Heksehammeren

Heksehammeren, (latin: Malleus Maleficarum) var den mest kjente «instruksjonsboken» for hekserisaker i europeisk retts- og kirkehistorie, skrevet av dominikanerpresten og inkvisitoren Heinrich Kramer og utgitt 1487. Boken ga retningslinjer for hvordan myndighetene skulle oppspore, avsløre, etterforske og rettsforfølge trolldom og heksekriminalitet, noe som ble straffeforfulgt som en særdeles alvorlig forbrytelse på 1400 – 1600-tallet. Boken ble trykket i flere opplag, og etter hvert som den etter noe tid ble anerkjent i flere kretser, tok hekseprosessene seg opp igjen etter en noe roligere periode.

Under den forutgående roligere periode hadde en rekke domstoler vært uten befatning med hekseprosesser på lang tid. Man hadde altså ingen sterk levende institusjonell hukommelse i rettsvesenet, og fant å måtte orientere seg blant annet etter det som måtte komme av utgivelser om emnet. Heksehammeren ble da i en periode brukt i stor utstrekning, riktignok fortrinnsvis av den verdslige makt. Men boken ble fordømt av den katolske kirke i 1490 og i det hele gjennomgående ignorert av inkvisisjonen.

I noen tiår hadde boken en meget stor gjennomslagskraft i borgerlige domstoler som på grunn av manglende erfaring med slike prosesser i nær fortid begynte å forholde seg til dens anvisninger. Men ikke lang tid inn på 1500-tallet ble Heksehammeren avleggs; nye håndbøker for hekseprosesser kom til og tok over, og dessuten spilte ikke slike bøker noen ledende rolle for rettssakene mot hekserianklagede.

Boken hadde likevel noe innflytelse etter reformasjonen, og ble anvendt av myndighetene både i protestantiske og katolske områder.

Heksehammeren er lenge blitt tilskrevet to dominikanerprester og pavelige inkvisitorer, Heinrich Kramer og Jakob Sprenger. Men nyere forskning er kommet til at Kramer (1430–1505) ikke bare var hovedforfatteren, men faktisk den eneste forfatter, og at han selv dro inn den velrenommerte Jakob Sprengers navn for at verket skulle bli tillagt større tyngde, altså i reklameøyemed. Sprenger hadde intet med boken å gjøre.

Kramer hadde selv erfaringer som heksejeger fra Innsbruck-området i Tirol. Kramer var ikke noen høyt respektert inkvisitor og representerte på sin tid en mindretallsoppfatning om hekseriet. Hans syn på trolldom ble ansett som underlig og ekstremt av et flertall av hans medbrødre i presteskapet, som stadig stakk kjepper i hjulene for de rettssaker han satte i gang.

Særlig avgjørende var hendelsene i Innsbruck i 1485, der 57 personer ble etterforsket av Kramer for hekseri. Ingen av dem ble henrettet. Biskop Georg Golser av bispedømmet Brixen (som Innsbruck var del av) ble så irritert over Kramers fascinasjon av heksenes seksuelle atferd at han stanset rettssakene, og sa at djevelen var i inkvisitoren, ikke i heksene, og bad Kramer om å reise sin vei.

Kramers beslutning om å forfatte håndboken ble fattet etter denne avvisningen, for å rettferdiggjøre sin virksomhet.

Opprinnelig var en pavebulle om hekseforfølgelse trykket som forord i boken; Summis desiderantes affectibus, gitt av pave Innocent VIII 5. desember 1484. Dette var sikkert medtatt av Kramer for at folk skulle danne seg den oppfatning at boken var utgitt med pavens velsignelse, eller endog blitt skrevet på oppdrag fra paven. I pavebullen hevder Innocens «å ha fått kjennskap til at folk har vendt sin katolske tro ryggen for å inngå pakt med Djevelen. De har hatt kjødelig omgang med demoner, brukt trollformler for å drepe barn og husdyr, skapt uvær og sykdom, impotens og sterilitet.» Offisielt skal Heksehammeren likevel aldri ha blitt brukt av den katolske kirke, og det finnes intet historisk belegg for at den ble benyttet av inkvisisjonen.

I 1631 offentliggjorde en av de mest kjente bekjempere av hekseprosessene, den tyske jesuitten Friedrich Spee, anonymt skriftet Cautio Criminalis, som kritiserte fremfor alt de metoder som ble benyttet i hekseprosessene, fremfor alt tortur, og gave argumenter for at tilståelser fremkommet under tortur ikke hadde særlig verdi. Annen utgave av verket ble utgitt med tilskyldelse av jesuittordens provinsledelse i Tyskland. Den ikkekirkelige jurist Thomasius fremholdt senere i sin Dissertatio de crimine magiae (1701) at det ikke forelå noen beviser for heksers eksistens og for deres angivelige dsjevlepakter.

Kramer sendte boken til Köln universitets teologiske fakultet for å få deres godkjennelse. Datoen for dette, den 9. mai 1487, anses å være bokens førsteutgivelsesdato, selv om tidligere versjoner kan ha blitt til i 1485 eller 1486. Universitetet godkjente ikke boken, tvertimot fordømte de den for dens uetiske juridiske anbefalinger og fordi demonologien som ble presentert i boken ikke var i samsvar med katolsk lære. Et anbefalingsbrev angivelig signert av fire lærere ved universitetet var inkludert i de tidligste utgivelsene av boken. Dette var en direkte forfalskning. Heksehammeren ble forkastet og Kramer ble dømt av inkvisisjonen i 1490.

Boken ble likevel fortsatt utgitt, drevet av en voksende etterspørsel etter botemiddel mot hekseri. Mellom 1487 og 1520 skal 13 opplag ha blitt trykket, og 16 opplag mellom 1574 og tidspunkt for utgaven fra Lyon i 1669. Bokens popularitet strakk seg ut over nesten hele Europa, men var noe svakere i England og Nederlandene. På denne tiden var den den mest solgte boken etter Bibelen. Heksehammeren var da i en periode den viktigste referansen i jakten på Satans medsammensvorne og håndlangere.

Selv om Heksehammeren var tunglest, og grensende til det langtekkelige i sine mange opplistinger, var den «nyskapende» (om det er det rette ord) ved det at den karakteriserte hekseri til noe verre enn kjetteri, og ved sine ekstraordinært hatske karakteristikker av det kvinnelige kjønn. Disse «sensasjonelle» trekkene var med på å sette hekser på dagsordenen igjen. Emnet ble igjen en tematikk for teologiske forfattere. Et år eller to etter utgivelsen kom Ulrich Molitoris med verket «De Lamiis et phitonicis mulieribus», som – til tross for sin avstandtagen fra de mest outrerte fremstillinger i Heksehammeren – ikke satte noe spørsmålstegn ved heksenes eksistens.

Moderne oversettelser til tysk ble utført av J. W. R. Schmidt i 1906 med tittelen Der Hexenhammer og til engelsk av Montague Summers i 1928. Denne ble trykket opp igjen i 1948 og 1971 og er fortsatt tilgjengelig (ISBN 0-486-22802-9).

Heksehammeren består av tre deler.

Den første delen skal bevise at hekser finnes, den andre delen beskriver hvordan hekseri bedrives og den tredje delen hvordan hekser oppspores, hvordan rettergang og forhør skal drives, samt hvordan heksene skal uskadeliggjøres. Innholdet er i seg selv ikke nytt eller unikt, det består mest av sammenfatninger og gjentakelser av utbredte forestillinger, og til en viss grad allerede publisert materiale, som for eksempel Nicolas Eymerics Directorium Inquisitorum fra 1376 og Johannes Niders Formicarius fra 1435.

• Den første delen behandler hekseriets form. I den beskrives det hvordan kvinner gjennom sin svakere natur og sitt lavere intellekt er mer mottagelig for Satans påvirkning. Selve tittelen på boken er skrevet i hunnkjønnsform, maleficarum, og forfatterne hevder at selve den latinske glosen femina (kvinne) kommer av fe og minus og betyr troløs. (Etymologien er ikke korrekt.)

• Skriftet erklærer videre at noen av tingene som ble tilstått av hekserianklagede, som det å skape seg om til dyr, bare var illusjoner skapt av Satan for å forlede dem. Men andre ting, for eksempel å besverge fram stormer, det å kunne fly og ødeleggelse av avlinger, var derimot virkelige, fremholdt Heksehammeren.

Heksenes usedelige vaner er gitt stor plass i boken, og spørsmålet om hvorvidt demoner kan gi opphav til avkom med en heks drøftes inngående. Den litterære stilen er seriøs og fullstendig humørløs – for eksempel siteres det et sted en folkelig satirisk anti-kirkelig historie/vits som om den var en virkelig hendelse.

Den siste delen av boken behandler praktiske detaljer i hekseriprosessen; hvordan hekser kan oppspores, forhøres og uskadeliggjøres. Boken kommer med anbefalinger om hvor mye tiltro man kan ha til vitneutsagn og behovet for å unngå ondsinnede anklager. Den slår også fast at ryktespredning er tilstrekkelig grunn til anklage og at et altfor energisk forsvar beviser at til og med forsvareren kan være skyldig i hekseri. Det gis regler for hvordan den verdslige makt skal unngå å bli forhekset, og forfatteren forsikrer at anklagerne som Guds representanter er beskyttet mot heksenes krefter. I detalj beskrives hvordan tilståelse skal framtvinges, inkludert hvordan bruk av tortur under forhørene kan utføres. Rødglødende jern anbefales i tillegg til å barbere alt hår av den anklagedes kropp så man kan finne Satans tegn.

Heksehammeren ble i tillegg til å bli brukt som referanse i rettssaker, en stor inspirasjon til fordømmende taler og skrekkinngytende historier på folkemunne. Boken er kvinnefiendtlig. Forfatteren hevdet at kvinnen lot seg lettere forføre av djevelen enn menn, og boken er veldig fokusert på seksualitet. Likevel utgjør de kvinnefiendtlige partiene i boken bare 3-4% av den totale teksten. Man må huske at Heksehammeren er et verk skapt ut fra en marginal fanatikers mentalitet og kultur. I første rekke var nok bokens hensikt å bevise djevelens eksistens, og til dette trengtes hekser. De var ment å ha førstehåndskjennskap til djevelen, og denne kunnskapen var det viktig å få fram for å finne vitenskapelige bevis på hans eksistens.

• «Når en kvinne tenker alene, tenker hun ondt.» Rune Hagen: Den europeiske hekseforfølgelsen

• «Alt hekseri kommer fra kjødets lyst som er umettelig hos kvinner.» Rune Hagen: Den europeiske hekseforfølgelsen

• «Og hva skal en så mene om de to heksene, som av og til samler mannlige kjønnsorganer i stort antall, så mange som tjue eller tretti stykker, og anbringer dem i et fuglerede eller lukker dem inne i en eske, hvor de beveger seg som levende lemmer og spiser havre og hvete, slik som mange har sett det, og som det er alminnelig kjent?

«Det må sies at det alt sammen er Djevelens arbeid og blendverk, for øyenvitnenes sanser er forført. En mann forteller at da han hadde mistet kjønnsorganet sitt, henvendte han seg til en velkjent heks for å be henne om å levere det tilbake. Hun sa til mannen at han skulle klatre opp i et bestemt tre, og at han kunne ta hvilket han ville fra et fuglerede, der det lå atskillige kjønnsorganer. Og da han forsøkte å ta et stort et, sa heksen: "Dette må du ikke ta." Og hun tilføyde: "For det tilhører sognepresten."» Cappelens historieverk for den videregående skolen

• «I byen Koblenz er det en stakkars mann som er blitt forhekset på denne måten: I sin kones nærvær har han for vane å handle som menn gjør med kvinner, det vil si å gjennomføre samleie, og han vedblir å gjøre dette gjentatte ganger, og samme hvor mye hans kone bønnfaller ham, holder han ikke opp. Og etter at han slik har parret seg to eller tre ganger, brøler han: "Vi må begynne forfra igjen." Og faktisk så ligger det ikke noe menneske som er synlig for en dødeligs øye sammen med ham. Etter en usannsynlig mengde med slike anfall faller den stakkars mannen til slutt omkull, fullstendig utmattet.

Når mannen etter en tid har gjenvunnet kreftene sine en smule, og blir spurt hvordan dette har kommet over ham og om han har hatt noen kvinne hos seg, svarer han at han ikke så noen, men at hans forstand på en eller annen måte er besatt, slik at han ikke på noen måte kan avholde seg fra denne overdrevne kjønnsdrift. Men han har også sannelig mistanke om at en viss kvinne har forhekset ham på denne måte fordi han har fornærmet henne, og hun forbannet ham med trusler om hva hun kunne tenke seg at det skulle skje med ham.» Cappelens historieverk for den videregående skolen

• Heks
• Trolldom
• Hekseprosessene

• Hans-Peter Broedel: The Malleus Maleficarum and the Construction of Witchcraft: Theology and Popular Belief. Manchester University Press, Manchester 2003, ISBN 9780719064401.
• Peter Segl: Der Hexenhammer. Entstehung und Umfeld des Malleus maleficarum von 1487. Böhlau, Köln 1988, ISBN 3-412-03587-4, (Bayreuther historische Kolloquien 2).
• Jakob Sprenger und Heinrich Institoris: Der Hexenhammer. Zum ersten Mal ins Deutsche übertragen und eingeleitet von J. W. R. Schmidt. Area Verlag, Erftstadt 2004, ISBN 3-89996-069-6 [unbrauchbar, da voller Übersetzungsfehler; nur noch von historischem Interesse]
• Arnold Angenendt: Toleranz und Gewalt. Das Christentum zwischen Bibel und Schwert. Aschendorff, Münster 2009, 5. Auflage, ISBN 978-3-402-00215-5, s. 305–306.
• Rainer Decker: Die Päpste und die Hexen. Aus den geheimen Akten der Inquisition. Primus, Darmstadt 2013 (2. Aufl.), S. 47–54. ISBN 978-3-86312-052-8
• Hemsing, Gry Anita , UiO, Ariadne, Kulturhistorie: Heksehammeren
• Hagen, Rune Blix (2003). Hekser - fra forfølgelse til fortryllelse. Oslo: Humanist forlag. 
• Nils Gilje: Heksen og humanisten, 2003

• (en) Malleus Maleficarum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Gry Anita Hemsing, UiO, Ariadne, Kulturhistorie: Heksehammeren
• Summers engelske oversettelse, 1928 utgaven, online Arkivert 12. juni 2007 hos Wayback Machine.