Hoggorm

Hoggorm
Lys hoggorm (hunn) og svart hoggorm
Nomenklatur
Vipera berus Linnaeus, 1758
Synonymi
Coluber berus Vipera nikolskii
Populærnavn
hoggorm, huggorm
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Krypdyr
Orden		Skjellkrypdyr
Familie		Hoggormfamilien
Slekt		Viperidae
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1 LC — Livskraftig
Økologi
Habitat:		skogsområder, myrer, sanddyner
Utbredelse:		Europa og Asia

Hoggorm eller huggorm (Vipera berus) er en av mer enn 200 arter i hoggormfamilien, men den eneste som lever fritt i Nord-Europa. Arten er en av tre frittlevende slangearter i Norge, og den eneste som er giftig. De to andre er buorm (Natrix natrix) og slettsnok (Coronella austriaca). Hoggormen er fredet i Norge.

Av alle ormeartene i verden er hoggormen den som har størst geografisk utbredelse. Den lever over det meste av det eurasiske kontinent, fra De britiske øyer i vest og til Kinas stillehavskyst i øst, og godt nord for polarsirkelen i nord. Den finnes i nær sagt all slags terreng, i Alpene og i Bulgaria opp til cirka 2 700 meters høyde over havet.^[1] I Skandinavia bare sjelden over 1 000–1 300 moh.^[2] I Norge er det påvist hoggorm på Hardangervidda.^[3]

Hoggormen er normalt lett gjenkjennelig på sikksakkmønsteret den har på ryggen, men på de mørkeste eksemplarene kan mønsteret være vanskelig å se. I forhold til andre ormer i denne slekten (Vipera) har hoggormen et relativt lite hode. Hoggormen finnes i ulike fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en lys brunaktig bunnfarge med mørkere brunt mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå med et svart mønster. Unge hoggormer kan være nokså mørke, fargen de får som voksne kommer ikke alltid før de er noen år gamle.

Hoggorm kan også være hvit (albinisme) eller svart (melanisme), den svarte varianten er tildels vanlig enkelte steder. Hvit og svart gir dårligere kamuflasje i naturen, men svarte individer blir raskere oppvarmet av solen enn de lyse. Det kan forklare at svarte hoggormer er vanligere i de nordligste delene av utbredelsesområdet enn i de sørligste.

Bortsett fra mønsteret på ryggen, er øynene den letteste måten å skille hoggormen fra buorm eller slettsnok. Mens de to sistnevnte har runde pupiller, har hoggormen rødlige øyne med spalteformede pupiller. Dette kan imidlertid være vanskelig å se i forbindelse med hamskifte, siden slangenes øyne da blir ugjennomsiktige.

Hoggorm har verken ytre øre eller trommehinne, men hørselen er likevel en viktig sans for dem, og det indre øret er bygd opp som hos andre landlevende virveldyr. Sneglehuset er forbundet til underkjeven, og når underkjeven ligger på bakken kan hoggormen oppfatte vibrasjoner med en amplitude helt ned til én ångstrøm^{[trenger referanse]}. Den kan også skille mellom vibrasjoner som oppfanges av venstre og høyre side av kjeven, så retning til lydkilden kan bestemmes.

Den kløyvde tungen brukes til å avsette duftstoffer i det vomeronasale organ (også kalt Jacobsons organ), som sitter i ganetaket og forsterker luktesansen. Dette gjør hoggormen til en ypperlig jeger.

Voksne individer veier typisk 150–200 gram og blir omkring 60–70 cm lange,^[2] men enkelte hunnkjønnsindivider kan bli opptil 90 cm.^[4] Hunnen blir litt større enn hannen.

Hoggormen kan bli opptil 20–25 år gammel, men omkring 12 år^[5] regnes gjerne som en gjennomsnittlig levealder.

Hoggormen har to gifttenner forrest i overkjeven. Selve giften lages i spyttkjertler i nakken, og samles i en flaskeformet hule omgitt av kraftige muskler. Derfra føres den fram til tannspissene gjennom en kanal i overkjeven og tynne rør i tennene. Giften er en blanding av ulike enzymer og polypeptider og ligner litt på magesyre. Den har to funksjoner, dels skal den drepe byttet og dels skal den framskynde nedbrytingen av det etter at det er svelget.

De to gifttennene er nokså korte og ofte er en tykk ullsokk nok til at de ikke når gjennom til huden.

To underarter anerkjennes.^[5][6]:

• V. b. berus, vanlig i hele utbredelsesområdet unntatt på Balkan
• V. b. bosniensis, vanlig på Balkan og minner mye om Vipera aspis, fordi sikksakkmønsteret ofte er brutt opp i mindre flekker

V. b. sachalinensis, som er vanlig i fjerne østen (Sakhalin, Amur og Nord-Korea), ble tidligere regnet som en underart, men denne har siden fått status som en egen art: V. sachalinensis.^[6]

Hoggormene er vekselvarme dyr, det vil si at de varmes opp av omgivelsene (lufttemperaturen og solstrålingen) omkring seg. Når det er kaldt i været vil de være trege i bevegelsene. Da kan man ofte finne dem på steiner eller stubber som er eksponert for solskinn, der de forsøker å få opp kroppstemperaturen. Hvis man opplever å se en hoggorm, ser man den ofte på veien. Det er fordi de tiltrekkes av den varme asfalten som de bruker til å varme seg på.

Hoggormen liker seg godt i lyng med bare fjellflekker imellom, spesielt der det er varmt og solrikt. Hoggormen kan godt svømme, men jakter ikke i vann slik som buormen. På nordlige breddegrader, som for eksempel i Skandinavia, er hoggormen mest aktiv om dagen, eventuelt morgen eller kveld.

Hoggormen er ikke aggressiv, og når den værer mennesker satser den ofte på at kamuflasjefargene skjuler den før den prøver å flykte. Man kan komme så tett innpå som et par meter før den stikker av. Dersom hoggormen ikke har noen mulighet til å komme seg unna, vil den normalt først krølle seg sammen og hvese, som en siste advarsel. Det er bare hvis den blir overrasket eller provosert og er uten mulighet til å flykte at den vil bite. Dette kommer trolig av at det er energikrevende å lage gift, og at den har behov for å spare energi. På grunn av at den har en tendens til å stole på at kamuflasjen fungerer, er den ofte lett å ta livet av for mennesker. Dette er imidlertid strengt ulovlig da hoggormen er fredet.

Ettersom hoggormen er et vekselvarmt dyr tåler den ikke temperaturer under frysepunktet og går derfor i dvale på nordlige breddegrader, slik som Skandinavia. Som regel samles det flere individer, opptil mange hundre, som overvintrer sammen. De går normalt i hi i september - oktober måned.^[7] Hiene finner de i frostfrie jordhuler og steinrøyser, gjerne i sørhellinger uten for mye vegetasjon slik at bakken raskt varmes opp av solen om våren. De kommer stort sett ut av hiet igjen i april-mai, men på Vestlandet kan den komme ut allerede i slutten av februar. Hannene kommer ofte ut to til tre uker før hunnene. Noen dager etter at de har kommet ut av hiet skifter de ham, det vil si at det ytre hudlaget løsner og vrenges av. Deretter kan de ha fra ett til flere hamskifter i løpet av sommeren.

Føden består i hovedsak av smågnagere, men frosk, firfisle og stålorm er også hyppig på menyen til hoggormen. Når sjansen byr seg spiser den også fugler og fugleegg.

Hoggormen spiser ikke regelmessig, hvor ofte den spiser avhenger av jaktlykken. Den jakter enten ved å ligge stille og vente på at et intetanende bytte skal nærme seg, eller ved å følge luktsporet til byttedyret. Når den kommer tett nok innpå hogger den til og sprøyter gift inn i byttet, som lammes av giften og dør i løpet av få minutter. Byttet blir så slukt helt. En hoggorm vil trenge omtrent 25 voksne mus i løpet av en sommer.

Hoggormen blir kjønnsmoden når den er 3–5 år gammel. Paringen foregår på våren. Det er vanlig at hannene kjemper langvarige kamper med rivaler for retten til å pare seg med hunnene. Gifttennene brukes aldri under disse kampene. Etter paringen skilles hannen og hunnen, og har ikke mer med hverandre å gjøre. Hunnen er drektig i 60–100 dager, og føder inntil ca 20 unger i august/september. Tidspunktet er litt avhengig av hvilken breddegrad den lever på. Den er kjent for å føde levende unger, men en mer korrekt beskrivelse er at eggene klekkes rett før fødselen. De er 15–20 cm lange når de er nyfødte, og de er giftige når de blir født. Ungene i ett og samme kull kan ha forskjellige fedre. Etter fødselen vil moren være svært avkreftet. Kroppsvekten vil da være omtrent halvparten av det normale, og hun trenger hele neste sommer på å ete seg opp igjen. Hoggormhunnene får derfor unger bare hvert annet år, noen ganger hvert tredje år. Moren tar seg ikke av ungene; de må klare seg selv med det samme de har blitt født.

Mange mennesker er redd for hoggormen, men sannsynligheten for å bli bitt er forsvinnende liten. Normalt vil hoggormen prøve å unngå mennesker, enten ved å ligge rolig i håp om å ikke bli sett, eller ved å flykte. Hvis den blir overrasket eller provosert og ikke har noen retrettmulighet, må den forsvare seg. Da ruller den seg sammen og gjør seg klar til å bite, og når den biter skjer det lynraskt.

Med det samme merker man et stikk som kan minne om et nålestikk. Etter noen sekunder vil det gå over til en kraftig svie, omtrent som vepsestikk, og det kan piple litt blod fra såret. Det er individuelt hvor sterkt man reagerer på hoggormbitt, men etter noen minutter kan man oppleve svimmelhet, kvalme, ømhet og smerter. Lokalt rundt bittet kan man hovne kraftig opp. Hvis smertene og hevelsen er kraftig må man regne med at det vil ta flere dager (uker) før alle symptomene er borte. Hevelse og i noen tilfeller leddstivhet kan vedvare i opptil flere måneder. Enkelte får ingen symptomer i det hele tatt etter å ha blitt bitt. Det er ikke fordi de er immune mot giften, men fordi hoggormen ikke sprøytet inn gift. Ca. 30 % av alle bitt er "tørre" dvs uten gift. Den kan nemlig selv bestemme om den skal sprøyte inn gift eller ikke når den biter, og det er ikke alltid den vil sløse med giften.

Ved bitt bør man følge det​ nasjonale rådgivnings- og kompetanseorganet Giftinformasjonens veiledning.^[8]

Hoggormen er i likhet med de to andre norske slangeartene buorm og slettsnok fredet etter Viltloven. Av de tre viltlevende norske artene er hoggormen den eneste giftige. Stålorm blir ofte tatt for å være en slange, men den er en øgle.

Det verserer en del misoppfatninger om hoggormen, dette er noen av de mest seiglivede.

• Hoggormungene er giftigere enn de voksne dyrene. Det er ikke riktig, tvert imot. De er mindre og har mindre giftmengde. Og det er giftmengden som sprøytes inn i såret som avgjør hvor farlig bittet er. Forskning på andre hoggormarter tyder på at de er i stand til dosere giften allerede fra fødselen.^{[trenger referanse]}
• Hunnen må klatre opp i et tre når hun skal føde for å unngå å bli bitt av ungene. Dette er en utbredt misoppfatning. Riktignok kan hunnen finne på å klatre opp i en busk eller opp på en gren når hun skal føde, men det er fordi tyngdekraften vil hjelpe henne under fødselen, ikke fordi hun er redd for å bli bitt av ungene.
• Hoggormen kan ta kjeven ut av ledd for å svelge store bytter. Dette er ikke riktig. Hos slanger er nedre kjeveben todelt og koblet sammen av en sene slik at de to delene kan strekkes fra hverandre. Kjevebena er ikke koblet direkte til skallen, men til et annet ben, som igjen er koblet til skallen. Dette gjør at kjeven til slanger er svært tøyelig når den skal gape over store bytter, men kjeven tas ikke ut av ledd.

• Slettsnok
• Buorm

• Verdens dyreliv, N.W.Damm & Søn 2002, ISBN 82-496-0037-1
• Dolmen, Dag. 2008. Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide). Bli med ut! nr. 9. Tapir Akademisk Forlag. ISBN 9788251923453

• (en) hoggorm i Encyclopedia of Life
• (en) hoggorm i Global Biodiversity Information Facility
• (no) hoggorm hos Artsdatabanken
• (sv) hoggorm hos Dyntaxa
• (en) hoggorm hos Fauna Europaea
• (en) hoggorm hos Fossilworks
• (en) hoggorm hos Reptile Database
• (en) hoggorm hos ITIS
• (en) hoggorm hos NCBI
• (en) Kategori:Vipera berus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Vipera berus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Folkehelseinstituttet - Hoggorm
• Tidsskrift for Den norske lægeforening Roar Solheim: Bitt av hoggorm.
• Nationellt resurscentrum för biologi och bioteknik (svensk) Arkivert 26. april 2006 hos Wayback Machine.
• Viper's Huggormsida (svensk)
• Naturhistoriska riksmuseet (svensk)
• Det​ nasjonale rådgivnings- og kompetanseorganet Giftinformasjonens oppslag om hoggormbitt
• Giftinformasjonens behandlingsanbefaling til helsepersonell (2017)