Harrison Ford

Må ikke forveksles med Harrison Ford (stumfilmskuespiller).
Harrison Ford
Født13. juli 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Chicago
BeskjeftigelseSkuespiller, filmprodusent, stemmeskuespiller, miljøverner, tømrer, flyger Rediger på Wikidata
Utdannet vedRipon College
Maine East High School
EktefelleCalista Flockhart (2010–)[5]
Melissa Mathison (1983–2004)
Mary Marquardt (1964–1979)
FarChris Ford[6]
MorDorothy Ford[6]
SøskenTerence Ford
BarnBen Ford
Willard Ford
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA[7]
Utmerkelser
7 oppføringer
California Hall of Fame (2016)
AFI Life Achievement Award (2000)
Cecil B. DeMille Award (2001)
Æres-César (2010)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Wright Brothers Memorial Trophy (2010)
Disney Legends (2024)[8]
Aktive år1964–
IMDbIMDb
Harrison Ford på Commons

Harrison Ford (født 13. juli 1942 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller kjent for sitt gjennombrudd i Star Wars- og Indiana Jones-filmene på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. I løpet av perioden 1977 til 1983 spilte han i fire av de ti mest solgte filmene i samme tidsrom.[9] Ford har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[10]

I tillegg til sitt arbeid i filmindustrien, engasjerer Harrison Ford seg som styremedlem for Archaeological Institute of America.[11]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

1977–1997: De store rollene kommer

[rediger | rediger kilde]

Harrison Ford startet å motta betydelige filmroller mot slutten av 1970-tallet, inkludert Heroes (1977), Styrke 10 fra Navarone (1978) og Hanover Street (1979). Han medvirket også i komedien The Frisco Kid (1979) sammen med Gene Wilder, i rollen som en bankraner med et hjerte av gull. Fords tidligere arbeid i American Graffiti førte til hans første hovedrolle, da George Lucas ansatte ham for den kommende romfartsfilmen Star Wars (1977). Selv om han først ble ansatt for å lese replikker under andres auditioner, imponerte Ford Lucas såpass at han til slutt ble tildelt rollen som Han Solo. Star Wars ble en av de mest suksessrike filmene gjennom tidene, og Ford, sammen med medskuespillerne Mark Hamill og Carrie Fisher, ble høyt anerkjent. Han fortsatte å spille rollen som Han Solo i de vellykkede oppfølgerne Imperiet slår tilbake (1980) og Jediridderen vender tilbake (1983), samt den mindre vellykkede Star Wars Holiday Special (1978).

Fords status som ledende skuespiller ble ytterligere forsterket med filmen Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatt (1981), et samarbeid mellom George Lucas og Steven Spielberg, som ga Ford sin andre franchise-rolle som den heroiske globetrotteren og arkeologen Indiana Jones. Til tross for innledende motstand fra Lucas, som allerede hadde jobbet med Ford i American Graffiti og Star Wars, ble han til slutt tildelt rollen etter at Tom Selleck ikke kunne påta seg oppdraget. Filmen ble en enorm suksess, og ble årets mest innbringende. Ford fortsatte å spille rollen gjennom resten av tiåret, med hovedroller i Indiana Jones og de fordømtes tempel (1984) og oppfølgeren Indiana Jones og det siste korstog (1989), hvor Sean Connery spilte rollen som Indiana Jones' far. Under filmingen av Indiana Jones og de fordømtes tempel i London i juni 1983, fikk Ford en skiveprolaps. Den da 40 år gamle skuespilleren måtte derfor avbryte innspillingen i seks uker, mens han var i Los Angeles for å operere.

Etter suksessen som Indiana Jones, portretterte han Rick Deckard i Ridley Scotts dystopiske science fiction-film Blade Runner (1982). Ford opplevde dette arbeidet som mer utfordrende enn Star Wars- og Indiana Jones-filmene, delvis på grunn av uenigheter med Scott om karakteren Rick Deckard. Mens Blade Runner ikke umiddelbart ble en suksess, har den senere blitt anerkjent som en kultklassiker og en av Fords mest respekterte filmer.

Ford demonstrerte også sin allsidighet på 1980-tallet med dramatiske roller i filmer som Vitne til mord (1985), Moskitokysten (1986) og Desperat (1988), samt den romantiske hovedrollen i komediedramaet Working Girl (1988), med Melanie Griffith og Sigourney Weaver. Spesielt Vitne til mord og Moskito-kysten tillot Ford å utforske sitt potensial som dramatisk skuespiller og ble godt mottatt av kritikere. Ford husket senere samarbeidet med regissør Peter Weir på begge filmene som noen av de beste opplevelsene i karrieren hans.

På 1990-tallet spilte Ford rollen som Jack Ryan i filmene Patriotenes spill (1992) og Overhengende fare (1994), begge med Anne Archer og James Earl Jones. Dette var to av fem filmer i filmserien om Jack Ryan, basert på karakteren skapt av Tom Clancy. Ford overtok rollen etter Alec Baldwin, som tidligere hadde spilt Ryan i Jakten på Rød Oktober (1990). Ford hadde også ledende roller i andre actionbaserte thrillere, inkludert den kritikerroste Jaget (1993), En fiende iblant oss (1997) og Air Force One (1997). Jaget ga Ford noen av de beste anmeldelsene i karrieren. Han spilte også dramatiske roller i Antatt uskyldig (1990) og Tilfellet Henry (1991), samt en annen romantisk hovedrolle i nyinnspillingen av Sabrina (1995).

I løpet av denne perioden etablerte Ford arbeidsforhold med anerkjente regissører som Peter Weir, Alan J. Pakula, Mike Nichols, Phillip Noyce og Sydney Pollack, og samarbeidet med hver av dem to ganger. Dette var den mest økonomisk vellykkede perioden i Fords karriere, da fjorten av filmene hans fra 1977 til 1997 nådde topp femten på lister over amerikanske billettinntekter, hvorav tolv nådde topp ti. Seks av disse filmene ble også nominert til Oscar-prisen for beste film: Star Wars, Apokalypse nå!, Jakten på den forsvunne skatten, Vitne til mord, Working Girl og Jaget.

1998–2014

[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1990-tallet deltok Ford i flere kommersielt mindre vellykkede filmer som ikke klarte å matche hans tidligere suksesser. Dette inkluderte 6 dager 7 netter (1998), Random Hearts (1999), K-19: The Widowmaker (2002), Hollywood Homicide (2003), Firewall (2006) og Extraordinary Measures (2010). Et bemerkelsesverdig unntak var Skyggen fra fortiden (2000), som tjente over 155 millioner dollar i USA og 291 millioner dollar globalt. I Guinness rekordbok fra 2001 ble Ford oppført som den rikeste mannlige skuespilleren i verden. Han fungerte som utøvende produsent på K-19: The Widowmaker og Extraordinary Measures, begge basert på sanne hendelser.

I 2004 takket Ford nei til tilbudet om en hovedrolle i thrilleren Syriana (2005), og uttalte senere at «Jeg var ikke overbevist om sannhetsgehalten i stoffet, og jeg tror jeg gjorde en feil der.» Rollen gikk til slutt til George Clooney, som vant en Oscar og en Golden Globe for sitt arbeid. Før dette avviste Ford også en rolle i en annen film skrevet av Stephen Gaghan, nemlig rollen som «Robert Wakefield» i Traffic (2010), en rolle som til slutt gikk til Michael Douglas.

I 2008 oppnådde Ford suksess med filmen Indiana Jones og krystallhodeskallens rike, den første Indiana Jones-filmen på nitten år, og et nytt samarbeid sammen med Lucas og Spielberg. Filmen mottok generelt positive anmeldelser og var den nest mest lønnsomme filmen på verdensbasis i 2008. Etterpå uttrykte Ford at han gjerne ville medvirke i en annen oppfølger «... hvis det ikke tar 20 år til [før det blir noe av].»

I 2008 hadde han også premiere med filmen Crossing Over, regissert av Wayne Kramer. Her spilte Ford en spesialagent i ICE / Homeland Security Investigations, og delte lerretet med Ashley Judd og Ray Liotta. Han hadde også fortellerstemmen i dokumentarfilmen Dalai Lama Renaissance. I 2009 medvirket han i dramafilmen Extraordinary Measures innspilt i Portland, Oregon. Filmen hadde premiere 22. januar 2010, med Brendan Fraser og Alan Ruck i andre sentrale roller. I 2010 deltok Ford i filmen Morning Glory sammen med Rachel McAdams, Diane Keaton og Patrick Wilson. Filmen ble ingen kassasuksess, men Ford fikk ros fra kritkerne, og noen mente det var hans beste rolle på flere år. I juli 2011 spilte Ford mot Daniel Craig og Olivia Wilde i science fiction/western-hybridfilmen Cowboys & Aliens. I 2013 spilte han offiseren Hyrum Graff i filmen Enders Game.

2015–2020

[rediger | rediger kilde]

På midten av 2010-tallet vendte Ford tilbake til rollen som Han Solo i Star Wars-oppfølgeren Star Wars: The Force Awakens. Filmen hadde premiere i 2015, og ble en betydelig publikumssuksess. Under innspillingen ble Ford skadet da en hydraulisk dør falt på ham, og han pådro seg et ankelbrudd. Han ble behandlet ved John Radcliffe Hospital i Oxford, og hans sønn, Ben Ford, delte detaljer om farens skade, inkludert behovet for en plate og skruer i ankelen. Innspillingen fortsatte ved å filme Ford fra livet og opp, til skaden var leget. Han returnerte til filmsettet i midten av august. Selv om rollefiguren hans ble drept i Star Wars: The Force Awakens, ble det gjennom en casting-samtale bekreftet at Ford ville dukke opp igjen som Han Solo i den påfølgende filmen, Episode VIII. Imidlertid ble det klart i 2016, ved offentliggjøringen av rollelisten til Episode VIII, at Harrison Ford likevel ikke skulle medvirke i den nye filmen. På spørsmål om en mulig fremtidig retur som Han Sol, uttalte Ford: «Alt er mulig i verdensrommet.» Han Solo dukket til slutt opp som en visjon i Star Wars: The Rise of Skywalker (2019).

Den 26. februar 2015 kunngjorde Alcon Entertainment at Ford skulle gjenoppta rollen som Rick Deckard i Blade Runner 2049, oppfølgeren til Blade Runner (1982). Filmen mottok svært gode anmeldelser ved premieren i oktober 2017, og Harrison Ford ble rost for sin rolletolkning. Til tross for dette genererte filmen bare 259,3 millioner dollar i globale billettinntekter, betydelig under de anslåtte 400 millioner dollarene den trengte for å dekke produksjonskostnadene.

I 2019 hadde Ford sin første stemmerolle i en animasjonsfilm, da han ga stemme til hunden «Roster» i The Secret Life of Pets 2.

Planen var deretter at Ford skulle spille inn en femte Indiana Jones-film, men dette filmprosjektet ble ett år forsinket. I stedet signerte Ford en kontrakt for rollen som John Thornton i en filmatisering av Jack Londons roman The Call of the Wild. Filmen hadde premiere i februar 2020 og mottok en blandet mottakelse fra anmelderne. På grunn av koronaviruspandemien ble kinoene stengt våren 2020, og filmen ble tatt av plakaten før den fikk muligheten til å nå et bredere publikum.

Høsten 2022 ble det annonsert at Ford skulle ta over for William Hurt i rollen som Thaddeus "Thunderbird" i den nye Marvel Entertainment-filmen, Captain America: Brave New World, som er planlagt å bli utgitt i 2025.[12] Hurt døde samme år.[13]

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Ford har vært gift tre ganger. Hans første eksteskap var i 1964 med ungdomskjæresten Mary Marquadt, og de fikk to barn sammen. I 1983 inngikk han sitt andre ekteskap, med Melissa Mathison, som han også fikk to barn med. Ford og Mathison skilte lag i 2003, og fra 2010 har han vært gift med Calista Flockhart, kjent fra TV-serien Ally McBeal.[14]

Filmografi

[rediger | rediger kilde]
Harrison Ford som Indiana Jones.
Fords stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Harrison-Ford, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118881299, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000017487, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 21796[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.hola.com, besøkt 28. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Decine21 person-ID 8648, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.telemundo52.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Harrison Ford». IMDb. Besøkt 4. november 2022. 
  10. ^ Chad (25. oktober 2019). «Harrison Ford». Hollywood Walk of Fame (på engelsk). Besøkt 4. november 2022. 
  11. ^ aia_press (15. mai 2008). «News - Harrison Ford Elected to AIA Board». Archaeological Institute of America. Besøkt 4. november 2022. 
  12. ^ IMDb (på eng) https://www.imdb.com/title/tt14513804/. Besøkt 25. januar 2024. 
  13. ^ «Skuespiller William Hurt er død – VG Nå: Nyhetsdøgnet». VG Nå (på norsk). Besøkt 4. november 2022. 
  14. ^ Editors, Biography com. «Harrison Ford». Biography (på engelsk). Besøkt 4. november 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Intervjuer

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harrison_Ford&oldid=24752085»