Harappa

Harappa (urdu/panjabi: ہڑپہ, uttale [ɦəɽəppaː]) er et arkeologisk sted i Punjab i nordøstlige Pakistan, rundt 35 km vest for Sahiwal. Stedet har sitt navn fra en moderne landsby som befinner seg i nærheten av det tidligere løpet for elven Ravi. Den nåværende landsbyen Harappa ligger 6 km fra oldtidens bosetning. Selv om dagens Harappa har en jernbanestasjon etterlatt fra britisk tid, er den i dag kun en liten landsby ved et veikryss med rundt 15 000 innbyggere.

Stedet for oldtidens by inneholder ruinene av en befestet by fra bronsealderen som var en del av det som kalles for Grav H-kulturen og Induskulturen, sentret i provinsen Sind og Punjab.^[1] Byen er antatt å hatt så mange som 23 500 innbyggere — hvilket er betraktet som mange for sin tid.^[2]

Oldtidens by Harappa ble i stor grad ødelagt under den britiske raj da det ble tatt murstein fra ruinene for å bygge jernbanen Lahore-Multan.^[3]

I 2005 ble et kontroversielt opplegg for en fornøyelsespark på stedet oppgitt da byggearbeiderne avdekket mange arkeologiske gjenstander i løpet av den innledende byggeperioden. En bønn fra den framstående pakistanske arkeologen Ahmed Hasan Dani til kulturdepartementet førte til at stedet ble restaurert.^[4]

Induskulturen, også omtalt som Harappakulturen, har sine tidligste røtter i kulturer som den i Mehrgarh, omtrentlig 6000 f.Kr. De to største byene, Mohenjo-daro og Harappa, oppsto en gang rundt 2600 f.Kr. langs elven Indus i Indusdalen i Punjab og Sind.^[5] Sivilisasjonen, med et skriftsystem, urbane sentre, og mangfoldig sosial og økonomisk system, ble gjenoppdaget på 1920-tallet etter utgravningene av Mohenjo-daro (som betyr «de dødes jordhauger») i Sind i nærheten av Sukkur og Harappa i vestlige Punjab, sør for Lahore.

Et antall steder som strekker seg fra foten av fjellkjeden Himalaya i østlige indiske Punjab i nord, til Gujarat i sør og øst, og til Balutsjistan i vest, har også blitt oppdaget og undersøkt. Selv om det arkeologiske stedet ved Harappa ble i stor grad ødelagt og vandalisert i 1857 da jernbanen Lahore-Multan tok murstein fra ruinene ved Harappa, har det uansett blitt funnet en stor mengde oldtidsgjenstander ved stedet.^[6] Mursteinene ved stedet hadde blitt gjort av rød sand, leire og stein og ble bakt i en ovn under meget høy temperatur.

Induskulturen var hovedsakelig en urban kultur opprettholdt ved overskudd fra jordbruksproduksjon og handel, det siste omfattet også handel med Sumer i sørlige Mesopotamia. Både Mohenjo-daro og Harappa er generelt karakterisert som å ha «differensierte bokvartaler med mursteinhus med flate tak, og befestede administrative eller religiøse sentre».^[7] Selv om likheter har gitt opphav til argumentasjon for eksistensen av et standardisert system for en urban formgivning og planlegging, er likhetene hovedsakelig grunnet tilstedeværelsen av en delvis rettvinklet type av kommunal bydesign, og en sammenligning av formgivningen av Mohenjo-daro og Harappa viser at de faktisk er arrangert på en ganske ulik måte.

Vekt og måleenheter i Induskulturen var på den andre siden meget standardisert og tilpasset til et sett av trinndeling av skala. Særskilte segler i leire ble benyttet, kanskje for identifisering av eiendom og frakt av varer. Selv om båe kobber og bronse var i bruk, var jern ennå ikke tatt i bruk. «Bomull ble vevd og farget for tekstiler; hvete, ris og et mangfold av frukt og grønnsaker ble kultiverte; og et antall dyr, inkludert pukkelkveg, ble domestisert.»^[7] Dreid keramikk — en del av det dekorert med geometriske og dyremotiver — har blitt funnet i rikelighet i alle de betydelige byene i Induskulturen. En sentralisert administrasjon for hver by, skjønt ikke for hele kulturen, har blitt dedusert fra den avdekkede kulturelle ensartethet; skjønt det er usikkert om autoriteten lå innenfor en kommersiell fåmannsvelde. Det synes å ha vært en fullstendig mangel på luksuriøs prakt og framtoning hos prestene som ofte var typiske for andre tilsvarende kulturer.

Charles Masson (1800–1853), et pseudonym for James Lewis, en soldat og utforsker fra Det britiske ostindiske kompani, var den første europeer som oppdaget ruinene av Harappa, noe han beskrev og illustrerte i sin bok Narrative of Various Journeys in Balochistan, Afghanistan and The Panjab (1844).^[8]

Den tidligste karbondateringen som er nevnt på Internett er 2725+-185 f.Kr. (ikke kalibrert) eller 3338, 3213, 3203 f.Kr. (kalibrert), noe som gir et midtpunkt på 3251 f.Kr.^[9] Periodene 4 og 5 er ikke datert ved Harappa. Avslutningen av tradisjonen ved Harappa synes falle en gang mellom 1900 og 1500 f.Kr.

Hva som er de mest utsøkt og sjeldne gjenstander som til nå er blitt avdekket, er små, kvadratiske segler av kleberstein med inngraverte motiver av dyr eller mennesker. Et stort antall segler har blitt funnet ved steder som Mohenjo-daro og Harappa. Mange har inskripsjoner med piktogrammer som generelt er antatt å være en form for skriftsystem. Til tross for filologenes anstrengelser fra hele verden og med hjelp av moderne kryptografiske analyser, har disse tegnene ennå ikke latt seg tolke. Det er også ukjent om de reflekterer et urdravidisk eller et annet ikkevedisk språk.

Tilskrivningen av Induskulturens ikonografi og epigrafikk til historisk kjente kulturer er meget problematisk, delvis grunnet spinkle arkeologisk bevis for slike påstander, foruten også projeksjon av moderne sørasiatiske politiske interesser på de arkeologiske levningene i området. Dette er særlig åpenbart i de radikalt mangfoldige fortolkningene av den materielle kulturen i Harappa fra både pakistanske og indiske forskere.

• Offisielt nettsted
• (en) Harappa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Harappa.com