Houari Boumédiène

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2022-01

Houari Boumédiène
Houari Boumédiène i 1972
Født		محمد إبراهيم بو خروبة 23. aug. 1932 Guelma
Død		27. des. 1978[1][2][3] (46 år) Alger[4]
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Algeries president (1965–1978)
Utdannet ved		Al-Azharuniversitetet
Parti		Front de libération nationale
Nasjonalitet		Algerie Frankrike (–1962)
Gravlagt		Alger
Utmerkelser		José Marti-ordenen Wisam aliastihqaq alwatanii birutbat sadr (aljazayir)
Houari Boumédiène på Commons

Houari Boumédiène (arabisk: هواري بومدين DIN: Hawārī Būmadyan), født Mohamed Ben Brahim Boukharouba 23. august 1932 i Aïn Hesseinia, død 27. desember 1978) var en algerisk politiker og krigsveteran fra frigjøringskrigen fra kolonimakten Frankrike. Han var hærsjef og forsvarsminister, da han i 1965 ved å styrte Ahmed Ben Bella ble Algeries leder og leder for revolusjonsrådet, inntil 12. desember 1976 da han ble utvalgt til president, som han var frem til sin død.

Boumédiènes ettpartistat førte en sosialistisk politikk, men han forsøkt å oppnå alliansefrihet i utenrikspolitikken. Han fikk oppmerksomhet for sitt engasjement for den tredje verden og for støtten til geriljaledete oppfør mot kolonimaktene i verdensdelen.

Mohamed Ben Brahim Boukharouba ble født som sønn av fattige bønder i Aïn Hesseinia som ligger i nærheten av Guelma. Han ble utdannet ved det islamske instituttet i Constantine, og studerte ved de muslimske lærestedene Zitouna i Tunisia og al-Azhar-universitetet i Kairo. I 1955, under frigjøringskrigen, gikk han med i det antifranske FLN, og tok Houari Boumédiène som sitt nom-de-guèrre. Han hentet navnet fra Sidi Boumédienne, skytshelgen for byen Tlemcen i vest-Algerie, der han tjenestegjorde som offiser under krigen. I 1960 ble han forfremmet til oberst, den høyeste graden i FLNs hær, og dermed til sjef over Armée de Libération Nationale (ALN), FLNs militære gren.

Etter at Algerie oppnådde sin selvstendighet i 1962, ble Boumédiène minister i det sterke forsvarsdepartementet i regjeringen. Han beholdt posisjonen takket være støtte fra den algeriske lederen Ahmed Ben Bella, som Boumédiène hadde støttet ved valg av president. Etter hvert begynte han å tvile på Ben Bellas uberegnelige styresett og ideologiske puritanisme, og styrtet ham 19. juni 1965 i et temmelig blodløst statskupp, og utropte seg til landets leder. Han opphevet konstitusjonen og de politiske innretningene som forgjengeren hadde opprettet, og regjerte som leder for et revolusjonsråd som bestod av hans tilhengere fra krigsårene, da han hadde vært postert i nærheten av Oujda ved grensen til Marokko. Blant dem som inngikk i denne kretsen var Abdelaziz Bouteflika, som har vært landets president siden 1999.

I starten manglet Boumédiène en grunn til personlig makt, og ble vurdert som en potensielt svak leder, men etter et kuppforsøk mot ham av militæret i 1967, ble styret stadfestet. Han ble værende Algeries udiskutable leder til sin død i 1978. Alle tenkbare motstandere ble renset bort eller plassert i stilling med kun symbolsk makt.

Boumédiène definerte arabisk sosialisme som hvilende på tre søyler: industrialisering, jordreformer og kulturrevolusjon. Han innehadde både postene som statssjef og regjeringssjef, og sensurerte massemediene.

Boumédiène avviklet Ben Bellas jordbruksinnrettede politikk og sosialistiske eksperiment med kooperativer (l'autogéstion). Boumédiène forsøkte i stedet å skape et mer systematisk og planøkonomisk program i en statlig anbefalt industrialisering. Algerie hadde ingen utviklet industri på denne tiden, men i 1971 nasjonaliserte han den algeriske oljeindustrien, noe som førte til en kraftig økning i statens inntekter – og som skapte store protester fra Frankrikes regjering. De økte statsinntektene som oljen og naturgassen innbrakte – og som skjøt i været under oljekrisen i 1973 – brukte Boumédiène til å bygge opp tungindustrien i håp om at Algerie skulle bli det industrielle senteret i Maghreb. Hans år ved makten kjennetegnes av en stadig økonomisk vekst, men etter hans død sank oljeprisen, og de statsdrevne industrivirksomhetene viste seg å være ineffektive, noe som medførte en gradvis endring mot økonomisk liberalisering.

I forbindelse med utvidelse av den statlige oljeindustrien og nasjonaliseringen av oljen, utlyste Boumédiène i 1970-årene en rekke sosialistiske revolusjoner, og styrket dermed venstreperspektivet i regimet. Dette åpnet for en fornyet tilnærming mot det tidligere forbudte algeriske kommunistpartiet. Partiets medlemmer begynte å samarbeide med regimet, men uten at partiet formelt ble legalisert. Algerie var fremdeles nominelt en enpartistat under FLN, men ettersom Boumédiène styrte landet personlig, hadde den tidligere frigjøringsbevegelsen blitt marginalisert, og FLN ble egnet liten interesse. Fra midten av 1970-årene ble statsskikken gradvis igjen konstitusjonell, og de politiske innretningene ble gjenoppbygd.

Boumédiène forsøkte å holde Algerie alliansefritt, beholde gode relasjoner med både østblokken og den vestlige verden, og samarbeide med den tredje verden. Av naturlige årsaker, blant annet at han var revolusjonær sosialist og motstander av Israel, hadde han i praksis bedre relasjoner med Moskva enn med USA. I 1974 skrev han på vegne av den tredje verden til FN og oppfordret til en ny og mer rettferdig verdensordning, tuftet på likeverd mellom den vestlige verden og de tidligere koloniene, og til å endre de politiske og handelsøkonomiske forbindelsene, i en sosialistisk ånd. Han forsøkte å bygge opp en sterk «tredje verden»-blokk gjennom Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, der han ble en fremstående skikkelse. Oppfordringen førte til att FN våren 1974 besluttet at en "ny internasjonal økonomisk verdensordning" skulle dominere nord-sør-dialogen.

Betydningsfulle hendelser på regionalt nivå, var da han i 1975 lovte støtte til selvbestemmelserett for Vest-Sahara, og da han tok imot sahrawi-flyktninger og geriljabevegelsen Polisario på algerisk territorium etter at Marokko og Mauritania forsøkte å ta kontrollen over det. Dette var slutten på alle utsikter til forbedrede relasjoner med Marokko. Den tiltakende rivaliseringen mellom Marokko og Algerie, som det fortsatt uløste spørsmålet om Vest-Sahara, ble etter hvert nøkkelkomponenter i Algeries utenrikspolitikk.

I 1978 ble Boumédiènes offentlige opptredener stadig sjeldnere. Etter å ha ligget i koma i 39 dager, døde han av en uvanlig blodsykdom, Waldenström makroglobulinemia, og en mislykket behandling i Moskva.

Boumédiènes død etterlot landets styre i et politisk vakuum, som det ikke var enkelt å fylle. Noen militære konklaver ble enige om å omgå de konkurrerende venstre- og høyrepretendentene, og utnevne den med høyest rang i militæret, oberst Chadli Bendjedid, som kompromiss.

• Johnny Flodman, "Hourari Boumédiene en glödande revolutionär", Anno 78, Stockholm, 1979, s. 202 f
• FN – Globalt uppdrag, red. Lars Eriksson, Stockholm: Utbildningsradion, 1995

• (en) Houari Boumediene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons