Honfleur

Honfleur
Den maleriske havnen i Honfleur
Land		Frankrike
Region		Normandie
Departement		Calvados
Status		Kommune
Ligger ved		Seine
Postnummer		14600
Areal		13,67 km²[1]
Befolkning		6 761[2] (2021)
Bef.tetthet		494,59 innb./km²
Høyde o.h.		0 meter
Nettside		www.ville-honfleur.com
Honfleur 49°25′08″N 0°13′59″Ø
Honfleur på Commons

Honfleur er en by og kommune i departementet Calvados i nordvestlige Frankrike. Det er lokalisert på sørbredden av elveutløpet til Seinen på motsatt side av Le Havre og svært nær utgangen av Pont de Normandie. Innbyggere kalles honfleurais.

Den er særlig kjent for sin gamle, vakre og maleriske havn, preget av sine hus med skiferdekte fasader, malt mange ganger av kunstnere, blant annet Gustave Courbet, Eugène Boudin, Claude Monet og Johan Jongkind, og således dannet école de Honfleur (Honfleur-skolen) som bidro til framveksten av impresjonistbevegelsen. Kirken Sainte-Catherine, som har et kirketårn adskilt fra kirkebygningen, er den største trekirke i dagens Frankrike.

Den første skriftlige omtalen av Honfleur er i en referanse ved Rikard III, hertug av Normandie, i 1027. På midten av 1100-tallet representerte byen en betydelig transitthavn av varer fra Rouen til England.

Ved å være lokalisert ved utløpet til en av de fremste elvene i Frankrike med en trygg havn og et relativt rikt innland, profitterte Honfleur på sin strategiske posisjon ved begynnelsen av hundreårskrigen. Byens forsvarsverker ble forsterket og utbedret av kong Karl V av Frankrike for beskytte Seinen fra engelske angrep. Dette ble støttet av nabohavnen til Harfleur. Likevel ble byen erobret og okkupert av de engelske i 1357 og fra 1419 til 1450. Da den igjen kom inn under fransk kontroll, ble den benyttet til angrepstokt som dro fra byens havn for å herje langs den engelske kysten, blant annet ble den engelske byen Sandwich i Kent delvis ødelagt i 1457, og byens borgermester drept. I dag er stemningen annerledes mellom de to byer, og Honfleur en av Sandwichs vennskapsbyer.^[3]

Ved slutten av hundreårskrigen dro Honfleur fordel av veksten i den maritime handelen fram til slutten av 1700-tallet. Handelen ble forstyrret av religionskrigene på 1500-tallet. Fra Honfleurs havn dro en rekke oppdagelsesreisende ut, særskilt i 1503 da Binot Paulmierde Gonneville seilte til kystene av Brasil. I 1506 dro Jean Denis ut med kurs for Newfoundland og munnen av St. Lawrence-elva. En ekspedisjon i 1608, organisert av Samuel de Champlain, grunnla byen Quebec i dagens Canada.

Etter 1608 blomstret Honfleur på handelen med Canada, Karibia, kystene i Afrika, og Azorene. Som et resultat ble byen en av de fem hovedhavnene for slavehandelen i Frankrike. I løpet av denne raske veksten ble festningsverkene revet på ordre av Jean-Baptiste Colbert.

Tapet av de franske koloniene i Amerika, de mange krigene som ble først av den franske revolusjon og det første keiserdømme, og i særdeles den kontinentale blokaden førte til byens ruin. Den kom seg kun delvis på 1800-tallet med trelasthandelen fra nordlige Europa. Handelen ble imidlertid begrenset ved at ankomsten til havnen ble siltet opp og utbyggingen av en langt større og mer moderne havn i Le Havre. Den gamle havnen i Honfleur er imidlertid fortsatt i virksomhet den dag i dag.

Honfleur ble frigjort av den belgiske hæren, brigade Piron, den 25. august 1944.^[4] Byen fikk en del ødeleggelser under krigen.

Kirken, som er bygd i tre, er dedikert til den hellige Katarina av Alexandria, noe som er vist ved en skulptur av tre over portalen til klokketårnet som skiller de to midtskipene. Hun holder et hjul og et sverd, i henhold til hennes helgenattributter. Det første midtskipet er den eldste delen av bygningen, datert til andre halvpart av 1400-tallet, bygget rett etter hundreårskrigen. Den ble bygd på modell etter en markedshall ved å benytte teknikken med skipskonstruksjoner, noe som gir inntrykk av et skipskrog som er snudd opp-ned. Deretter ble klokketårnet bygd en stykke unna kirkebygningen, slik at kirkegjengerne ikke ville bli brent i tilfelle en brann. Faktisk trekker kirketårnet til seg et lynnedslag på grunn av sin høyde og posisjon i skråningen av en høyde. På 1500-tallet ble et andre midtskip lagt til, og dens hvelv er som hvelv gjort av tømmer i beskjedne gotiske kirker. Den andre delen er langt rundere i formen og gir ikke det samme inntrykket av skipsskrog. Senere ble nisjer lagt til begge midtskipene.

De berømte «øksemesterne» fra skipsverftet i byen var de som reiste kirkebygningen uten å benyttet sag, akkurat slik som deres normanniske forfedre (som kan bli sett i virksomhet på Bayeux-teppet), og muligens deres norrøne forfedre før dem igjen.

De bjelker som er benyttet for å konstruere pilarene i midtskipet og på sideveggene er av ulik lengde ettersom det ikke fantes eiketrær lange nok for å bygge dem. En del har sokkel av stein, en del av større eller mindre høyde, og noen har ingen sokkel. Bjelkene for koret, omgjort på 1800-tallet, er av langt mer middelmådig kvalitet, og taket er høyere enn de eldre delene.

Kirken er delvis dekket av overlappende kastanjestykker som er kalt for «essentes» på den lokale dialekten. «Neonorman»-portalen ble bygd ved å følge modellene til landlige normanniske kirker på begynnelsen av 1900-tallet, og erstattet en monumental døråpning i nyklassisistisk stil fra århundret før (som kan bli sett på enkelte malerier av Jongkind eller Boudin). Selve døren var i renessansestil.

Det er verd å merke seg at det klassiske orgelet kommer fra sognet St. Vincent i Rouen, og renessansebalkongen er dekorert med musikere. Glassmalerier fra 1900-tallet dekorerer vinduene i østkoret.

Bygningen mangler et transept (tverrskip) og sidevegger til kapellene er unikt dekorert med statuer av nyere helgener, inkludert to lokale: den hellige Marcouf og den hellige Thérèse de Lisieux.

Église Saint-Étienne («Sankt Stefans kirke») er en gammel sognekirke bygd i gotisk stil hvor deler av den er datert til 1300-tallet og andre deler til 1400-tallet. Det er den eldste kirken i byen. Den konstruert av krittstein, og flintstein og stein fra Caen. Byen Honfleur ligger i grenselandet mellom de to kalkholdig bergformasjonene. Klokketårnet er dekket med en fasade hovedsakelig av kastanjetømmer. Ved siden av kirken står marinemuseet (se nedenfor).

'Église Saint-Léonard («Sankt Leonards kirke») har en prangende gotisk fasade, men resten av bygningen ble ombygd på 1600- og 1700-tallet, noe som forklarer den uvanlige formen som klokketårnet har, formet delvis som en kuppel. Den interiør er helt og holdent malt med fresker, inkludert det synlige tømmerhvelvet.

To saltlåver gjenstår av opprinnelig tre, hvor den ene gikk tapt grunnet brann. Disse to gjenstående bygningene inneholder 11 000 tonn med salt for å konservere fiskefangsten til de lokale fiskerne, noe som er et vitnemål for byens tradisjonelle betydning som fiskehavn. De ble bygget på 1600-tallet etter at borgerne fikk tillatelse fra Jean-Baptiste Colbert. Det meste av saltet kommer fra Brouage. Murene ble bygget av store blokker av krittholdig kalkstein og takhvelvingen er gjort av tømmer. Taket ble bygget av skipsbyggere og minner om treskip fra 1600-tallet.

Chapelle de Grâce («Nådens kapell») ble bygget etter at klippen raste sammen. På utsiden kan man se pilegrimsklokker.

Le cotre Sainte-Bernadette, den siste hummersluppen som fortsatt er i stand til å seile. Den tilhører foreningen La chaloupe d'Honfleur (Honfleur-sluppen). Den ble gjort til et fransk historisk monument (monuments historiques) den 18. oktober 1983.

Kommunen Honfleur ble gradert til 4 blomster (av 4 mulige i Concours des villes et villages fleuris.

• Museum Eugène Boudin
• Museum Erik Satie
• Vieux Honfleur Museum (Gamle Honfleur)
• Marinemuseum

Stedsnavnet ble nevnt som Hunefleth i 1025; Hunefloth en gang rundt 1062; Honneflo i 1198;^[5] Honflue i 1246; Honnefleu, opp til 1700-tallet. Den tradisjonelle uttalen: [χonfieu] med [H] sterkt aspirert, som i engelske «loch», har siden gått tapt.

Endelsen -fleur, tidligere -fleu, som er utstrakt i Normandie (sammenlign med Barfleur, Vittefleur, Harfleur, Crémanfleur, Fiquefleur og elven La Gerfleur), som betyr strøm, bekk, elv (som går i havet), og denne bruken var fortsatt i bruk på 1200-tallet som skrevet i dokument le fleu de Lestre, i betydningen elven Lestre.

Endelsen kan ha sin opprinnelse i det norrøne flóð, sammenlign med angelsaksiske flōd, som begge har betydning flo, tidevann, som forbindelse med elvemunning, havarm, os. Men det er tallrike gamle omtaler av Barfleur (-flueth 1066-1077, -floth 1081-1087, -fluet 1100-tallet, -flet 1200-tallet), som sannsynliggjør tilknytning til angelsaksiske flēot, vannløp, hvilket også kan bli funnet engelske stedsnavn med endelsen -fleet, som Adingfleet, Marfleet, Ousefleet, meget ofte kombinert med en manns fornavn.

Det første elementet Hon- kan synes å komme fra et angelsaksisk fornavn Huna eller muligens norrøne Hunni (som er også funnet tilknyttet til Honfleur i Honnaville, homonym av Honneville ved Saint-Georges-du-Mesnil). Likheten i navnet til islandske fjorden Húnaflói kan være tilfeldig.

Honfleur er normanniske département Calvados, lokalisert på sørbredden av elven Seinens utløp, på motsatt side av le Havre og er meget nært til avgangen til Pont de Normandie.

Befolkningstallet har ligget på mellom 8 000-10 000 siden 1793, og ved 2012 var det 7 913 innbyggere.^[6][7][8][9]

Kilde: INSEE ^[9]

• Jacques Félix Emmanuel Hamelin, kontreadmiral
• Alphonse Allais, forfatter og humorist
• Eugène Boudin, maler
• Erik Satie, musiker
• Michel Danino, forfatter
• Stéphane Ferrand, naturfotograf
• André Marie, statsminister^[10]

Honfleur er vennskapsby med: ^{[trenger referanse]}

• Sandwich
• Wörth am Main
• Honfleur i Quebec
• Onomichi

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Honfleur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Honfleur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Honfleur hos Wikivoyage
• Kommunedata INSEE
• Turistkontor (engelsk og fransk)
• Fotografier fra Honfleur og flere bilder