Helsingfors-erklæringen

Helmut Schmidt, Erich Honecker, Gerald Ford og Bruno Kreisky undertegner slutterklæringen

Helsingfors-erklæringen ble til ved Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europas konferanse i Helsingfors i Finland fra juli til august 1975, og omhandlet menneskerettighetene, pressefrihet, miljø og avståelse fra bruk av vold ved konfliktløsning. Avtalene ble dannet mellom flere land i Europa, samt USA og Canada.

Avtalene ble regnet som et viktig steg i retning nedrustning i den kalde krigen.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Bresjnev og ledelsen i østblokklandene ønsket anerkjennelse for todelingen av Europa som oppstod etter andre verdenskrig. Invasjonen av Tsjekkoslovakia noen år tidligere gjorde at østblokklandene var villig til å strekke seg langt i forhandlinger dersom de kunne få erklært anerkjennelse av de sovjetinsatte regimenes rett til å styre. Dette førte til Helsingfors-erklæringen ble kritisert i vestlige land for å legitimere diktatoriske regimer i øst. På den annen side innebar Helsingfors-erklæringen at østblokklandene skriftlig hadde erklært at de var for menneskerettighetene, selv om kommunistpartiene ikke hadde som intensjon å anerkjenne menneskerettigheter reelt. Dissidenter i østblokkland kunne bruke Helsingfors-erklæringen som begrunnelse i sin kamp mot kommunistregimene ved å vise at begrensningene i ytrings- og reisefrihet i østblokken stred mot prinsipper de selv hadde undertegnet.[1] Dette ble inspirasjon til dissidentbevegelser som Charta 77 og Moscow Helsinki Group.

Undertegnende land

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ John Lewis Gaddis The Cold War – A new history kapittl 5. ISBN 9780241958711

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]