen Armeija), generalløytnant Hugo Österman, var anspent, og at dette til tider førte til konfrontasjoner mellom dem. I et av de største konfrontasjonene mellom dem ble Öhquist, som hadde mange andre og bedre ting å gjøre, ble beordret til å delta, når Mannerheim anklaget Österman og anklaget hans halvhjertede oppfølgning av ordre for å ha resultert i sammenbruddet av Mannerheims buffersonestrategi.

I løpet av desember foreslo både Öhquist og Österman at man skulle utføre et motangrep mot russerne, og etter at russernes første angrep mot Mannerheimlinjen hadde blitt stoppet, ble planene for et motangrep utført av II. Armeijakunta iverksatt. Da motangrepet startet den 23. desember viste det seg at angrepet hadde alvorlige feil allerede i begynnelsen, og kollapset i løpet av noen timer.

Öhquist forsvarte angrepet i sine memoarer, da han mente at angrepet ga de finske offiserene og underoffiserene verdifull kamperfaring, men han skrev også at han ble nødt til å gå med på å støtte motangrepet, ellers ville han bli avløst som korpssjef. Han hadde også insistert at angrepet skulle utføres av en stor del av de uthvilte troppene av 6. Divisioona, men Mannerheim ga først tillatelse til bruken av divisjonen etter 48 timer, og da 23. desember var det tidligste de kunne utføre motangrepet, var det umulig for 6. Divisioona å komme frem til fronten i noen organisert orden.^[2]

Russerne angrep Mannerheimlinjen igjen med fornyet styrke i februar 1940, og i et møte den 14. februar 1940 diskuterte Öhquist, Österman og Mannerheim ble de enige om at den sovjetiske «bulen» ved Lähde kunne ikke elimineres, men ellers var det stor uenighet mellom de tre partene. Österman oppfordret at de finske styrkene skulle trekke seg tilbake til baklinjen som gikk igjennom Viborg (Taka-asema), mens både Öhquist og Mannerheim mente at de finske troppene kun skulle trekke seg tilbake til den halvferdige mellomliggende linjen mellom Mannerheimlinjen og baklinjen, kjent som Väliasema. Mannerheim henvendte seg heretter direkte til Öhquist for å diskutere taktikk, noe som stred med kommandokjeden da Öhquist var Östermans underordnede. Bruddet var et av de mange tegnene på det anspente forholdet mellom Mannerheim og Österman som hadde forverret seg i de siste ukene.^[3]

Den 15. februar 1940 hadde de sovjetiske styrkene for alvor brutt gjennom Mannerheimlinjen, og da var det tydelig at Österman hadde falt fra Mannerheims favør, og hans egen selvtillit ble ytterligere forverret av nyheten om at hans kone hadde blitt alvorlig såret i et sovjetisk flyangrep. Den 19. februar etterfulgte han generalløytnant Hugo Österman som sjefen for armeen på det karelske nes (Kannaksen Armeija), mens general Erik Heinrichs overtok posten som sjefen for II. Armeijakunta.

Mellom 1940 og 1941 var han generalinspektør for militær opplæring. I 1941 ble han utnevnt av Mannerheim til forsvarssjefens representant i Oberkommando der Wehrmacht, en post han holdt til 1942. Mellom 1942 og 1944 var han igjen sjefen for Kannaksen Armeija. Etter krigen var han igjen sjefen for generalinspektør for militær opplæring, og i 1950 mottok han en æresdoktorgrad ved Helsingfors universitet. I 1951 trakk han seg fra aktiv tjeneste.

Harald Öhquist døde den 10. februar 1971.

• Vinterkrigen

• Trotter, Willam R.: The Winter War: The Russo-Finnish War of 1939-40, Aurum Press Ltd 1991