Hestekastanje

Må ikke forveksles med edelkastanje.
Hestekastanje
Nomenklatur
Aesculus hippocastanum
L.
Populærnavn
hestekastanje[1]
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordenlønneordenen
Familielønnefamilien
UnderfamilieHippocastanoideae
Slekthestekastanjeslekten
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Fremmedartslista:[3]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

HI — Høy risiko 2023

Økologi
Habitat: skog
Utbredelse: Balkan (endemisk)
Naturlig utbredelse

Hestekastanje (Aesculus hippocastanum) er et løvfellende tre i hestekastanjeslekten, som inngår i lønnefamilien. Tidligere ble det regnet til en egen familie, hestekastanjefamilien. Til tross for navnet er treet ikke i nær slekt med edelkastanje. Arten hører hjemme i Sørøst-Europa, men er vanlig plantet som prydtre i alle tempererte strøk på grunn av det vakre bladverket og den oppsiktsvekkende blomstringen.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Hestekastanjen kan bli 25–30 m høy med en stammediameter på 2 m og blir opptil 300 år gammel. Unge trær har glatt og grå bark, mens barken hos eldre trær er gråbrun og sprekker opp i lange flak som løsner i begge ender. Knoppene er glinsende mørkt rødbrune, 2,5 cm lange, 1,5 cm brede og klebrige om våren. Bladene er håndkoblete med 5 eller 7 omvendt eggformete, tilspissede og sittende småblad. Midtsmåbladet er inntil 25 cm langt og 10 cm bredt. Bladarrene er hesteskoformete med spor etter «sømmene». Høstfargen varierer og kan være skarlagensrød eller gyllen og oransje.[4][5]

Blomsterstanden er en 15–30 cm høy topp med kransstilte stilker. Hver stilk har 5 tettsittende blomster. Blomsten er zygomorf og har 5 frynsete, hårete kronblad som er hvite med purpurrøde eller gule flekker ved basis. De øverste blomstene i blomsterstanden er hannlige; tvekjønnede blomster sitter i midten og rent hunnlige lengst ned. I Mellom-Europa blomstrer hestekastanje i april–mai, men i Norge ikke før i mai–juni. Pollineringen gjøres av insekter, først og fremst bier og humler. Nektaren inneholder opptil 75 % sukker. Frukten er en grønn, kulerund, tornete kapsel som er 6 cm i diameter. Den inneholder som regel ett frø, mer sjelden to–tre. Frøene kalles nøtter, men er ikke nøtter i botanisk forstand. De er glinsende brune med en stor, hvit flekk.[4][6]

Utbredelse og økologi

[rediger | rediger kilde]

Hestekastanje vokser vilt i fjellene på Balkan opptil 1600 moh. Hovedforekomsten i Hellas er i de nordvestlige Pindosfjellene. I Albania og Nord-Makedonia er arten vanligst i fjellene nord for Ohridsjøen. Den vokser i skyggefulle raviner og fjellskoger på dyp, næringsrik jord sammen med sølvlind, agnbøk, mannaask, valnøtt, europahumlebøk og på noen steder gresk edelgran. Det er også beskrevet en naturlig forekomst i østlige Bulgaria.[6][7]

Arten er svært følsom for skogbrann. Frøene tåler ikke uttørking, og nye planter kan derfor ikke etablere seg på åpne og tørre steder. Trusler mot arten er angrep av hestekastanjeminermøll (Cameraria ohridella) og andre insekter, forurensning, hogst og skogbrann. Det finnes mindre enn 2500 viltvoksende, voksne trær, og arten har status som sårbar på IUCNs rødliste.[2][7]

Hestekastanje er vanlig forvillet i Vest-Europa fra Spania i sør til De britiske øyer og Skandinavia i nord. I Norge er den funnet forvillet nordover til Levanger i Trøndelag. Arten sprer seg med frø, men fortrenger i liten grad andre arter. Det kan skyldes at frøene er for store og tunge til at fugler og småpattedyr kan frakte dem langt, og at frøene er svært ømfintlige for utørking. I den norske fremmedartslista er hestekastanje vurdert til å ha potensielt høy risiko med bakgrunn i stort invasjonspotensial, men ingen kjent økologisk effekt.[2][8][3]

Fossiler

[rediger | rediger kilde]

Hestekastanje har en typisk relikt utbredelse. I tidlig pleistocen, for omtrent én million år siden, hadde arten en videre utbredelse i Europa. Reduksjonen i utbredelsen kan skyldes utryddelsen av store pattedyr som kunne spre frøene, og frøenes lave toleranse for uttørking, som må ha skapt problemer i det tørre klimaet under istidene.[7]

De eldste fossilene av Aesculus i Europa er fra tidlig miocen. Slekten hadde størst utbredelse i pliocen og var da vanlig i Mellom-Europa. Fossiler fra pleistocen er bare funnet i Spania, Sør-Frankrike og Italia. Her vokste hestekastanje sammen med andre løvfellende, varme- og fuktighetskrevende planter. I Lombardia i Nord-Italia fantes den i tidlig pleistocen sammen med hickory, vingevalnøtt, valnøtt, Eucommia, villvin og bøk. I nærheten av Roma vokste hestekastanje for 1,9–1,8 millioner år siden sammen med hickory, kastanje, vingevalnøtt, Nyssa, bøk, Eucommia, ambratre og tulipantre.[9]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Hestekastanje ser ut til å ha vært ukjent for de antikke forfatterne, selv om den vokser i Hellas. Det var kanskje ottomanene som begynte å dyrke treslaget. Vestlige besøkende i Istanbul på 1500-tallet la merke til disse trærne og opplyser at de ble kalt «hestekastanje» fordi nøttene ble gitt som medisin til syke hester. Clusius skriver at trær ble sendt fra Istanbul til Wien i 1574 og 1581. Dyrking av hestekastanje ble deretter raskt vanlig i Vest- og Sentral-Europa.[10]

Det var lenge ukjent hvor hestekastanje vokser vilt. De fleste botanikere mente at arten kom fra India, noe som gjenspeiler seg i det franske artsnavnet marronier d’Inde og det italienske castagno d’India. En engelskmann hadde sett ville hestekastanjer i Pindos i 1790-årene, men denne observasjonen ble avvist av botanikerne. Grenseendringer mellom Hellas og Det ottomanske rike gjorde etter hvert området mer tilgjengelig, og fra 1879 ble mange voksesteder oppdaget.[10]

Nytte

[rediger | rediger kilde]

Arten plantes som prydtre i store hager, parker og langs gater i alle tempererte strøk. Kultivaren 'Baumannii' har doble, hvite blomster og setter ikke frø. Hestekastanje er meget vanlig plantet i Norge nordover til Nordland. Den finnes også noen steder i Troms, men utvikler seg ikke fullt der. Kjente gater med hestekastanje i Norge er Bygdøy allé i Oslo og nedre del av Munkegata i Trondheim.[4]

Nøttene på hestekastanjen smaker bittert og er giftige i rå tilstand. De inneholder giftige saponiner, men også 8–11 % proteiner. Nøttene kan brukes som dyrefôr hvis en koker dem slik at saponinene går over i vannet. En har også kokt nøttene for å lage lim som ble brukt av bokbindere og salmakere.

Trevirket er lysegult, og det er ingen fargeforskjell mellom yte- og kjerneved. Virket er mykt, lett og lite bestandig, og har liten kommersiell verdi.[11]

Naturmedisin

[rediger | rediger kilde]

Hestekastanje har i folkemedisinen vært brukt mot venøs insuffiens.[12]

Virkestoffet er en blanding av saponiner som kalles aescin. Hestekastanje brukes også i homøopatien og i Bachs blomstermedisin.[13]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Vekstform
    Vekstform
  • Bark
    Bark
  • Knopp
    Knopp
  • Blader
    Blader
  • Bladarr
    Bladarr
  • Blomster
    Blomster
  • Frukt
    Frukt

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 12. april 2023. Besøkt 12. april 2023. 
  2. ^ a b c D.J. Allen og S. Khela (2017). «Aesculus hippocastanum». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T202914A122961065. 
  3. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for hestekastanje Aesculus hippocastanum som HI (PH i 2018) for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023. 
  4. ^ a b c A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 351. ISBN 82-10-01282-7. 
  5. ^ A. Roloff (2005). «Biologie und Ökologie der Rosskastanie (Aesculus hippocastanum L.)». Beiträge zur Rosskastanie (PDF). LWF Wissen: Berichte aus der Bayerischen Landesanstalt für Wald und Forstwirtschaft. s. 13–16. ISSN 0945-8131. 
  6. ^ a b G. Aas (2005). «Zur Systematik und Biologie der Gemeinen Rosskastanie (Aesculus hippocastanum)». Beiträge zur Rosskastanie (PDF). LWF Wissen: Berichte aus der Bayerischen Landesanstalt für Wald und Forstwirtschaft. s. 6–11. ISSN 0945-8131. 
  7. ^ a b c C. Ravazzi og G. Caudullo (2016). «Aesculus hippocastanum in Europe: distribution, habitat, usage and threats». I J. San-Miguel-Ayanz m.fl. European Atlas of Forest Tree Species (PDF). Luxembourg: Publication Office of European Union. ISBN 978-92-79-52833-0. Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2019. Besøkt 27. februar 2019. 
  8. ^ G. Aas og M. Lauerer (2005). «Die Gemeine Rosskastanie (Aesculus hippocastanum) als Neubürger in unserer Flora». Beiträge zur Rosskastanie (PDF). LWF Wissen: Berichte aus der Bayerischen Landesanstalt für Wald und Forstwirtschaft. s. 17–20. ISSN 0945-8131. 
  9. ^ J.M. Postigo, F. Gómez Manzaneque og C. Morla (2008). «Survival and long-term maintenance of tertiary trees in the Iberian Peninsula during the Pleistocene: first record of Aesculus L. (Hippocastanaceae) in Spain». Vegetation History and Archaeobotany. 17: 351–364. ISSN 1617-6278. 
  10. ^ a b H.W. Lack (2002). «The discovery and rediscovery of the horse chestnut» (PDF). Arnoldia. 61 (4): 15–19. ISSN 0004-2633. JSTOR 42955270. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mai 2020. Besøkt 6. mars 2019. 
  11. ^ D. Grosser (2005). «Das Holz der Rosskastanie – Eigenschaften und Verwendung». Beiträge zur Rosskastanie (PDF). LWF Wissen: Berichte aus der Bayerischen Landesanstalt für Wald und Forstwirtschaft. s. 35–38. ISSN 0945-8131. 
  12. ^ «Hestekastanje». NHI.no (på norsk). 6. oktober 2014. Besøkt 23. september 2024. 
  13. ^ N. Lagoni (2005). «Samen der Rosskastanien in der Medizin». Beiträge zur Rosskastanie (PDF). LWF Wissen: Berichte aus der Bayerischen Landesanstalt für Wald und Forstwirtschaft. s. 69–72. ISSN 0945-8131. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hestekastanje&oldid=24748559»