Hugo Österman

Hugo Viktor Österman
Generalløytnant Hugo Österman på slutten av 1930-tallet.
Født		5. sep. 1892[1][2] Helsingfors i Storfyrstedømmet Finland
Død		17. feb. 1975[3] (82 år) Helsingfors i Finland
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Finlands forsvarsminister
Nasjonalitet		Finland
Utmerkelser		21 oppføringer Storoffiser av Æreslegionen[4] Storkors av Finlands løves orden[4] Cross of Liberty, 1st Class with star[4] Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden[4] Cross of Liberty, 3rd Class[4] Memorial medal of the War of Liberation[4] Vinterkrigens minnemedalje[4] Memorial medal of the Continuation War[4] Cross of Merit, in gold, of the Finnish Sports[4] Kong Georg VIs kroningsmedalje (1937)[4] Storkorsridder av Italias kroneorden[4] 1. klasse av Trestjerneordenen[4] Storkors av Ordenen Polonia Restituta[4] Storkorskommandør av Sverdordenen[4] Kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen[4] Den tyske ørns fortjenesteorden[4] Jernkorset av 2. klasse[4] Æreskorset[4] Kongeriket Ungarns fortjenstorden[4] 1. klasse av Ørnekorsets orden[4] Finnish Olympic Cross of Merit, First Class[5]
Troskap		De hvite til 1918 Finland
Våpenart		Den tyske keiserlige hær
Tjenestetid		1915–1945
Militær grad		General
Kommandoer		Øverstkommanderende for hæren Kannaksen Armeija
Deltok i		Den finske borgerkrigen Vinterkrigen Fortsettelseskrigen
IMDb		IMDb
Hugo Österman på Commons

Hugo Viktor Österman (født 5. september 1892 i Helsingfors, død 17. februar 1975) var en finsk jäger og general. Han er mest kjent for sin rolle som øverstkommanderende for hæren mellom 1933 og 1939 og som sjefen for armeen på det karelske nes (Kannaksen Armeija) under vinterkrigen.

Hugo Österman ble født den 5. september 1892 i Helsingfors i Storfyrstedømmet Finland. I 1915 meldte han seg til Jäger-opplæringen i Tyskland, og mellom 1915 og 1918 ble han ble trent opp som del av den 27. kongelige prøyssiske jägerbataljon (på tysk Königlich Preussisches Jägerbataillon Nr. 27 og på finsk Jääkäripataljoona 27). Han returnerte til Finland i 1918, og under den finske borgerkrig tjenestegjorde han som sjefen for 5. jääkärirykmentti under slaget ved Viborg.

Han ble forfremmet til major samme år, og mellom 1919 og 1925 var han sjefen for Björneborgs regemente. I 1920 ble han forfremmet til oberstløytnant ved staben og i 1925 til oberst. Mellom 1927 og 1928 studerte han ved krigshøyskolen (Krigshögskolan) i Sverige, og i 1928 ble han utnevnt som generalinspektør for infanteriet, en post han holdt til 1932. I løpet av denne perioden fungerte han også som assisterende forsvarsminister i den andre Svinhufvudregjeringen mellom 1930 og 1931, samt guvernør for provinsen Uudenmaan. I 1930 ble han forfremmet til generalmajor.

Österman ble utnevnt til øverstkommanderende for hæren (Finlands forsvarssjef) den 16. januar 1933, og i 1935 ble han forfremmet til generalløytnant. Österman holdt denne posten inntil den 17. oktober 1939, da feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim ble utnevnt til Finlands forsvarssjef.

Ved utbruddet av vinterkrigen den 30. november 1939 ble Österman utnevnt til sjefen for armeen på det karelske nes (Kannaksen Armeija). Hans oppgave var å forhindre at de sovjetiske styrkene skulle bryte gjennom Mannerheimlinjen. Men forholdet mellom Österman og Mannerheim var anspent, hovedsakelig på grunn av deres forskjellige meninger om hvordan forsvaret av neset skulle utføres. Et av klimaksene kom den 4. desember, da Mannerheim kom stormende ned til Östermans hovedkvarter i Imatra. Mannerheim skjelte ut Österman og anklaget hans halvhjertede oppfølgning av ordre for å ha resultert i sammenbruddet av Mannerheims buffersonestrategi. Både Österman og Mannerheim tilbød seg å fratre fra sine poster, men unngikk en konfrontasjon da de innså hvilken ødeleggende effekt en slik hendelse vil ha for finnenes moral.

Allerede så tidlig som den 11. desember foreslo Österman at man skulle utføre et motangrep mot russerne, men Mannerheim hadde avslått det var for tidlig for å utføre en liknende operasjon. Men etter at russernes første angrep mot Mannerheimlinjen hadde blitt stoppet, ble planene for et motangrep utført av II. Armeijakunta iverksatt. Da motangrepet startet den 23. desember viste det seg at angrepet hadde alvorlige feil allerede i begynnelsen, og kollapset i løpet av noen timer. Öquist, Östermans underordnede, hadde insistert at angrepet skulle utføres av en stor del av de uthvilte troppene av 6. Divisioona, men Mannerheim ga først tillatelse til bruken av divisjonen etter 48 timer, og da 23. desember var det tidligste de kunne utføre motangrepet, var det umulig for 6. Divisioona å komme frem til fronten i noen organisert orden.

Russerne angrep Mannerheimlinjen igjen med fornyet styrke i februar 1940, og i et møte den 14. februar 1940 diskuterte Öhquist, Österman og Mannerheim ble de enige om at den sovjetiske «bulen» ved Lähde kunne ikke elimineres, men ellers var det stor uenighet mellom de tre partene. Österman oppfordret at de finske styrkene skulle trekke seg tilbake til baklinjen som gikk igjennom Viborg (Taka-asema), mens både Öhquist og Mannerheim mente at de finske troppene kun skulle trekke seg tilbake til den halvferdige mellomliggende linjen mellom Mannerheimlinjen og baklinjen, kjent som Väliasema. Mannerheim henvendte seg heretter direkte til Öhquist for å diskutere taktikk, noe som stred med kommandokjeden da Öhquist var Östermans underordnede. Bruddet var et av de mange tegnene på det anspente forholdet mellom Mannerheim og Österman som hadde forverret seg i de siste ukene.^[6]

Den 15. februar 1940 hadde de sovjetiske styrkene for alvor brutt gjennom Mannerheimlinjen, og da var det tydelig at Österman hadde falt fra Mannerheims favør, og hans egen selvtillit ble ytterligere forverret av nyheten om at hans kone hadde blitt alvorlig såret i et sovjetisk flyangrep. Den 19. februar trakk han seg fra posten som sjefen for Kannaksen Armeija av helsemessige grunner.

Mellom 1940 og 1944 var han formann for tjenestenforskriftskomitéen og generalinspektør for militær trening. Han hadde et nært forhold til Tyskland og han hadde en aktiv rolle i opprettelsen av den finske SS-bataljonen (SS Freiwilligen-Battalion Nordost).

I februar 1944 ble han utnevnt av Mannerheim til forsvarssjefens representant i Oberkommando der Wehrmacht. Etter hjemkomsten fra Tyskland den 20. juli 1944 ble han igjen utnevnt til posten som generalinspektør for infanteriet, en post han holdt til desember 1945.

Etter krigen holdt han posten som administrerende direktør for Sähkötyönantajain Liiton, en post han holdt i 15 år inntil han gikk av på pensjon i 1960.

Hugo Österman døde den 17. februar 1975.

• Vinterkrigen

• Trotter, Willam R.: The Winter War: The Russo-Finnish War of 1939-40, Aurum Press Ltd 1991

• (en) Hugo Viktor Österman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (sv) Hugo Österman hos Finlands statsråd

Forgjenger: Aarne Sihvo

Øverstkommanderende for hæren 1933–1939

Etterfølger: Carl Gustaf Mannerheim