Helsefagarbeider

Helsefagarbeider på et aldershjem i Nord-Trøndelag

Helsefagarbeideren har som oppgave å pleie ulike pasient- eller brukergrupper. Oppgavene inkluderer forebygging, behandling som ikke involverer parenterale medisiner, miljøterapi, habilitering og rehabilitering. Helsefagarbeideren skal utføre og hjelpe til med oppgaver som har sammenheng med pasientens eller brukerens daglige gjøremål, delta i miljøarbeid og ellers i det lokale behandlingsopplegget i en institusjon.[1][2]

Helsefagarbeideryrket omfatter omsorg for syke – både eldre og yngre – og funksjonshemmede mennesker. Typiske arbeidsplasser er sykehjem, hjemmesykepleie, sykehus. Helsefagarbeideren kan blant annet jobbe innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede, psykisk syke i ulike aldre, innen tverrfaglig miljøarbeid, i rusomsorgen, i eldreomsorgen og med barn og unge.[1][2]

Prognosen er at behovet for helsefagarbeidere vil vokse sterkt. Helsemyndighetene i Norge arbeider for å rekruttere 4 500 nye helsefagarbeidere hvert år, for å dekke det eksisterende og ventede behovet.[3]

Skal man jobbe som helsefagarbeider i Norge må man ha autorisasjon fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell og være oppført i Helsepersonellregisteret.[4][5]

I sin nåværende form oppsto helsearbeiderfaget med skolereformen «Kunnskapsløftet» i 2006, som en kombinasjon av fagene hjelpepleier og omsorgsarbeiderfaget.[6]

Hjelpepleierutdanningen ble opprettet i 1963. Yrkesgruppen skulle avlaste sykepleierne, og ble i begynnelsen kalt «hjelpesøster» og «samaritt». Utdanning varte fra et halvt år til åtte måneder, og ble undervist på sykehus eller egne hjelpepleierskoler. For å kunne begynne å arbeide måtte man få godkjennelse av fylkeslegen, yrkestittelen var «Offentlig godkjent hjelepleier». I 1979 ble utdanningen lagt inn i videregående skole. Under skolereformen «Reform 94» ble utdanningen treårig og besto av GK Helse- og sosial, VK1 Hjelpepleier og VK2 Hjelpepleier. Praksis var inkludert i utdanningen og eleven skulle innom hjemmesykepleien (6 uker), sykehjem (6 uker), dagsentre/rehabilitering (6 uker) og sykehus (4 uker). Utdanningen førte til yrkeskompetanse og autorisasjon.

Omsorgsarbeideren kom med «Reform 94» og skulle ivareta brukerne i deres hjem. Dette var et lærefag, med GK Helse- og sosial, VK1 omsorgsarbeider og to år ute i lære i omsorgsarbeiderfaget. Omsorgsarbeidere arbeidet innenfor hjemmebaserte tjenester, institusjoner i helse- og sosialsektoren, herunder barneverntjenesten. Arbeidet omfatter blant annet stell, pleie og rehabilitering av barn og voksne som har sosiale, psykiske eller fysiske problemer. I motsetning til hjelpepleieren hadde omsorgsarbeiderne husstell, bo- og miljøfag i læreplanen.[7]

Det var ulike reaksjoner på at det skulle bli opprettet en ny utdanning ved siden av hjelpepleieren, mange[hvem?] mente det ville bli et usunt hierarki og for mye uenighet mellom profesjonene om hvem som skulle gjøre hva. Man så fort at det var vanskelig å skille mellom de to utdanningene, og at begge yrkene gjorde mye av de samme arbeidsoppgaver og ble mer eller mindre likestilt i arbeidslivet, men enda den dag i dag sies det at omsorgsarbeiderne ikke er kvalifiserte til å arbeide innen f.eks sykehus. Tidlig på 2000-tallet begynte planleggingen av dagens helsearbeiderfag en utdanning som skulle forene det beste i fra de to forgjengerne, fra omsorgsarbeideren arvet dagens fag læretiden mens faginnholdet i utdanningen ble arvet i fra hjelpepleien. Dette da omsorgsarbeiderfaget hadde en litt annen profil der mange hjemmehjelpere som hadde arbeidet med praktisk bistand og tilrettelegging tok fagbrev som voksene, Dagens helsetjeneste er mer kompleks og med andre utfordringer enn tidligere det ble derfor slik at den helsefaglige kompetanse ble lagt tyngde på mens praktisk bistand, med alt i fra personlig økonomi, matlaging og renhold som sto sentralt i omsorgsarbeidernes utdanning ble tonet ned/faset ut i dagens helsearbeiderfag. Faglig sett så ligner dagens helsefagarbeider utdanning mest på den tidligere hjelpepleierutdannelsen.

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Helsearbeiderfaget er et programområde som velges på videregående skole Vg2 og bygger på helse- og oppvekstfag Vg1. Etter to år i skole følger to år i lære. Tilbudet tilbys i alle fylker. Det finnes andre veier til fagbrev, blant annet som praksiskandidat eller ved å få vurdert realkompetanse fra alternativ yrkeserfaring.[1][8][2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Junge, Foto: Heiko; Scanpix, N. T. B. «Bli kjent med yrket: Helsefagarbeider». utdanning.no. Besøkt 31. juli 2019. 
  2. ^ a b c «You are being redirected...». www.vilbli.no. Besøkt 31. juli 2019. 
  3. ^ Ann-Kristin Bloch Helmers og Kari Anne Dolonen (2011). «Å være ufaglært er ikke synonymt med å være nærmest ubrukelig.» (PDF). Norsk Sykepleier Forbund. Arkivert fra originalen (PDF) 31. juli 2019. Besøkt 31. juli 2019. 
  4. ^ «Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) - Kapittel 9. Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 31. juli 2019. 
  5. ^ «Helsepersonellregisteret (HPR) - Helsedirektoratet». www.helsedirektoratet.no (på norsk). Besøkt 31. juli 2019. 
  6. ^ Ann Beate Grasdalen (25. november 2016). «10 år med helsefagarbeider». Delta. Besøkt 7. august 2020. 
  7. ^ «Omsorgsarbeidere og hjelpe- pleiere». vigo. Arkivert fra originalen 23. mars 2023. Besøkt 7. august 2020. 
  8. ^ «Helsearbeiderfag». utdanning.no. Besøkt 31. juli 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]