Henrik VII av Det tysk-romerske rike

Henrik VII av Det tysk-romerske rike
Født		ca. 12. juli 1275 Valenciennes
Død		24. aug. 1313 (38 år) Buonconvento
Beskjeftigelse		Mesén
Embete		Tysk-romersk keiser (1312–1313) Greve av Luxembourg (1288–1313)
Ektefelle		Margarete von Brabant (1292–) (bryllupssted: Tervuren)[1][2]
Far		Henry VI, Count of Luxembourg
Mor		Béatrice d’Avesnes
Søsken		Markéta Lucemburská Balduin von Luxemburg Walram of Luxembourg
Barn		Johan av Böhmen[1] Maria av Luxemburg Beatrice of Luxembourg
Gravlagt		piazza del Duomo
Våpenskjold
Henrik VII av Det tysk-romerske rike på Commons

Henrik VII av Luxemburg (født ca. 1275 i Valenciennes i dagens Frankrike, død 24. august 1313 i Buonconvento i dagens Italia) var en tysk-romersk keiser.

Henrik var sønn av grev Henrik III av Lützelburg og Beatrix av Avesnes. I 1308 ble Henrik valgt til konge i Tyskland med støtte av erkebiskopene i Mainz og Trier. I Tyskland vant han støtte hos de tyske landsherrene, i Böhmen derimot ble Henrik av Kärnten valgt til konge. Ved giftermål ervervet han allikevel Böhmen til sin sønn Johan, som vant allmenn tilslutning som tronfølger. Henrik VII forsøkte nå trygge sin stilling overfor Frankrike ved å avstå Arelat og Lyon, hvoretter han dro ned til Italia. Hensynet til Frankrike og Napoli hindret ham likevel i å støtte det ghibellinske partiet ved ankomsten.

I 1310 krysset han Alpene og ble hilst som «fredsfyrsten». Han ville ikke høre om «ghibellinere og guelfere», men skape rettferd for alle, hente de forviste hjem og skape balanse mellom kirke og keiserdømme, og pave Klemens 5. selv ba det italienske folk om å ta vel imot keiseren. Dante var blant Henriks tilhengere og skrev et åpent brev til Italias fyrster og folk, der han ba dem hylle «den nådige Henrik, Guds utvalgte, augustus og cæsar». Da det etter hvert kom til motstand, og de guelfiske bystatene samlet seg mot Henrik med Firenze i spissen, skrev Dante til keiseren og ba ham knuse Firenze først, som kjernen i problemet. Han begynte på Om keiserdømmet før han oppdaget at også pave Klemens støttet Firenze. Dante skrev derfor på latin, for nå skrev han for flere enn italienere. Tre punkter var viktige for ham: At keiserdømmet var en nødvendighet, at det måtte ha sitt sete i Roma, og at det måtte sidestilles med pavedømmet, ettersom begge etter hans oppfatning var innstiftet av Gud.^[3]

Henrik tvang seg inn i Roma og ble kronet til keiser 29. juni 1312. En seks ukers beleiring av Firenze måtte oppgis 31. oktober samme år. I august 1313 brøt han oppfra Pisa for å innta Napoli, men døde av malaria i Buonconvento ved Siena.^[4]

Han er gravlagt i Pisas katedral.^[5]

• Svensk Uppslagsbok, Malmö 1933