Hispaniola

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2024

Hispaniola
(es) Hispañola, La Española (fr) Hispaniola (fr) Ispayola Quisqueya, Ayití (Taino)
Geografi
Plassering		Atlanterhavet
Øygruppe / del av		Store Antiller
Areal		76 420 km²[1]
Høyeste punkt		Pico Duarte (3175 moh[2])
Administrasjon
Land		Den dominikanske republikk
Største bosetning		Santo Domingo (2 201 941)
Land		Haiti
Største bosetning		Port-au-Prince (1 234 742)
Demografi
Befolkning		21 396 000 (2014[3])
Posisjon
Hispaniola 19°N 71°V
Hispaniola på Commons

Hispaniola, eller Hispañola, (/ˌhɪspənˈjoʊlə/: /-pænˈ-/; spansk: La Española; latin og fransk: Hispaniola; haitisk kreolsk: Ispayola; taino: Ayiti eller Quisqueya) er en øy i Karibia som er en del av De store Antiller og Antillene. Øya er med sine 76 483 km² den nest største øya blant Antillene. Den befinner seg øst for Cuba i Karibia. Hispaniola er den mest folkerike øya i Vestindia, og regionens nest største i areal, etter øya Cuba.

Christofer Columbus ankom øya i 1492 og grunnla den første spanske kolonien i Amerika i 1493. I dag er øya delt mellom de to statene Haiti, som besitter den vestre delen, og Den dominikanske republikk, som besitter den østre delen.

Den 76.192 kvadratkilometer store øya er delt inn i to separate stater: Den dominikanske republikk (48 445 km²) i øst, der befolkningen er spansktalende, og Haiti (27 750 km²) i vest, der befolkningen taler fransk eller haitisk kreolsk. Den eneste andre delte øya i Karibien er Saint Martin, som deles mellom Frankrike (Saint Martin) og Nederland (Sint Maarten).

Hispaniola er stedet for et av de første europeiske fortene i Amerika, La Navidad (1492–1493), samt den første bosetningen og riktige byen, La Isabela (1493–1500), og den første permanente bosetningen, den nåværende hovedstaden av Den dominikanske republikk, Santo Domingo. Disse bosetningene ble grunnlagt suksessivt under hver av Christopher Columbus sine tre første reiser.

Det spanske imperiet kontrollerte hele øya Hispaniola fra 1490-årene til 1600-tallet, da franske pirater begynte å etablere baser på den vestlige siden av øya. Det offisielle navnet var La Española, som betyr «den spanske (øya)». Det ble også kalt Santo Domingo, etter Saint Dominic.

Øya ble kalt med forskjellige navn av dens innfødte, folkegruppen taíno. Tainoene hadde ikke noe skriftspråk, og de historiske bevis som foreligger for at disse navnene var i bruk, er skrifter etter tre europeiske historikere: italieneren Peter Martyr d'Anghiera og spanjolene Bartolomé de las Casas og Gonzalo Fernández de Oviedo.^{[trenger referanse]}

Basert på en omfattende undersøkelse og kart utarbeidet av Andrés de Morales i 1508, rapporterte Martyr at øya som helhet ble kalt «Quizquella» (eller «Quisqueya»), og at «Haiti» refererte til en robust fjellregion på den østlige enden av øya. Diego Álvarez Chanca, en lege som var med på Columbus' andre reise, noterte også ned at Haiti var den østligste provinsen på øya. Både Oviedo og Las Casas registrerte at hele øya ble kalt Haití av taíno-befolkningen.^{[trenger referanse]}

Da Columbus tok øya i besittelse i 1492, kalte han den Insula Hispana på latin og La Isla Española på spansk, begge deler betyr «den spanske øya». Las Casas forkortet navnet til Española, og da Peter Martyr supplerte sin beretning om øya på latin med flere detaljer, gjenga han navnet som Hispaniola.^{[trenger referanse]}

På grunn av taíno, spansk og fransk påvirkning på øya, ble hele øya ofte omtalt som som Haiti, Hayti, Santo Domingo eller Saint-Domingue.^{[trenger referanse]} Martyrs beskrivelse ble oversatt til engelsk og fransk like etter at den ble nedtegnet, og navnet Hispaniola ble i engelsktalende land det stedsnavnet som oftest ble brukt om hele øya i vitenskapelige og kartografiske verk. I 1918 bestemte USAs okkupasjons­regjering, ledet av Harry Shepard Knapp, at øya skulle kalles Hispaniola, og anbefalte National Geographic Society å anvende dét navnet.^{[trenger referanse]}

Pomier-grottene er en serie på 55 grotter som ligger nord for San Cristóbal i Den dominikanske republikk. De inneholder den største samlingen av 2000 år gammel bergkunst i Karibia; den har først og fremst blitt laget av taíno-folket, men noe av denne bergkunsten skriver seg fra det karibiske folket og igneri-folket.^{[trenger referanse]}

Øya ble først bosatt av folk som kom dit fra fastlandet for rundt 6000 eller 7000 år siden. Den første urfolksgruppen på øya Hispaniola var taíno-folket. Arawak-stammen oppsto i Orinoco-deltaet, og spredte seg fra det som nå er Venezuela. De ankom Hispaniola rundt 1200 e.Kr. Hvert samfunn på øya var et lite uavhengig kongedømme med en bly kjent som en cacique. I 1492, som regnes som toppen av Taíno, var det fem forskjellige riker på øya, Jaragua, Higuey (Caisimú), Magua (Huevo), Ciguayos (Cayabo eller Maguana) og Marien (Bainoa). Mange distinkte Taíno-språk eksisterte også i denne tidsperioden. Det er fortsatt heftig debatt om befolkningen av Taíno-folk på øya Hispaniola i 1492, men estimater varierer fra ikke mer enn noen få titusener, ifølge en genetisk analyse fra 2020, til opp mot 750.000.^{[trenger referanse]}

Et Taíno-hjem besto av en sirkulær bygning med vevd halm og palmeblader som dekke. De fleste individer sov i moderne hengekøyer, men gressbed ble også brukt. Cacique levde i en annen struktur med større rektangulære vegger og en veranda. Landsbyen Taíno hadde også en flat bane som ble brukt til ballspill og festivaler. Religiøst sett var Taíno-folket polyteister, og gudene deres ble kalt Zemí. Religiøs tilbedelse og dans var vanlig, og medisinmenn eller prester konsulterte også Zemí for råd i offentlige seremonier.^{[trenger referanse]}

For mat var Taíno avhengig av kjøtt og fisk som en primær kilde for protein; noen små pattedyr på øya ble jaktet, inkludert rotter, men ender, skilpadder, slanger og flaggermus var en vanlig matkilde. Taínoene stolte også på jordbruk som en primær matkilde. Urbefolkningen i Hispaniola dyrket avlinger i en conuco, som er en stor haug fullpakket med blader og faste avlinger for å forhindre erosjon. Noen vanlige landbruksvarer var kassava, mais, squash, bønner, paprika, peanøtter, bomull og tobakk, som ble brukt som et aspekt av sosialt liv og religiøse seremonier.^{[trenger referanse]}

Taíno-folket reiste ofte og brukte hule kanoer med åreårer når de var på vannet for fiske eller for migrasjonsformål, og oppover 100 mennesker kunne passe inn i en enkelt kano. Taíno kom ofte i kontakt med kariberne, en annen urfolksstamme. Taíno-folket måtte forsvare seg ved å bruke piler og buer med forgiftede spisser og noen krigsklubber. Da Columbus landet på Hispaniola, ønsket mange Taíno-ledere beskyttelse fra karibene.^{[trenger referanse]}

Christopher Columbus landet først ved Hispaniola 6. desember 1492 ved en liten bukt han kalte San Nicolas, nå kalt Môle-Saint-Nicolas på nordkysten av dagens Haiti. Han ble ønsket velkommen på en vennlig måte av urbefolkningen kjent som Taíno. Handel med de innfødte ga mer gull enn de tidligere hadde møtt på de andre karibiske øyene, og Columbus ble ført til å tro at mye mer gull ville bli funnet i innlandet. Før han rakk å utforske videre, gikk flaggskipet hans, Santa Maria, på grunn og sank i bukten den 24. desember. Med bare to mindre skip igjen for hjemreisen, bygde Columbus et befestet leir, La Navidad, ved kysten og ble etterlatt. 21 mannskap for å avvente hans retur året etter.

Kolonisering begynte for alvor året etter da Columbus brakte 1300 mann til Hispaniola i november 1493 med den hensikt å etablere en permanent bosetting. De fant at leiren ved Navidad var blitt ødelagt og alle mannskapene som ble etterlatt drept av de innfødte. Columbus bestemte seg for å seile østover på leting etter et bedre sted for å finne en ny bosetning. I januar 1494 etablerte de La Isabela i dagens Dominikanske republikk.

I 1496 ble byen Nueva Isabela grunnlagt. Etter å ha blitt ødelagt av en orkan, ble den gjenoppbygd på motsatt side av Ozama-elven og kalt Santo Domingo. Det er den eldste permanente europeiske bosetningen i Amerika. Øya hadde en viktig rolle i etableringen av latinamerikanske kolonier i flere tiår framover. På grunn av sin strategiske beliggenhet var det den militære høyborgen til erobrere av det spanske imperiet, og fungerte som et hovedkvarter for den videre koloniale ekspansjonen til Amerika. Kolonien var et møtepunkt for europeiske oppdagere, soldater og nybyggere som brakte med seg kulturen, arkitekturen, lovene og tradisjonene i den gamle verden.

Spanjolene innførte et hardt regime med tvangsarbeid og slaveri av Taínos, samt omdirigering av deres matproduksjon og arbeidskraft til spanjoler. Dette hadde en ødeleggende innvirkning på både dødelighet og fruktbarhet for Taíno-befolkningen i løpet av det første kvart århundre. Koloniale administratorer og dominikanere og hieronymitter observerte at søket etter gull og agrarisk slaveri gjennom encomienda-systemet desimerte urbefolkningen. Demografiske data fra to provinser i 1514 viser en lav fødselsrate, i samsvar med en årlig befolkningsnedgang på 3,5 %. I 1503 begynte spanjoler å bringe slaver av afrikanere etter at et charter ble vedtatt i 1501, som tillot import av afrikanske slaver av Ferdinand og Isabel. Spanjolene trodde afrikanere ville være mer i stand til å utføre fysisk arbeid. Fra 1519 til 1533 fulgte urbefolkningsopprøret kjent som Enriquillos opprør, etter Taíno cacique som ledet dem, som et resultat av rømte afrikanske slaver på øya (maroons) som muligens jobbet med Taíno-folket.

Edelmetaller spilte en stor rolle i historien til øya etter Columbus ankomst. En av de første innbyggerne Columbus kom over på denne øya var "en jente som bare hadde på seg en gullneseplugg". Snart byttet Taínos gullbiter for haukeklokker med sin cacique som erklærte at gullet kom fra Cibao. Da han reiste videre østover fra Navidad, kom Columbus over Yaque del Norte-elven, som han kalte Río de Oro (Gull-elven) fordi dens «sand bugner av gullstøv».^{[trenger referanse]}

Våpen og rustninger fra kolonitiden i Museum for det spansk kongehus i Santo Domingo (Museo de las Casas Reales).

Da Columbus kom tilbake under sin andre reise, fikk han vite at det var høvdingen Caonabo som hadde massakrert bosetningen hans ved Navidad. Mens Columbus etablerte en ny bosetning, landsbyen La Isabela i januar 1494, sendte han Alonso de Ojeda og 15 menn for å lete etter gruvene i Cibao. Etter en seks dager lang reise kom Ojeda over et område som inneholdt gull, der gullet ble hentet fra bekker av Taíno-folket. Columbus selv besøkte gruvene i Cibao den 12. mars 1494. Han konstruerte fortet Santo Tomás, dagens Jánico, og etterlot kaptein Pedro Margarit som kommando over 56 mann.

Den 24. mars 1495 drog Columbus sammen med sin allierte Guacanagarix ut på en hevnkrig mot Caonabo, og fanget ham og familien hans mens han drepte og fanget mange innfødte. Etterpå måtte hver person over fjorten år produsere en haukneb av gull.

Gullutvinning ved bruk av tvangsarbeid fra urfolk begynte tidlig på Hispaniola. Miguel Díaz og Francisco de Garay oppdaget store gullklumper ved den nedre Haina-elven i 1496. Disse San Cristobal-gruvene ble senere kjent som Minas Viejas-gruvene. Så, i 1499, ble den første store oppdagelsen av gull gjort i cordillera sentral, noe som førte til en gruveboom. I 1501 hadde Columbus' fetter, Giovanni Colombo, oppdaget gull nær Buenaventura. Forekomstene ble senere kjent som Minas Nuevas. To store gruveområder resulterte, ett langs San Cristobal-Buenaventura, og et annet i Cibao innenfor La Vega-Cotuy-Bonao-trekanten, mens Santiago de los Caballeros, Concepción og Bonao ble gruvebyer. Gullrushet 1500–1508 fulgte, og Ovando eksproprierte gullgruvene til Miguel Díaz og Francisco de Garay i 1504, da gropgruver ble kongelige gruver for Ferdinand II av Aragon, som reserverte de beste gruvene for seg selv, selv om det var åpent private prospektører. Kong Ferdinand holdt 967 innfødte i San Cristóbal gruveområde, overvåket av lønnede gruvearbeidere.

Under den kongelige guvernøren Nicolás de Ovando ble urbefolkningen tvunget til å jobbe i gullgruvene. I 1503 legaliserte den spanske kronen tildelingen av private tilskudd av urfolksarbeid til bestemte spanjoler for gruvedrift gjennom encomienda-systemet. Når urbefolkningen ble tvunget til gruvedrift langt fra sine hjemlandsbyer, led de sult og andre vanskelige forhold. I 1508 var Taíno-befolkningen på rundt 400 000 redusert til 60 000, og i 1514 var det bare 26 334 igjen. Omtrent halvparten bodde i gruvebyene Concepción, Santiago, Santo Domingo og Buenaventura. Repartimiento fra 1514 akselererte utvandringen av de spanske kolonistene, kombinert med utmattelsen av gruvene. Det første dokumenterte utbruddet av kopper, tidligere en sykdom på den østlige halvkule, skjedde på Hispaniola i desember 1518 blant slaver av afrikanske gruvearbeidere. Noen forskere spekulerer i at europeiske sykdommer kom før denne datoen, men det er ingen overbevisende bevis for et utbrudd. De innfødte hadde ingen ervervet immunitet mot europeiske sykdommer, inkludert kopper. I mai 1519 var så mange som en tredjedel av de gjenværende Taínos døde. I århundret etter den spanske ankomsten til Hispaniola, falt Taíno-befolkningen med opptil 95 % av befolkningen, av en befolkning før kontakt anslått fra titusenvis til 8.000.000. Mange forfattere har beskrevet behandlingen av Tainos i Hispaniola under det spanske imperiet som folkemord.

Sukkerrør ble introdusert til Hispaniola av nybyggere fra Kanariøyene, og den første sukkerfabrikken i den nye verden ble etablert i 1516, på Hispaniola. Behovet for en arbeidsstyrke for å møte de økende kravene til sukkerrørdyrking førte til en eksponentiell økning i importen av slaver i løpet av de neste to tiårene. Sukkerfabrikkeierne dannet snart en ny kolonialite.

Det første store slaveopprøret i Amerika skjedde i Santo Domingo i løpet av 1522, da slavebundne muslimer fra Wolof-nasjonen ledet et opprør i sukkerplantasjen til admiral Don Diego Colon, sønn av Christopher Columbus. Mange av disse opprørerne klarte å rømme der de dannet uavhengige rødbrune samfunn sør på øya.

Fra og med 1520-årene ble det karibiske hav raidet av stadig flere franske pirater. I 1541 godkjente Spania byggingen av Santo Domingos befestede mur, og i 1560 bestemte Spania seg for å begrense sjøreiser til enorme, godt bevæpnede konvoier. I et annet trekk, som ville ødelegge Hispaniolas sukkerindustri, ble Havana, mer strategisk plassert i forhold til Golfstrømmen, i 1561 valgt som det utpekte stoppestedet for handelsflotene, som hadde kongelig monopol på handel med Amerika. I 1564 ble øyas viktigste innlandsbyer Santiago de los Caballeros og Concepción de la Vega ødelagt av et jordskjelv. På 1560-tallet sluttet engelske kapere seg til franskmennene for å regelmessig raide spansk skipsfart i Amerika.

På begynnelsen av 1600-tallet ble Hispaniola og dens nærliggende øyer (spesielt Tortuga) vanlige stoppesteder for karibiske pirater. I 1606 beordret regjeringen til Filip III alle innbyggerne i Hispaniola å flytte nær Santo Domingo for å kjempe mot piratkopiering. I stedet for å sikre øya, betydde handlingen hans at franske, engelske og nederlandske pirater etablerte sine egne baser på de mindre befolkede nord- og vestkysten av øya.

I 1625 ankom franske og engelske pirater øya Tortuga, like utenfor nordvestkysten av Hispaniola, som opprinnelig ble bosatt av noen få spanske kolonister. Piratene ble angrepet i 1629 av spanske styrker kommandert av Don Fadrique de Toledo, som befestet øya, og utviste franskmennene og engelskmennene. Da det meste av den spanske hæren dro til hovedøya Hispaniola for å utrydde franske kolonister der, vendte franskmennene tilbake til Tortuga i 1630 og hadde konstante kamper i flere tiår. I 1654 gjenerobret spanjolene Tortuga for siste gang.

I 1655 ble øya Tortuga okkupert av engelskmennene og franskmennene. I 1660 utnevnte engelskmennene en franskmann til guvernør som utropte kongen av Frankrike, satte opp franske farger og beseiret flere engelske forsøk på å gjenvinne øya. I 1665 ble fransk kolonisering av øya offisielt anerkjent av kong Ludvig XIV. Den franske kolonien fikk navnet Saint-Domingue. I 1670 inviterte en walisisk privatmann ved navn Henry Morgan piratene på øya Tortuga til å seile under ham. De ble ansatt av franskmennene som en slagkraft som gjorde at Frankrike fikk et mye sterkere grep om den karibiske regionen. Følgelig kontrollerte piratene aldri egentlig øya og holdt Tortuga som et nøytralt gjemmested. Hovedstaden i den franske kolonien Saint-Domingue ble flyttet fra Tortuga til Port-de-Paix på fastlandet i Hispaniola i 1676.

I 1680 forbød nye lover å seile under utenlandske flagg (i motsetning til tidligere praksis). Dette var et stort juridisk slag for de karibiske piratene. Det ble inngått forlik i Ratisbon-traktaten av 1684, signert av de europeiske maktene, som satte en stopper for piratvirksomhet. De fleste av piratene etter dette tidspunktet ble leid ut til de kongelige tjenestene for å undertrykke deres tidligere buccaneer-allierte. I Ryswick-traktaten fra 1697 avstod Spania formelt den vestlige tredjedelen av øya til Frankrike. Saint-Domingue kom raskt til å overskygge østen både i rikdom og befolkning. Kallenavnet "Antillenes perle" ble den mest velstående kolonien i Vestindia, med et system med menneskelig slaveri som ble brukt til å dyrke og høste sukkerrør i en tid da den europeiske etterspørselen etter sukker var høy. Slaveri holdt kostnadene lave og fortjenesten ble maksimert. Det var en viktig havn i Amerika for varer og produkter som strømmet til og fra Frankrike og Europa.

Europeiske kolonister døde ofte unge på grunn av tropisk feber, så vel som av voldelig slavemotstand på slutten av det attende århundre. I 1791, under den franske revolusjonen, brøt det ut et stort slaveopprør på Saint-Domingue. Da den franske republikken avskaffet slaveriet i koloniene 4. februar 1794, var det en europeisk første.[49] Den tidligere slavehæren slo seg sammen med Frankrike i krigen mot sine europeiske naboer. I den andre Basel-traktaten fra 1795 (22. juli) avstod Spania de østlige to tredjedeler av øya Hispaniola, for senere å bli Den dominikanske republikk. Franske nybyggere hadde begynt å kolonisere noen områder på den spanske siden av territoriet.

Under Napoleon gjeninnførte Frankrike slaveri på de fleste av sine karibiske øyer i 1802 og sendte en hær for å bringe øya i full kontroll. Tusenvis av de franske troppene bukket imidlertid under for gul feber i sommermånedene, og mer enn halvparten av den franske hæren døde på grunn av sykdom. Etter en ekstremt brutal krig med grusomheter begått på begge sider, fjernet franskmennene de overlevende 7000 troppene på slutten av 1803, lederne av revolusjonen erklærte vestlige Hispaniola som den nye nasjonen av uavhengig Haiti tidlig i 1804. Frankrike fortsatte å styre spanske Santo Domingo. I 1805 prøvde haitiske tropper av general Henri Christophe å erobre hele Hispaniola. De invaderte Santo Domingo og plyndret byene Santiago de los Caballeros og Moca, og drepte de fleste av innbyggerne deres, men nyheten om en fransk flåte som seilte mot Haiti tvang general Christophe til å trekke seg fra øst, og overlot den i franske hender.

I 1808, etter Napoleons invasjon av Spania, gjorde criollos fra Santo Domingo opprør mot fransk styre og med hjelp fra Storbritannia, returnerte Santo Domingo til spansk kontroll. I frykt for innflytelsen fra et samfunn av slaver som hadde gjort opprør mot sine eiere, nektet USA og europeiske makter å anerkjenne Haiti, den andre republikken på den vestlige halvkule. Frankrike krevde en høy betaling for kompensasjon til slaveholdere som mistet eiendommen sin, og Haiti ble bekledd med uhåndterlig gjeld i flere tiår. Haiti ville annektere Spansk Haiti som nylig hadde fått uavhengighet. Imidlertid ville undertrykkelse av den dominikanske kulturen føre til den dominikanske uavhengighetskrigen. Dette er en av grunnene til spenningene mellom de to landene i dag. Haiti ville bli et av de fattigste landene i Amerika, mens Den dominikanske republikk gradvis har utviklet seg til å bli en av de største økonomiene i Mellom-Amerika og Karibia.

Øya Cuba ligger 80 kilometer, Caymanøyene og Navassa-øya i nordvest over Windward Passage; 190 km mot sørvest ligger Jamaica, atskilt av Jamaica-kanalen. Puerto Rico ligger 130 km øst for Hispaniola over Mona-passasjen. Bahamas og Turks- og Caicosøyene ligger i nord. Det vestligste punktet er kjent som Cap Carcasse. Cuba, Caymanøyene, Navassa-øya, Hispaniola, Jamaica og Puerto Rico er samlet kjent som De store Antillene. Hispaniola er også en del av Antillene og Vestindia.

Øya har fem store fjellkjeder: Central Rangen, kjent i Den dominikanske republikk som Cordillera Central, spenner over den sentrale delen av øya, og strekker seg fra sørkysten av Den Dominikanske republikk inn i nordvestlige Haiti, hvor den er kjent som Massif du Nord. Denne fjellkjeden kan skilte med den høyeste toppen på Antillene, Pico Duarte på 3098 meter over havet. Cordillera Septentrional løper parallelt med Central Range over den nordlige enden av Den dominikanske republikk, og strekker seg inn i Atlanterhavet som Samaná-halvøya. Cordillera Central og Cordillera Septentrional er atskilt av lavlandet i Cibao-dalen og de atlantiske kystslettene, som strekker seg vestover inn i Haiti som Plaine du Nord (den nordlige sletten). Den laveste av områdene er Cordillera Oriental, i den østlige delen av landet.

Sierra de Neiba reiser seg sørvest i Den dominikanske republikk, og fortsetter nordvestover inn i Haiti, parallelt med Cordillera Central, som Montagnes Noires, Chaîne des Matheux og Montagnes du Trou d'Eau. Plateau Central ligger mellom Massif du Nord og Montagnes Noires, og Plaine de l'Artibonite ligger mellom Montagnes Noires og Chaîne des Matheux, og åpner seg vestover mot Gonâve-bukten, den største bukten på Antillene.

Det sørlige området begynner i den sørvestligste Dominikanske republikk som Sierra de Bahoruco, og strekker seg vestover inn i Haiti som Massif de la Selle og Massif de la Hotte, som danner den fjellrike ryggraden på Haitis sørlige halvøy. Pic de la Selle er den høyeste toppen i det sørlige området, den tredje høyeste toppen på Antillene og følgelig det høyeste punktet i Haiti, på 2680 meter over havet. En depresjon går parallelt med den sørlige rekkevidden, mellom den sørlige rekkevidden og Chaîne des Matheux-Sierra de Neiba. Det er kjent som Plaine du Cul-de-Sac i Haiti, og Haitis hovedstad Port-au-Prince ligger i den vestlige enden. Depresjonen er hjemsted for en kjede av saltsjøer, inkludert innsjøen Azuei i Haiti og innsjøen Enriquillo i Den dominikanske republikk.

Øya har fire distinkte økoregioner. Den Hispaniolan-økoregionen med fuktige skoger dekker omtrent 50% av øya, spesielt de nordlige og østlige delene, hovedsakelig i lavlandet, men strekker seg opp til 2100 meter. Den Hispaniolans tørre skoger-økoregionen okkuperer omtrent 20 % av øya, og ligger i regnskyggen av fjellene i den sørlige og vestlige delen av øya og i Cibao-dalen i sentrum-nord av øya. Hispaniolan-furuskogene okkuperer de fjellrike 15 % av øya, over 850 meters høyde. Den oversvømmede økoregionen for gressletter og savanner i den sørlige sentrale regionen av øya omgir en kjede av innsjøer og laguner der de mest bemerkelsesverdige inkluderer innsjøen Azuei og Trou Caïman på Haiti og den nærliggende innsjøen Enriquillo i Den Dominikanske Republikk, som er ikke bare det laveste punktet på øya, men også det laveste punktet på hele øyen.

Hispaniolas klima viser betydelig variasjon på grunn av sin mangfoldige fjelltopografi, og er den mest varierte øya av alle Antillene. Bortsett fra i sommersesongen på den nordlige halvkule, er de dominerende vindene over Hispaniola de nordøstlige passatvindene. Som på Jamaica og Cuba, avsetter disse vindene sin fuktighet på de nordlige fjellene, og skaper en tydelig regnskygge på sørkysten, hvor noen områder får så lite som 400 millimeter nedbør, og har halvtørre klima. Årlig nedbør under 600 millimeter forekommer også på den sørlige kysten av Haitis nordvestlige halvøy og i den sentrale Azúa-regionen i Plaine du Cul-de-Sac. I disse regionene er det dessuten generelt lite nedbør utenfor orkansesongen fra august til oktober, og tørke er på ingen måte uvanlig når orkaner ikke kommer. På nordkysten, derimot, kan nedbøren toppe seg mellom desember og februar, selv om noe regn faller i alle årets måneder. Årlige mengder varierer vanligvis fra 1700 til 2000 millimeter på det nordlige kystlavlandet; det er sannsynligvis mye mer i Cordillera Septentrional, selv om ingen data eksisterer. Det indre av Hispaniola, sammen med den sørøstlige kysten sentrert rundt Santo Domingo, mottar vanligvis rundt 1400 millimeter pr. år, med en distinkt sesong fra mai til oktober. Vanligvis har denne våte sesongen to topper: en rundt mai, den andre rundt orkansesongen. I det indre høylandet er nedbøren mye større, rundt 3100 millimeter pr. år, men med et lignende mønster som det som er observert i det sentrale lavlandet.

Variasjonene i temperatur avhenger av høyden og er mye mindre markerte enn nedbørsvariasjonene på øya. Lowland Hispaniola er generelt mer varmt og fuktig, med temperaturer på gjennomsnittlig 28 °C (82 °F). med høy luftfuktighet på dagtid, og rundt 20 °C (68 °F) om natten. I høyere høyder faller temperaturen jevnt og trutt, slik at frost oppstår i den tørre årstiden på de høyeste toppene, der maksimum ikke er høyere enn 18 °C (64 °F).

• 
  Salto de Jalda i Hato Mayor, Den dominikanske republikk, den høyeste fossen i Karibia
• 
  Les Cayes, Sud, Haiti
• 
  Frostet alpin skog i Constanza, Den Dominikanske Republikk
• 
  Tropisk regnskogklima i Samana, Den dominikanske republikk
• 
  Halvtørt klima i Pedernales, Hispaniolans tørre skoger, Den ominikanske republikk og Haiti, øya Hispaniola
• 
  Ørkensanddyner i Baní, Den dominikanske republikk
• 
  Cordillera Central i Den dominikanske republikk har den høyeste høyden i Karibia
• 
  Enriquillosjøen, Den dominikanske republikk og Haiti, øya Hispaniola
• 
  Enriquillo-sjøen er den største saltvannssjøen - hypersalinsjøen i Den dominikanske republikk. Lake Enriquillo ligger i Enriquillo våtmarker, Lake Enriquillo er den største innsjøen i både Den dominikanske republikk og Hispaniola, samt hele Karibia. Det er også det laveste punktet for et øyland, og Enriquillo-sjøen grenser også til Haiti i det nordvestlige området av innsjøen på øya Hispaniola
• 
  Yaque del Norte-elven, Den Dominikanske Republikk
• 
  Oviedo-sjøen i Pedernales, Den dominikanske republikk
• 
  Hispaniolan fuktige skoger, åser nord for Santiago de los Caballeros, Den dominikanske republikk og Haiti, øya Hispaniola
• 
  Hispaniolan furuskog, Hispaniolan furuskog sett fra Pico Duarte, Den dominikanske republikk og Haiti, øya Hispaniola
• 
  Nord (haitisk avdeling), La Belle Mere, Haiti

Det er mange fuglearter i Hispaniola, og øyas amfibiearter er også mangfoldige. Det er mange arter som er endemiske på øya, inkludert insekter og andre virvelløse dyr, krypdyr, amfibier, fisker, fugler og pattedyr (opprinnelig dyr, innfødte dyr) og også (importerte dyr, introduserte dyr, ikke innfødte dyr eller invasive arter) akkurat som husdyr , transport av dyr, husdyr, kjæledyr og mer. De to endemiske landpattedyrene på øya er Hispaniolan hutia (Plagiodontia aedium) og Hispaniolan solenodon (Solenodon paradoxus). Det er også mange fuglearter på øya, med seks endemiske slekter (Calyptophilus, Dulus, Nesoctites, Phaenicophilus, Xenoligea og Microligea). Mer enn halvparten av den opprinnelige distribusjonen av økoregionene har gått tapt på grunn av ødeleggelse av habitat som påvirker den lokale faunaen og noen av de opprinnelige dyrene enten truet, truet med utryddelse eller totalt utryddet, på grunn av klimaendringer eller fordi de har blitt jaktet av mennesker eller habitatene deres har blitt felt eller endret av en eller annen grunn eller har blitt noen av dyrene har blitt truet av (introduserte dyr, ikke innfødte dyr eller invasive arter) eller det kjempes om plass til å overleve og kanskje noen dyr som lever av de samme plantene eller dyr eller bare noe sånt.

Øya har fire distinkte økoregioner. Den Hispaniolan-økoregionen med fuktige skoger dekker omtrent 50% av øya, spesielt de nordlige og østlige delene, hovedsakelig i lavlandet, men strekker seg opp til 2100 meter (6900 fot). Den Hispaniolans tørre skoger-økoregionen okkuperer omtrent 20% av øya, og ligger i regnskyggen av fjellene i den sørlige og vestlige delen av øya, og i Cibao-dalen i sentrum-nord av øya. Hispaniolan-furuskogene okkuperer de fjellrike 15% av øya, over 850 meter (2790 fot) høyde. Den oversvømmede økoregionen for gressletter og savanner i den sørlige sentrale regionen av øya omgir en kjede av innsjøer og laguner, hvorav de mest bemerkelsesverdige er Etang Saumatre og Trou Caïman på Haiti og den nærliggende innsjøen Enriquillo i Den dominikanske republikk.

I Haiti har avskoging lenge blitt sitert av forskere som en kilde til økologisk krise; tømmerindustrien går tilbake til fransk kolonistyre. Haiti har sett en dramatisk reduksjon av skoger på grunn av overdreven og økende bruk av trekull som brensel til matlaging. Ulike medier har antydet at landet bare har 2 % skogdekke, men dette har ikke blitt underbygget av forskning.

Ekstremt viktige er også de sjelden nevnte artene av Pinguicula casabitoana (en kjøttetende plante), Gonocalyx tetraptera, Gesneria sylvicola, Lyonia alaini og Myrcia saliana, samt palo de viento (Didymopanax tremulus), jaiqui (Bumelia salicifolia), (pino criciolio) pino criciol), sangre de pollo (Mecranium amigdalinum) og palo santo (Alpinia speciosa).

Ifølge rapporter i Den dominikanske republikk og Haiti består floraen i dette naturlig beskyttede området av 621 arter av karplanter, hvorav 153 er svært endemiske for La Hispaniola. De mest fremtredende endemiske artene av flora som florerer i området er Ebano Verde (grønn ibenholt), Magnolia pallescens, et sterkt truet løvtre.

Nyere dybdestudier av satellittbilder og miljøanalyser angående skogklassifisering konkluderer med at Haiti faktisk har omtrent 30 % tredekke; dette er likevel en sterk nedgang fra landets 60 % skogdekke i 1925. Landet har vært betydelig avskoget de siste 50 årene, noe som har resultert i ørkenspredning av mange deler av haitisk territorium.

I Den dominikanske republikk har skogdekket økt. I 2003 hadde den dominikanske republikkens skogdekke blitt redusert til 32 % av landarealet, men i 2011 hadde skogdekket økt til nesten 40 %. Suksessen til den dominikanske skogveksten skyldes flere dominikanske myndigheters politikk og private organisasjoner for gjenplanting av skog, og en sterk utdanningskampanje som har resultert i økt bevissthet hos det dominikanske folket om viktigheten av skoger for deres velferd og andre former for livet på øya.

• (en) Hispaniola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons