Hippolytus av Roma

Hippolytus av Roma
Født		ca. 170[1][2][3][4] Roma
Død		235[5][6][7][8] Sardinia
Beskjeftigelse		Teolog, skribent, katolsk biskop (217–), skytshelgen
Embete		Motpave
Nasjonalitet		Romerriket
Hippolytus av Roma på Commons

Hippolytus av Roma, eller Hippolyt eller Hippolytos, (født ca. 170 i Roma, død 235 på Sardinia) var en av den tidligste kristendoms betydeligste skribenter. Han betegnes som kirkefader, var tilsynelatende i en overgang motpave og etter sin død kåret til helgen som Sankt Hippolytus.

Hippolytus må være født i annen halvdel av det 2. århundre, sannsynligvis i Roma, men muligens med bakgrunn fra Lilleasia. Han omtales av Photius (i hans Bibliotheca) som disippel av Irenaeus eller som tilhørende dennes teologiske retning.

Han var presbyter i den romerske kirke under biskop Zefyrinus i begynnelsen av 200-tallet, og en ung Origenes hørte ham undervise og forkynne.

På grunn av uenigheter om teologiske spørsmål og kirkens disiplin kom Hippolytus i åpen konflikt med Zephyrinus, som han beskyldte for å nærme seg monarkianismen, som ble ansett for å være en kjettersk bevegelse, samt for å undergrave den kristne kirkes disiplin ved å la folk som hadde gjort seg skyldige i grove forbrytelser komme tilbake til kirken.

Det kom til et brudd med paven, og da Zephyrinus døde, og det skulle velges ny pave i 217, var Hippolytus og en markant del av den romerske kirke misfornøyd med valget av Callistus som hans etterfølger, så Hippolytus ble valgt som pave parallelt med ham. Denne situasjonen har oppstått flere ganger senere i historien, og man omtaler den uoffisielle paven som motpave. Hippolytus regnes som regel for å være den første motpave.

Under den romerske keiser Maximinus I Thrax opplevde den kristne kirke store forfølgelser, og Hippolytus ble sammen med Callistus' etterfølger, pave Pontian I, deportert til Sardinia i 235, hvor begge døde. På det tidspunkt var Hippolytus åpenbart blitt forsonet med den offisielle kirke, idet likene av både Pontian og Hippolytus det følgende år ble bragt til Roma, der de fikk offisielle begravelser.

Ettertiden har tillagt ham en dramatisk død svarende til den som legenden tillegger hans mytologiske navnebror Hippolytos, som angivelig var sønn av Theseus. Der var tale om at Hippolytos ble sønderrevet ved å bli trukket av ville hester, og en så voldsom dødsform kombinert med en kristen tro har gitt den historiske Hippolytus helgenstatus.

Hippolytus er berømt for sin omfattende skribentvirksomhet som omfattet bibelfortolkning, forsvarsskrifter for kristendommen og kirkerett. Dessverre er hans arbeider ikke bevart i en utstrekning eller tilstand som gjør det mulig for moderne forskere å ha noe fullgodt grunnlag for å forstå hans betydning.

Blant de best bevarte skrifter er Kommentar til profeten Daniel og Kommentar til Høysangen samt et polemisk skrift med tittelen Argument mot alt kjetteri, som er blitt kjent under titlen Philosopumena. Det bestod opprinnelig av ti bind, men bind to og tre er ikke bevart. Selv om verket har vært rost i høye ordelag, regnes det i dag ikke for å være særlig viktig. Blant annet er en rekke informasjoner i verket funnet å være lite troverdige.

Dessuten skrev Hippolytos ifølge eldre kirkehistorikere en kirkeordning: «Den apostoliske tradisjon», som blant annet omhandler det oldkirkelige katekumenat. Senere er denne tilordningen blitt betvilt.

Johann Albert Fabricius utgav Hippolyti opera graeca et latine i to bind (1716-1718), men dette verk samt Jacques Paul Mignes Patrologia Graeca regnes nå for foreldede. Et arbeide med å utgi en samlet kritisk bibliografi ble påbegynt i slutten av 1800-tallet, men det er et stort og vanskelig arbeide på grunn av tekstenes tilstand. De ovenfor nevnte tekster er originale, men en rekke andre tekster av Hippolytus eksisterer i oversatte utgaver til blant annet georgisk og slavonsk.